En kjent og verdsatt lignelse
En av Jesu mest kjente lignelser er fortellingen om «Den fortapte sønn». I tillegg til utallige bøker og bibelkommentarer, har malerier, skuespill og annen kunst latt seg inspirere av den rørende historien. Og det er ikke uten grunn.
Jeg tror mange – kristen eller ikke - har latt seg berøre av fortellingen. Fortellingen om han som velger seg selv, og bare seg selv, foran familien, foran det fornuftige, foran samfunnet, og til slutt ender opp uten noe eller noen. Som da han har nådd bunnen, bestemmer seg for å trosse stoltheten, og reise hjem til de han har såret og sviktet på det dypeste. Han har et håp om å kanskje få jobbe der – som den nederste på rangstigen – det var jo tross alt bedre enn livet hvor han var. Men som når han kommer hjem blir møtt av faren, som overraskende og helt ufortjent viser en overbærenhet og tilgivelse av en annen verden.
Hvordan kan en som har blitt tråkket på så omstendelig, gjøre så mye godt mot noen tilbake? Er Gud virkelig på denne måten? Dette er noe av det sterke budskapet som ligger i historien.
En i persongalleriet som av og til blir glemt i forkynnelsen, er den eldste sønnen – den litt sure storebroren som ikke klarer å glede seg sammen med faren, og som legger ned protest mot å gå inn i festen. Blant oss som har vokst opp med fortellingen, kan nok mange kjenne seg igjen i han – vel vitende om at det hadde vært best å kjenne seg igjen i hans yngre bror. Viktige spørsmål blir da: Hvorfor er egentlig han tatt med i fortellingen? Og hva er egentlig budskapet til oss som er som han?
Hvorfor Jesus fortalte lignelsen?
I introduksjonen til lignelsen(e) i Lukas 15 møter vi Jesus som spiser sammen med synderne og tollerne. Noe som fører til murring blant fariseerne og de skriftlærde.
Det å spise sammen med noen var en viktig greie på denne tiden. Jeg tror ikke vi i Norge i dag helt klarer å forstå hvor stor anerkjennelse man viste en person ved å spise sammen med ham eller henne. Spiste man sammen med noen, var det et tegn på nært fellesskap. Å invitere noen til et måltid var et tegn på tillit, fred og forsoning med dem.
En bibelforsker som beskriver dette, sier at å dele et måltid var for dem det samme som å dele selve livet. Så for å sette det inn i vår situasjon: Jesus var ikke bare venner på Facebook med synderne og tollerne, men hadde dem mer som bryllupsgjester.
De religiøse lederne reagerte på dette – med murring. Visste Jesus egentlig hva slags folk dette var? Mange av oss ville kanskje vært engstelig når noen med så stor innflytelse reagerte på noe vi gjorde – for fariseerne og de skriftlærde nøt virkelig stor respekt hos mange – men Jesus svarte dem tilbake. Og det står at han svarte dem med én lignelse. Egentlig fortalte han tre lignelser, som sakte men sikkert bygde seg opp mot et klimaks: Lignelsen om «Den fortapte sønn».
De to første lignelsene
I de to første lignelsene (Luk 15:4-10) er Jesus opptatt av å fortelle de religiøse lederne hvordan Han selv, og Gud, til forskjell fra dem, møter dem som ikke fortjener noe. Jesus er opptatt av å oppsøke og frelse de som er fortapt, ikke skyve dem fra seg slik fariseerne og de skriftlærde lett gjorde. Den første delen av lignelsen om den fortapte sønnen understreker det samme poenget: Gud tar imot syndere med barmhjertighet og medfølelse.
Den eldste sønnen kommer inn i fortellingen
Så kommer vi til den siste delen av lignelsen – og den eldste sønnen. Han er ute på marken. På tur hjem hører han sang og dans. Han skjønner at det er fest og glede på gang, og skepsisen hans kommer til overflaten med en gang. I stedet for å gå rett inn til festlighetene, kaller han til seg en av guttene eller tjenerne og spør ham ut hva som foregår. Han får vite at faren har fått sin yngste sønn tilbake i god behold, og at han til og med har slaktet gjøkalven for å feire det. En slik kalv var sannsynligvis nok til å invitere hele landsbyen, så da han hørte at den var slaktet, visste sønnen at dette ikke var noen liten privat markering som foregikk.
