Noen ganger kan man i sammenheng med et dødsfall høre uttalelser som peker i retning av at man blir en engel eller en spøkelsesaktig sjel etter at man er død.
Man kan høre sitat som dette: «Nå er han en engel i himmelen» eller lese i populærlitteraturen om døde sjeler som ikke finner hvile, men flakker omkring i en spøkelseslignende tilstand. Hva skal man så tenke om dette? Blir man en engel eller et spøkelse etter døden? Hva tror man som kristen at skjer etter døden?
Det er gode svar å finne på dette. I denne artikkelen skal vi se på hva jødene på Jesu tid tenkte om livet etter døden og hva den kristne tro forkynner om oppstandelsen.
Den jødiske oppstandelsestroen
Det er flere tekster som gir oss ulike perspektiver på hva jødene trodde skjedde etter døden på Jesu tid. Den første teksten som må bringes inn i denne sammenheng er fra Apgj 23:6-9
Paulus visste at den ene delen av Rådet var saddukeere og den andre fariseere, og han ropte til dem: «Brødre, jeg er selv fariseer og sønn av fariseere! Og jeg står anklaget for håpet om at de døde skal stå opp.» Da han hadde sagt dette, ble det strid mellom fariseerne og saddukeerne, og flokken delte seg. For saddukeerne hevder at det ikke er noen oppstandelse, og at det heller ikke finnes engler og ånder, mens fariseerne tror på begge deler. De begynte å rope og skrike, og noen av de skriftlærde fra fariseerpartiet reiste seg og protesterte: «Vi finner ikke noe galt hos denne mannen. Tenk om det var en ånd eller en engel som talte til ham?»
Denne bibelteksten viser oss at det blant jødene var delte syn på hva som kom til å skje etter døden. Fariseerne trodde på en oppstandelse, på ånder og engler, men saddukeerne trodde ikke på dette. Hva trodde fariseerne om oppstandelsen? Det er noen nøkkeltekster i Det gamle testamentet som gir oss svar på dette.
Oppstandelse i Det gamle testamentet
Leser man i Det gamle testamentet i Bibelen er det ikke vanskelig å forstå at fariseerne trodde på en oppstandelse etter døden. En av hovedtekstene som peker frem mot en slik oppstandelse finner man i Esek 37:1-14.
Herrens hånd kom over meg. Ved Herrens ånd førte han meg ut og satte meg ned i en dal som var full av knokler. Han førte meg omkring blant dem. Se, det lå en stor mengde knokler utover dalen, og de var helt tørre. Da sa han til meg: «Menneske, kan disse knoklene bli levende igjen?» Jeg svarte: «Min Herre og Gud, det vet bare du.» Han sa: «Tal profetord over disse knoklene og si til dem: Tørre knokler, hør Herrens ord! Så sier Herren Gud til disse knoklene: Se! Jeg lar det komme ånd i dere, så dere blir levende. Jeg fester sener på dere, legger på kjøtt, trekker hud over og gir dere åndedrett så dere blir levende. Da skal dere kjenne at jeg er Herren.»
Jeg talte profetord, slik jeg hadde fått påbud om. Se, jeg profeterte, og det begynte å buldre og skjelve. Knoklene la seg inn mot hverandre, knokkel mot knokkel. Jeg så, og se! – det kom sener og kjøtt på dem, og hud ble trukket over. Men ånd manglet de. Da sa han til meg: «Tal profetord til ånden! Menneske, tal profetisk og si til ånden: Så sier Herren Gud: Kom, ånd, fra de fire vindretninger og blås på disse drepte så de blir levende.»
Jeg talte profetord, slik han hadde befalt meg. Da kom det ånd i dem, så de ble levende. De reiste seg opp og sto på føttene. Det var en umåtelig stor hær.
Så sa han til meg: Menneske, disse knoklene er hele Israels folk. Hør hva de sier: «Våre knokler er tørket inn, vårt håp er knust. Det er ute med oss!» Tal derfor profetord og si til dem: Så sier Herren Gud: Se, mitt folk, jeg åpner gravene deres og lar dere stige opp av grav. Så fører jeg dere til Israels land. Mitt folk, dere skal kjenne at jeg er Herren når jeg åpner gravene deres og lar dere stige opp av grav! Jeg gir dere min ånd så dere blir levende, og lar dere finne hvile i deres eget land. Da skal dere kjenne at jeg, Herren, har talt og satt det i verk, sier Herren.
