To unge studenter går framover mot alteret. Orgelmusikken bruser. Familie og venner står mellom benkeradene. De stirrer på ansiktene. Prøver å tolke det de ser. Trekirka som Johan Bojer finansierte, Reinskirka i Rissa, skaper en verdig ramme om vielsen.
Snart lyder prestens stemme. Han leser Jak 1:17:
All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra ham som er himmellysenes Far. Hos ham er det ingen forandring eller skiftende skygger.
Så sier han noen ord til det unge paret. Noen ord om Guds ufattelige godhet. En godhet vi begge hadde møtt fra tidlige barneår. Vi hadde møtt den gjennom gledene livet hadde gitt oss. Gjennom dem som var kommet til bryllupet. Gjennom de familiene vi hadde vokst opp i. Gjennom nyskapelsen i dåpen og i det kristne fellesskapet i oppveksten. Gjennom de mange blomstene som hadde smilt til oss langs veikanten.
Bibelordet han leste, lokket fram takketonen fra hjertet.
I år har vi feiret rubinbryllup. Førti år er gått. Turbulens og smerter har ikke vært helt fraværende. Men gjennom det hele har Gud gitt oss ufattelig mange gleder.
Vi husker ikke alt presten sa. Vi var for nervøse til det. Men det vet vi: Han oppmuntret oss til et liv der takken får lyde. Takken til ham som ikke forandres. Ham som «giver och giver och giver igjen».
