Etter at Jesus har vært på fjellet sammen med Peter, Jakob og Johannes og latt dem få se noe av hans guddommelige herlighet, blir møtet med livets realiteter ganske brutalt. For det første de møter ved foten av forklarelsesfjellet er en ung gutt besatt av en ond ånd. Så lenge var de i paradis.
De av disiplene som ikke ble med opp på fjellet, har i mellomtiden gjort sitt beste for å drive ut den onde ånden, men de har ikke lyktes. Jesus fortviler over deres manglende tro og driver ut ånden med et enkelt og myndig ord (Matt 17:18).
Etterpå spør disiplene om hvorfor de ikke maktet å drive ut ånden. I den forbindelse svarer Jesus med de velkjente ordene:
Men dette slaget drives bare ut ved bønn og faste. Matt 17:21
Dette verset står ikke i de moderne vitenskapelige utgavene av den greske grunnteksten. Det er ett av flere vers tekstforskerne er usikre på om er opprinnelig. Derfor har Bibel2011 satt en fotnote på verset med forklaring.
Tekstvitenskap og ulike versjoner
Dette tar oss inn i et stort fagfelt innenfor bibelforskningen, nemlig tekstvitenskapen. Det er en krevende disiplin både for forskere og bibellesere. Det er krevende for forskerne fordi det finnes så ufattelig mange tekstkopier fra den eldste kirken, mens bibellesere synes det er utfordrende at vi ikke kan være 100 % sikre på hvilken tekst som er den opprinnelige.
De fleste tilfellene der vi er usikre på teksten handler om grammatiske former, ordstilling og rettskriving. Det får ikke noe å si for forståelsen av bibelteksten. Men så finnes det noen steder hvor hele vers, ja, til og med hele avsnitt mangler i en god del av de gamle manuskriptene. Ett av disse versene er Matt 17:21.
Tekstvitenskapen handler kort fortalt om at man sammenligner de ulike tekstutgavene vi har tilgjengelig og formålet er å komme fram til hvilken tekst man antar var den opprinnelige. Naturlig nok har vi ikke lenger tilgang til manuskriptet Matteus selv skrev, bare avskriftene gjort i ettertid. Verset om bønn og faste mangler i to av de aller viktigste manuskriptene vi har, nemlig Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus. Det gjør at forskerne er temmelig sikre på at Matt 17:21 ikke er opprinnelig. Til gjengjeld finnes akkurat dette verset i Markus sin versjon av samme beretning (Mark 9:29). Og der er ingen i tvil om at verset er opprinnelig.
Teorien er derfor at denne setningen er blitt lagt til i Matteus for å harmonere de to evangeliene. I og med at Markus har setningen med, trenger vi ikke være i tvil om at Jesus faktisk sa disse ordene. Det eneste vi trenger å være i tvil om, er om Matteus valgte å ta dem med i sin beretning om Jesu liv og gjerning. Slik er det en stor styrke at vi har tre ganske like versjoner av Jesus-fortellingen i det tre synoptiske evangeliene.
Dette handler heller ikke om Bibelens troverdighet. Det bør i alle fall ikke det. At to vitneforklaringer ikke samstemmer 100 % i alle detaljer er bare en styrke. Det gir troverdighet. I rettssalen vekker det mistenksomhet snarere enn tillit dersom to vitner nærmest ordrett sier det samme.
Litt mer om tekstvitenskap
Tekstvitenskap er et omfattende forskningsfelt, og det er vanskelig å si noe i korthet om dette. De som er interesserte i å lære mer, vil finne en stor kilde til informasjon i de engelskspråklige artiklene på Wikipedia. Der finnes det også linker direkte til fotokopier av mange av de viktigste tekstvitnene, slik at du med egne øyne kan se hva som står i dem. Dessuten finnes det også et nettprosjekt (Internet Greek New Testament Project) som har tatt mål av seg å samle og transkribere alle foreliggende manuskripter av det greske NT. Så her er det ikke snakk om hemmelighold og konspirasjoner, slik man av og til kan få inntrykk av når kristendomskritikere uttaler seg.