Her får profeten se at hele Israels folk blir vekket til live igjen av Herren. Oppstandelsen fra de døde blir her knyttet tett sammen med Israels tilbakevending og gjenoppbygging av sitt eget land. Profeten Esekiel var i eksil i Babylon da han fikk dette synet. Dette synet gav et tydelig håp om at jødene i Babylon en dag skulle vende tilbake til Israel. De vendte tilbake og bygget opp tempelet og bymuren ledet av Esra og Nehemja, men profetien ble ikke oppfylt ved dette. Jødenes land på Jesu tid var okkupert av romerne og den oppstandelsen Esekiel hadde sett ventet fortsatt folket på.
Profeten Jesaja taler også om oppstandelse fra døden i Jes 26:19-21
Dine døde skal bli levende, mine lik skal stå opp.
Våkn opp og rop av fryd, dere som ligger i støvet!
For din dugg er en dugg av lys, og jorden gjør dødninger levende.
Gå, mitt folk! Gå inn i dine rom og lukk dørene etter deg!
Hold deg skjult et øyeblikk til harmen er gått over!
Og se, Herren går ut fra sitt sted for å kreve dem som bor på jorden,
til regnskap for deres synd. Jorden skal vise fram sitt blod og ikke lenger skjule de drepte.
Denne profetien står i sammenheng med den dagen Herren kommer med sin frelse. Når han skal holde festmåltid og ta et oppgjør med slangen. Her tales det også om en oppstandelse. «De døde skal bli levende, mine lik skal stå opp.» Men det sies ikke noe mer konkret om hvordan dette skal se ut.
Den tredje teksten i Det gamle testamentet som må med i denne sammenheng finner vi i Daniel 12:1-3
På den tiden skal Mikael stå fram, den store fyrsten som står ved dine landsmenns side.
Det skal komme en trengselstid som det ikke har vært maken til fra folkeslag oppsto
og helt til den tiden. Men på den tiden skal ditt folk bli berget, alle som er skrevet opp i boken.
Mange av dem som sover i jorden, skal våkne, noen til evig liv, andre til spott og evig avsky.
De kloke skal skinne som den strålende himmelhvelvingen; og de som har ført de mange til rettferd, skal skinne som stjernene til evig tid.
Daniel skriver om trengselstiden som skal bli til frelsestiden. Han profeterer også om en dom og en oppstandelse. Han beskriver hvordan de «kloke» og «de som har ført de mange til rettferd» skal få en skinnende skikkelse som ligner «himmelhvelvingen» og «stjernene». De skal skinne til evig tid.
Ut fra disse tre gammeltestamentlige tekstene profeteres det om en oppstandelse som står i sammenheng med gjenreisningen av Israel og Herrens dag. Dette må ha vært viktig i fariseernes oppstandelsestro. De døde skulle stå opp når Gud kom tilbake og holdt dom og gjenreiste Israel.
Oppstandelse i de mellomtestamentlige tekster
Fariseernes oppstandelsestro var også preget av De mellomtestamentlige tekster. Det vil si jødiske tekster som ble skrevet mellom Det gamle testamentets tid og Det nye testamentets tid. Disse tekstene går også under navnet De gammeltestamentlige apokryfer eller Deuterokanoniske bøker.
Disse var en del av jødenes greske oversettelse av Det gamle testamentet. Det er spesielt to av disse bøkene som gir oss et bedre bilde av fariseernes oppstandelsestro.
Den ene teksten finner vi i 2. Makkabeerbok kapittel 7. Den forteller om en hedensk konge som arresterer en jødisk mor og hennes syv sønner. Kongen prøver å tvinge dem til å spise svinekjøtt, men de nekter å bryte fedrenes lov.
Kongen torturer da en etter en av disse syv brødrene til døde. Det er i møte med døden at brødrene forteller om sitt oppstandelseshåp. En bror sier: «men verdens konge(Gud) skal reise oss opp igjen til evig liv fordi vi har gått i døden for hans lover.» En annen av brødrene sier til kongen «Når man skilles fra livet blant menneskene, er det godt å kunne sette sitt håp til Guds løfter om at han skal reise oss opp igjen. Men for deg finnes det ingen oppstandelse til liv.»
