Deretter, da Jesus visste at nå var alt fullbrakt, for at Skriften skulle oppfylles, sier han: Jeg tørster!
Der sto et kar fullt av eddik, og straks løp en av dem fram og tok en svamp og fylte den med eddik og satte den på en isopstilk og holdt den opp til hans munn og ga ham å drikke. Men de andre sa: Vent, la oss se om Elias kommer for å frelse ham.
Johannes 19:28-29; Matteus 27:48-49
Det var vanlig at de korsfestede led av en forferdelig tørst. Derfor sto der også et kar fullt av eddik, det vil si sur vin, til å leske dem med.
Jesus hadde nok tørstet lenge. Men så svær var hans åndelige lidelse at den legemlige pine kom i skyggen. Først nå da han var gjennom det sværeste, kunne det lidende legeme få komme til orde: ”Jeg tørster.” Og nå kunne han be om lindring i lidelsen, for nå var det fullbrakt.
Dette var den eneste gangen under de lange timene på korset at han ba menneskene om noe. Men selv nå ble de ikke enige om å gi ham det han ba om. En av tilskuerne løp til og ga ham leskedrikken. Men de andre protesterte og sa: ”Vent!”
Slik er det visst bestandig når Jesus ber om noe. Selv ikke den mest beskjedne tjeneste skal han få uten at noen protesterer og bremser. Springer en fram for å tjene Jesus, er det straks mange som roper: ”Vent!” Det er noe vi må se først, noe vi vil ha med først. ”Vent, la oss se.”
Og Jesus må ofte vente. En dag vil det lyde fra hans munn: ”Jeg var tørst, og dere ga meg ikke å drikke. – Det som dere ikke har gjort imot en av disse minste, det har dere heller ikke gjort imot meg.” Han ventet i Afrika. Han ventet i Asia. Han ventet i flyktningeleirene. Og han venter tvers over gaten eller gangen der du bor. Mens vi diskuterer.
Er du den ene som springer fram og gir ham de fattigslige dråpene han ber om, eller er du en av dem som bremser på dem som vil tjene?
Tenk det var det siste Jesus ba dem om og den siste anledningen de hadde til å gi ham noe. Men enda sa flertallet: ”Vent, la oss se. ”
Venter han på noen av oss i dag?