Bibelmanuskripter ble produsert i byer og på steder hvor det fantes ressurser til det, og de ble spredt fra disse stedene. Dersom jeg skal forenkle grovt, snakker vi om tre hovedstrømmer av tekstvitner:
- Den aleksandrinske tradisjonen (2.-4. århundre)
- Den vestlige tradisjonen (3.-9. århundre)
- Den bysantinske tradisjonen (5.-16. århundre)
Tekstutgavene plasseres innenfor disse hovedstrømmene basert på tekstenes særpreg og hver hovedstrøm har sine distinkte trekk. Den såkalte «vestlige tradisjonen» preges av å være en mye friere avskrift og mye av materialet er i latinsk oversettelse. Den får dermed ikke samme vekt som den aleksandrinske og den bysantinske teksttradisjonen.
Den bysantinske tradisjonen hører hjemme i det som ble Østromerriket etter Romas fall i 476, med Konstantinopel som hovedstad. Her var det god disiplin i overleveringsarbeidet og produksjonen var stor. Rundt 90 % av alle gamle manuskripter hører til innenfor den bysantiske tradisjonen. I tekstvitenskapen snakkes det derfor ofte om «majoritetsteksten».
Den såkalte Textus Receptus, tekstutgaven basert på arbeidet til Erasmus av Rotterdam, hører også hjemme i den bysantinske tradisjonen. Blant annet ble King James-bibelen oversatt fra Textus Receptus. I protestantiske bibeloversettelser har Textus Receptus og/eller majoritetsteksten vært det dominerende tekstgrunnlaget helt siden reformasjonen.
Går vi til de viktigste norske oversettelsene, ligger Bibelen Guds Ord og Norsk Bibel atskillig nærmere majoritetsteksten enn Bibel 2011. Det henger blant annet sammen med at en viktig motivasjon for å lage Bibelen Guds Ord var å ha en bibelutgave som mer eller mindre var basert på Textus Receptus. Norsk Bibel er langt på vei en videreføring av 1930-oversettelsen til Bibelselskapet og det var viktig for oversetterne også å bruke det samme tekstgrunnlaget som i 1930.
Når man i tekstvitenskapen skal vurdere hvilken lesemåte som er best, kommer flere hensyn i spill. Det er ikke nok å telle antall manuskripter som bevitner en bestemt lesemåte. Man må også ta høyde for alder, utbredelse og ulike tekstmessige hensyn. Hvis vi vender tilbake til Matt 17:21, kan dette illustreres på følgende vis:
- Flertallet av tekstvitnene har med vers 21. Så om vi bruker kjøttvekten alene, må verset regnes som opprinnelig i Matt 17.
- De eldste tekstvitnene (Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus) har ikke med vers 21. Så historiske kriterier tilsier at verset ikke kan regnes som opprinnelig i Matt 17.
- I og med at setningen i Matt 17:21 står i parallellversjonen i Mark 9:29, kan man enkelt forklare hvorfor den med tiden synes å ha funnet veien inn i Matt 17.
I tillegg vil en rekke andre vurderinger også spille inn. Et viktig prinsipp er at den korteste lesemåten og den vanskeligste lesemåten er å foretrekke. Mennesker har en tendens til å ville harmonisere og glatte ut ujevnheter. Det er derfor mer sannsynlig at en skriver har lagt til setningen i Matt 17:21 enn at han har fjernet den.
Avslutning
Dette var et kort glimt inn i stor verden av forskning og pirkete analysearbeid. Som bibellesere kan vi være trygge på at teksten som oversettes har vært gjenstand for et nøyaktig arbeid gjennom flere århundrer og i dagens samfunn med all informasjon så tilgjengelig, trenger ingen å være redd for at vi holdes for narr på noe vis. Variantene ligger åpent framme og hvem som helst med grunnleggende ferdigheter i nytestamentlig gresk kan gå til de ulike versjonene og selv lese og sammenligne.
Kilder:
Wallace, D. B. (2016). Textual Criticism of the New Testament. In J. D. Barry, D. Bomar, D. R. Brown, R. Klippenstein, D. Mangum, C. Sinclair Wolcott, L. Wentz, E. Ritzema, & W. Widder (Eds.), The Lexham Bible Dictionary. Lexham Press.
Brannan, R., & Loken, I. (2014). The Lexham Textual Notes on the Bible. Lexham Press.