Når seks av de syv sønnene til moren er døde sier moren til kongen «Når man skilles fra livet blant menneskene, er det godt å kunne sette sitt håp til Guds løfter om at han skal reise oss opp igjen. Men for deg finnes det ingen oppstandelse til liv.» Før den siste broren drepes sier han til kongen «Våre brødre måtte utholde en kortvarig pine, men for sin troskap mot Guds pakt har de nå fått del i et evig liv. Du, derimot, skal i Guds dom få straff som fortjent, for ditt overmot.»
Denne historien beskriver noen av de prøvelsene det jødiske folk opplevde i perioden 180 f.kr. til 161. f.kr. Man får også et innblikk i jødenes tro på en oppstandelse etter døden i denne perioden. Oppstandelsen ventet for dem som led martyrdøden for sin tro. Vi får også høre de sterke domsordene som faller over kongen som påfører dem disse lidelsene.
Den andre mellomtestamentlige teksten som taler om oppstandelsen er Visdommens bok kapittel 3. Der står det om at «De rettferdiges sjeler er i Guds hånd; ingen pine skal nå dem.» og «På regnskapets dag skal de skinne klart, ja, de skal fare fram som ild i tørt gress. De skal dømme hedningene og få makt over folkeslagene. Herren skal være deres konge til evig tid.»
Det som skal skje med de rettferdige minner om det som står i Dan 12. I Dan 12 skulle de kloke og rettferdige skinne som himmelhvelvingen og stjernene. I Visd 3 Skal de rettferdige fare frem som ild i tørt gress og få makt.
Hva trodde fariseerne om oppstandelsen?
Det som kommer tydelig frem i disse mellomtestamentlige tekstene om oppstandelsestroen til jødene er at oppstandelse ikke venter alle døde. Oppstandelsen venter de rettferdige, de som har lidd og gitt sitt liv for sin tro. Setter man dette sammen med de gammeltestamentlige tekstene om oppstandelsen, vil fariseernes oppstandelsestro kunne beskrives slik: Oppstandelsen kommer på Herrens dag, da Gud skal gjenopprette Israel, holde dom over Israels fiender og reise opp igjen de jøder som hadde dødd for sin tro og de som hadde levd et rettferdig liv etter loven.
Det kommer ikke helt tydelig frem hvilke skikkelse de døde skulle få. Men de døde skulle bli levende igjen og få en form for herlighetslegeme ved at de skal skinne som himmelhvelvingen og stjernene i evig tid.
Det nye testamentet har også en interessant tekst som forteller oss noe om den oppstandelsestroen jødene hadde på Jesu tid. Den finner vi i Apgj 12. Peter er da blitt fengslet av Herodes for å forkynne evangeliet. Jakob, Johannes bror, hadde nettopp blitt henrettet for å forkynne budskapet om Jesus Kristus og menigheten ba for Peters liv. Da kom det en engel og ledet Peter ut av fengselet. Peter går da til stedet hvor de kristne var samlet. Det er tjenestejenta Rode som åpner opp og hun kjenner Peters stemme. I gleden over dette springer hun inn igjen uten å åpne døren og sier at Peter er her. De som er i huset sier da «Du er fra sans og samling» og fortsetter å si «Det må være engelen hans.»
Det er vanskelig å forstå dette på noen annen måte enn at de tror at Peter er død og at han har kommet på besøk til dem i en annen tilstand etter sin død. Men faktum er at Peter er i levende live og har blitt frigjort fra fengselet.
Hva tror vi som kristne om oppstandelsen?
Historien fra Apgj 12 viser at det også på Jesu tid kunne være litt forvirring om hva som skjedde etter døden. Det virker også som det i korintmenigheten var kommet en tro på at de døde ikke står opp. Dette førte til at Paulus skrev et helt kapittel om oppstandelsen der vi får mange svar på hva vi som kristne har i vente når vi dør. Det første Paulus gjør i 1. kor 15 er å slå fast at det er gjennom evangeliet man blir frelst. Han oppsummerer evangeliet slik i 1. Kor 15:3-6:
For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn.
Dette er evangeliet at Jesus Kristus oppfylte Skriftene ved å dø for våre synder og stå opp igjen på den tredje dagen. Paulus sier også at dette har vi flere vitner på, noen lever fortsatt mens han skriver dette brevet.
