I tre andakter, hvorav dette er den andre, inviteres du med inn i Guds Ord, hvor vi stanser litt opp for Daniel og vennene hans. Deres fryktløse tro i et fremmed land bør virkelig kunne inspirere oss i dag; som «fremmede» i ei tid og i en del av verden hvor frykten for verdens uroligheter – (les: tegnene i tiden) tiltar, og gudstroen (på verdens frelser) avtar.
Denne kvartetten vi møter i Daniels bok, bortført i landflyktighet til Babel, hadde flere fellestrekk. Her kan nevnes alder og kjønn, deres jødiske bakgrunn og tilhørighet, det at de var fremmede og utlendinger, samt deres samhold og vennskap. Likevel, i motsetning til andre kvartetter, er det nok deres felles tro som karakteriserer dem best. Troen på Den Høyeste Gud, som de jo også ble konfrontert med – ja, like inn til det å stå ansikt til ansikt med døden. Livene deres vitner tydelig om den Gud de tjente, kompromissløst, i møte med både majoriteten og samtidens avgudsdyrkelse. Ta deg tid, sett deg ned og les de seks første kapitlene av Daniels bok – og la deg inspirere!
________________________________________
«Men Daniel satte seg fore i sitt hjerte at han ikke ville gjøre seg uren med kongens fine mat og med vinen som han drakk. Han ba den øverste hoffmannen om at han måtte slippe å gjøre seg uren» (Dan 1:8).
Helt fra starten av Daniels bok møter vi en gutt som viser karakter i form av tro. Vi legger merke til at troen hadde resultert i noen holdninger, som her kommer til syne gjennom hans handlinger. Men det viktigste, og som her er poenget, var at Gud tydelig hadde gitt til kjenne hva som var passende mat, og hva som ikke var det. Når noe er passende, ja, da vil jo som regel også noe være upassende, slik som her for Daniel og vennene hans. Og når det var Gud som hadde sagt det, kunne ikke kongens befalinger endre Guds regler. Vi registrerer derfor at «Daniel satte seg fore i sitt hjerte at han ikke ville gjøre seg uren» (Dan 1:8) ved å spise noe som Gud hadde sagt ikke var passende. Det var dette som ga ham mot til å henvende seg til den øverste hoffmannen: Guds Ord.
Videre leser vi at gjennom en utvelgelse, med kriterier satt av kongen selv, skulle de som var skikket, få tjene ved kongens slott.
Kongens utvelgelse
På samme måte som det hele startet for Daniel; gjennom en utvelgelse – slik begynte det også for oss: «For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn» (Ef 1:4). I seg selv lå Daniels grunnlag for om han var funnet skikket til kongens tjeneste eller ikke. Hvem skulle ha takken for det? For vår del rettes takken mot Ham som har utvalgt oss, og gjort oss skikket til et liv i Hans elskede Sønns rike, vi som før var slaver under mørkets makt:
«Med glede kan dere da takke Faderen, som gjorde dere skikket til å få del i de helliges arv i lyset. Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike. I ham har vi forløsningen, syndenes forlatelse» (Kol 1:12-14).
Dette er vårt trosgrunnlag for om vi er funnet skikket til Den Høyestes tjeneste eller ikke: utvelgelsen – forløsningen – syndenes forlatelse: i Ham(!); «kongenes konge, og herrenes herre» (1 Tim 6:15b). Alt det er grunnlagt på et håp vi har utenfor oss selv; i vår Konge og frelser Kristus Jesus, som tildeles oss ved troen på Ham. Tenk, denne Kongen er det vi skal få tilhøre og tjene, følge og lyde!
Kongens befalinger
Når det er kongenes konge som har utvalgt oss og satt oss inn i sitt rike, er det også hans befalinger som er autoritative for Guds folk. Det er hans ord som avgjør hva som er passende i det riket vi nå tilhører. «Jeg fant dine ord, og jeg åt dem. Og dine ord var til fryd for meg og til glede for mitt hjerte. For jeg er kalt ved ditt navn, Herre, hærskarenes Gud!» (Jer 15:16). Han er den som har kalt oss og frelst oss, og ved dette – sitt Ord, er det «han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke og grunnfeste» (1Pet 5:10b) oss i tjenesten og i håpet, på vandringen mot vårt himmelske hjemland. Dette vil prege oss, som fremmede og utledninger i en «verden [som] ligger i det onde» (1 Joh 5:19).
Tilsvarende er det mye upassende som ønsker å prege oss, så vi blir formet mer lik denne verden, og vil sløve oss i vår tjeneste for Den Høyeste Gud. Her må vi be Gud om en vekkelse iblant oss! 24/7 er det åndskrefter i sving som forsøker å føre oss bort fra ham som er vårt håp – ja, vårt eneste håp! «Jesus svarte og sa til dem: Se til at ingen fører dere vill!» (Matt 24:4). Folkens, vi vet at «verden befaler» oss, med sitt bedrag, å tilpasse oss majoriteten. Vi skal ikke skille oss ut, men heller bli underholdt av det Guds Ord kaller synd(!), som igjen både sløver og passiviserer oss – ja, fører oss bort fra Kongen vår. Men Bibelen advarer tydelig mot syndens bedrag:
«For dette vet og skjønner dere at ingen som driver hor eller lever i urenhet, heller ikke noen som er pengegrisk – han er jo en avgudsdyrker – har arv i Kristi og Guds rike» (Ef 5:5).
Det er like alvorlig som det er sant at Jesus ble straffet for alt dette – i vårt sted! Skulle vi ikke da i stedet forsøke å skikke oss mer lik Daniel, i det forbilde vi her har foran oss; sette oss fore i våre hjerter at vi ikke skal gjøre oss urene? Urene ved det denne verden ønsker å bøye våre hjerter til – kjødets lyst, som ut fra Guds Ord ikke bare er upassende – nei, det er fullstendig sløvende, forførende og ødeleggende for oss som tilhører Ham.
«Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne» (Rom 12:2).
Måtte Guds Ord skape tro og holdninger i oss, slik at vi, også når det koster som mest, våger å handle ut ifra vissheten om hvem som er Kongen vår. Da er det om å gjøre for vår del, at vi fyller oss med nettopp det som er passende: Guds Ord, og lar dette prege våre liv, slik at vi ikke bare blir Ordets hørere – men også dets gjørere (Jak 1:22).
«Våg å stå som Daniel, Våg alene stå!
Gi som han et hellig løfte, Fram med Jesus gå!»
(Sangboken nr. 467)