Motstanden mot farens handlinger
Den eldste sønnens reaksjon kommer til syne umiddelbart. Han reagerer med sinne. Han gjør ikke engang et forsøk på å holde det inni seg, men demonstrerer åpenbart for alle at han ikke har tenkt å være med på festen. Han står utenfor.
Om vi tar et steg tilbake og ser på hva som foregår her, så tror jeg ikke vi er helt i stand til å fatte hva en slik offentlig protest mot farens bestemmelse hadde å si i en slik kultur.
Det var store forventninger knyttet til hvordan den eldste sønnen i familien skulle opptre: Han skulle ta initiativ ved vanskelige situasjoner, og han hadde et spesielt ansvar for å mekle i familiekonflikter. Noen mener til og med at han hadde et ansvar for å være hovmester ved slike festligheter. Det var en stor ære når faren i familien lot sin eldste sønn være de andres tjener. Gjennom det formidlet han: «Dere er så store og viktige gjester, at selv om jeg har tjenere, så ønsker jeg at min eldste sønn skal være tjeneren deres. Det er min måte å vise dere ære på».
Farens reaksjon
Kontrasten mellom forventningene og hva sønnen gjør er åpenbar. Den eldste sønnen verken mekler eller gjør ære på faren eller gjestene, men stiller seg utenfor i protest.
Faren reagerer nok en gang overraskende. I stedet for å hisse seg opp, står det at han går ut og taler vennlig til sønnen. Det kan også oversettes med at han «ba inntrengende» (om at sønnen måtte komme inn).
Sønnens utbrudd
Sønnen lar seg ikke roe av farens milde tone, men kommer i stedet med et utbrudd:
«Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine (altså er ikke broren og faren med i den gjengen). Men straks denne sønnen din (han vil ikke kalle han for 'min bror' engang) kommer hjem, han som har sløst vekk pengene dine, (eller 'livet ditt', som det egentlig står) sammen med horer, så slakter du gjøkalven (det beste vi har) for ham.» Luk 15:29-30
Hvem er den eldste sønnen?
Den eldste sønnen nekter å komme inn til festen, gjør skam på, og er i fullstendig opprør mot, faren. Likevel sier han: «Jeg har aldri gjort imot ditt bud».
De som hørte på skjønte nok ironien i det. Han som akkurat hadde brakt skam over, og gjort opprør mot, faren, sa at han aldri hadde brutt et eneste av hans bud. Den eldste sønnens utbrudd avslører på den måten også hvem han var et bilde på i virkeligheten.
For på samme måte som den eldste sønnen sa dette, mente også fariseerne og de skriftlærde at de gjorde som Gud ville. Ironien var bare at de behandlet synderne slik de gjorde: Uten barmhjertighet. For mangel på barmhjertighet, spesielt som kristne ledere, er en av våre største opprør mot Gud.
Selvrettferdigheten
Det å anse seg selv som rettferdig uten å egentlig være det, kaller Bibelen for selvrettferdighet. I denne lignelsen får vi et par eksempler på hva dette består i.
Det første tegnet på selvrettferdigheten er at det er vi som har gjort oss fortjent til den. Den eldste sønnens forhold til faren er preget av dette. Sønnen sier at han har tjent (egt. «slavet») for faren i alle år, uten å ha fått så mye som et kje. Med andre ord så hadde han fortjent bedre. Han har fortjent farens velvilje og gaver – i alle fall mer enn hans yngre bror. Han har et arbeid-fortjeneste forhold til faren sin, ikke et far-sønn forhold.
Det andre tegnet på selvrettferdigheten er forakten vår for de som ikke har gjort seg fortjent til den. Spesielt reagerer vi om noen skulle få noe av nåde som vi selv synes vi har fortjent mer. Vi ser det i den eldste sønnens forhold til hans yngre bror. Den iboende forakten bare vokste da han oppdaget hva faren hadde laget til for hans yngre bror.