Jesu død, soning, forsoning og oppstandelse er kjernen i evangeliet. Deretter viser han hvordan troen blir meningsløs uten oppstandelsen når han skriver til de som fornekter oppstandelsen i 1. Kor 15:12-14
Men når det blir forkynt at Kristus er stått opp fra de døde, hvordan kan noen blant dere da si at det ikke finnes noen oppstandelse fra de døde? For hvis de døde ikke står opp, er heller ikke Kristus stått opp. Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom.
Han fortsetter så å si at uten Jesu oppstandelse finnes det ingen oppstandelse for noen, heller ikke de som sier de er i Kristus. Jesu oppstandelse er helt avgjørende for vår oppstandelse, som 1. Kor 15:17-19 får tydelig frem.
Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som har sovnet inn i Kristus. Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker.
Deretter begynner Paulus å forklare hvordan Jesu oppstandelse henger i sammen med den kristnes oppstandelse. Paulus beskriver Jesu oppstandelse som førstegrøden av alle de som skal stå opp i 1. Kor 15:20-23
Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus. Men hver i sin tur: Kristus er førstegrøden. Deretter, ved hans gjenkomst, følger de som hører Kristus til.
Førstegrøden er nøkkelordet for å forstå hva Paulus mener med dette. Uttrykket er hentet fra landbruket og brukes i mange sammenhenger i Bibelen.
Førstegrøden var det første man høstet inn av avlingene man hadde plantet. Det var for eksempel slik i det gamle testamentet tid at når man høstet inn det første kornet av avlingen skulle man ta det over hodet og vise det for forsamlingen. Det var forbundet med glede over at man kunne høste inn den første grøden som skulle gi mat til folket.
Når Paulus sier at Jesu oppstandelse er førstegrøden av alle de som har sovnet inn betyr det at på samme måte som Jesus døde og sto opp skal alle som tror på ham og er døpt i hans navn stå opp slik han sto opp. Dette skal skje når Jesus Kristus kommer igjen. Dette betyr at vi ikke blir en engel eller et spøkelse når vi dør, men vi skal stå opp på samme måte som Jesus og ha en kropp som han hadde. Dette sier også Paulus i Rom 6:5
Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans.
Vi skal stå opp i en oppstandelse som er lik Jesu oppstandelse. Vi skal ikke ha vår gamle kropp, men reises opp til en ny kropp, en åndelig kropp som 1. Kor 15:42-44 forkynner:
Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. Det blir sådd en kropp som hadde sjel, det står opp en åndelig kropp.
Vi skal få en åndelig kropp. Det står ikke en åndelig «skikkelse/form», men en åndelig kropp. Jesus ble ikke noe spøkelse etter sin oppstandelse, men han hadde et oppstandelseslegeme. Et oppstandelseslegeme som han kunne spise fisk med. Dette forteller Johannes i sitt evangelium at Jesus gjorde sammen med sine disipler etter hans oppstandelse.
Den kristne oppstandelsestro
I møte med døden så kommer Bibelen med veldig konkrete svar på hva som venter en kristen etter døden. Det er en oppstandelse som er lik Jesu oppstandelse. Dette skjer på dagen da Jesus kommer igjen for å dømme levende og døde.
Fariseernes oppstandelsestro var ikke så konkret som den kristne oppstandelsestroen. Oppstandelsestekstene i det gamle testamentet har et slør over seg. De varsler en oppstandelse fra de døde, men helt hvordan dette skulle se ut blir overlatt til billedspråk. Den kristne oppstandelsestro er så konkret for denne har alt inntruffet ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. Hans oppstandelse er modellen for den kristne oppstandelse og levner lite til fantasien.
Professor i Det nye testamentet N.T. Wright som har jobbet mye med Jesu oppstandelse oppsummerer denne artikkelen på en god måte når han beskriver den kristne oppstandelsestroen og hvordan den er annerledes enn den fariseerne hadde.
Christianity began as a resurrection movement…There is no evidence for a form of early Christianity in which the resurrection was not a central belief…It was the central driving force, informing the whole movement.
This thinking about the resurrection has a remarkable precision and consistency. Unlike the Jewish beliefs we glanced at earlier, from the very beginning Christian re-use of resurrection language is astonishingly free of vague and generalized speculation. It is crisp and clear: resurrection means going through death and out the other side into a new mode of existence.