Kanskje noen av dere får assosiasjoner til en annen lignelse Jesus fortalte til «noen som a) stolte på at de selv var rettferdige og b) så ned på alle andre». Etter mønster fra denne lignelsen, tror jeg vi kan oppdage at selvrettferdigheten har mange ansikter:
«Takk Gud for at jeg er en god, konservativ kristen, som har de rette meningene om kvinnelige prester, samliv, og forkynnelse – og ikke som de ryggradsløse liberale, som ikke har mot til å stå for det skriften sier, og lar seg prege av denne verdens tankegang.»
Eller: «Takk Gud for at jeg er en god og varmhjertig kristen med mye barmhjertighet, som har innsett at kjærligheten er det viktigste i Bibelen – og ikke som de konservative og fordømmende mørkemennene som bare er opptatt av å være bokstavtro i alle mulige småting, og ikke ser livene der ute.»
Eller: «Takk Gud for at jeg er en levende og åndsfylt kristen som hver dag søker din ånd, og som erfarer at du er virkekraftig i dag også – og ikke som de døde liturgikristne som aldri ber en selvprodusert bønn en gang.»
Dette kunne jeg ha fortsatt med en stund. Det finnes selvrettferdighet i alle leire – og alltid med den konsekvensen at vår egen kristendom (evt. mangel på en) er det som gjør oss rettferdige (evt. til gode og rette kristne). Videre, som en frukt av dette, ser vi ned på andre som ikke klarer dette like godt som oss.
Farens endelige svar
Vi går tilbake til fortellingen. Selv om sønnen ikke så sin egen åpenbare synd, irettesetter faren ham ikke. Han lar seg heller ikke hisse opp av urettferdige anklager mot seg selv, eller nedsettende karakteristikker av sin andre sønn.
Han viser i stedet en varme og omsorg som minner om den ufortjente nåden han viste mot sin yngste sønn. En varme som viser at han vil ha to sønner, og ikke én som ser på seg selv som slave («Her har jeg tjent (slavet for) deg i alle år».). Han sier «Barnet mitt», og minner ham på hvem han egentlig er.
Så fortsetter han: «Du er alltid hos meg», i motsetning til han som dro, og «alt mitt er ditt», som et svar på den eldste sønnens anklage om at han ikke hadde fått et «kje» en gang. Han er fortsatt arving til alt.
Til slutt åpner han opp hjemmet og inviterer ham inn: «Nå må vi være glade, og glede oss sammen!» Det han egentlig sier er: Kom nå inn!
Han minner ham også på at han har en bror, og sier «denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort men er blitt funnet igjen».
I møte med «den hjemmeværende sønnen» ser vi Guds møte med den selvrettferdige. Han firer ikke på å ordfeste selvrettferdigheten som synd, på samme måte som han ikke nøler med å anklage hvilken som helst annen synd. Likevel hisser han seg ikke opp, avviser den selvrettferdige, og ber ham skjerpe seg ut av denne tankegangen før han kan være en del av familien.
Han blir møtt med den samme ufortjente nåden og varmen som den åpenbare synderen. Spørsmålet er bare om han skjønner at han også er en synder som må ta imot nåden helt ufortjent.
Avslutning
Så er det ikke lenger lignelsen om «den ene fortapte sønnen», men om to fortapte sønner. Én som åpenlyst brøt med faren, én som bodde hjemme, men ikke som sønn. Én som ville bli leiekar hos faren, én som så på seg selv som slave. Én som reiste av sted, og én som nektet å komme inn.
Den barmhjertige faren møtte begge med den samme ufortjente nåden og tilgivelsen.
Dette er ikke bare en lignelse til oss «fortapte», men også til oss «selvrettferdige». I begge tilfeller er ikke budskapet at vi skal skjerpe oss eller fikse på vår egen synd før vi kommer til Gud, men klynge oss til sannheten om hvordan Gud tar imot både den som har nådd bunnpunktet i livet, og den som har fått et arbeid-fortjeneste forhold til sin Far.
Gud ønsker sønner, han ønsker barn, og ikke slaver. Og om vi tar imot denne invitasjonen, bare fordi han er god, vil også forholdet til hverandre forandre seg. Da kan vi også ta imot hverandre som tilgitte syndere, som har vår felles trøst i den samme nåden og frelsen. Gjennom det etableres vi som Guds folk, der fellesskapet skapes i vårt felles behov for en frelser.
