Både i Det gamle og Det nye testamentet kan vi lese om hvordan Gud presenteres som dommer. Allerede i Bibelens første bok får vi konkrete eksempler på hvordan Gud velger å dømme denne verden – først i form av syndfloden og deretter i form av ild og svovel over Sodoma og Gomorra. Hvis vi i stedet blar videre til Bibelens siste bok, kan vi lese om hvordan Jesus trer frem for å avsi sin dom over alt det skapte. Også imellom disse finnes det rikelig med eksempler på hvordan dette temaet behandles.
I vår egen tid har dette blitt et stadig mer problematisk faktum. Både dom og straff har i den vestlige kulturen kommet til å oppfattes som helt og holdent negative begreper. Hvis for eksempel Hollywood produserer en film med tittelen «Judgment Day», er det ikke for å vekke noen positive assosiasjoner. Både på filmlerretet og i andre sammenhenger ser vi tvert imot at dommen fremstilles som noe mørkt, skremmende og kaotisk.
Mot denne bakgrunn er det ikke rart at også vi som kristne kan få problemer med den straffende Gud. Kanskje spiller den klassiske forestillingen om Gud som lar lynet slå ned i de mennesker han misliker inn her. Kan en slik Gud virkelig være verdt å tro på? Svaret er naturligvis – nei.
På den annen side er det heller ikke dette som er Bibelens måte å beskrive Gud som dommer på. Gjennom hele Bibelen ser vi i stedet at Gud presenteres som både kjærlighetsfull og god. Han er den som har skapt hele verden og som derfor elsker alle de skapninger han har skapt. Men – og det er et viktig men – som en direkte følge av dette taler Bibelen også om Gud som den hellige og rettferdige, den som står som ytterste garant for alt som er rett og sant. Med andre ord: Gud er gjennom sitt eget fullkomne vesen den ytterste normen for godt og ondt, rett og galt.
Og det er altså derfor Gud kan fungere som denne verdens dommer. Fordi «Gud er lys og intet mørke finnes i Ham» (1 Joh 1:5), kan Han – og bare Han – på en fullkommen måte avgjøre hva som er besmittet av mørket. Det vi må ha klart for oss, er altså at Guds funksjon som dommer ikke er en konsekvens av Hans påståtte ondskap, men av Hans godhet! Det er jo bare en god Gud som kan ha interesse av å dømme det onde! (Bare den Gud som er «gjennomlyst» kan ha interesse av og mandat til å markere mot det som er helt eller delvis «mørkt».)
Det mest problematiske for oss mennesker er imidlertid ikke talen om Guds dom i alminnelighet, men talen om at Gud kan komme til å straffe også oss mennesker. Dette bygger på Bibelens beskrivelse av oss som besmittet av mørket. Gjennom synden har vi alle del i denne verdens ondskap, og på den måten finnes det også i oss noe som vår Skaper har grunn til å dømme. For det er jo poenget: Gud, som er god, må i vrede vende seg mot alt som bryter ned og ødelegger Hans gode skaperverk. Hvis Han i stedet valgte å overse det onde, ville Han i praksis ikke lenger være god. Å tolerere det onde er et tegn på lunkenhet og falskhet – ikke på godhet.
Bibelen taler om at det skal komme en dag da alle mordere, krigshetsere, voldtektsmenn og forrædere skal få sin rettmessige straff. Men også da alle selviske, grådige, kompromissende og halvfalske skal dømmes – altså også du og jeg.
Igjen må vi stille oss spørsmålet: hvorfor skulle man velge å tro på en slik Gud? La meg gi tre grunner:
Hvis Gud finnes og er slik Bibelen beskriver Ham, ville det være toppen av dumhet å ikke tro på Ham. Bibelen er tydelig på at alle mennesker Gud har skapt en dag skal underkastes Guds dom – ikke bare de som tror på ham (se Rom 2:6–11).
Dommen som sådan er, som jeg allerede har vært inne på, noe fantastisk, noe å se frem til. Da skal endelig alt som på jorden har vært skjevt, løgnaktig eller ondt bli stilt til rette. All denne verdens urettferdighet og ondskap skal få sin rettmessige straff (se Åp 21:8).
For hver og en som vil ta imot det, finnes det tilgivelse for synden allerede her og nå – en tilgivelse som gjør at vi ikke trenger å rammes av Guds dom på den ytterste dag (se Rom 8:1).
Den siste punktet fortjener en spesiell kommentar. Når Jesus døde på korset, er det vår tro som kristne at han tok på seg straffen for hele denne verdens synd. Gud, den rettferdige dommeren, tok altså selv på seg straffen for den ondskap og djevelskap som vi mennesker har stelt i stand. Følgelig trenger ingen menneske lenger å rammes av Guds dom. Hver og en som ber Gud om tilgivelse for synden med henvisning til Jesu død på korset kan gå fri, og trenger ikke lenger frykte verken dom eller straff fra Guds side (se 2 Kor 5:19–21; Gal 3:13–14; 1 Pet 2:24).
Konklusjonen av dette burde rimeligvis være at det nettopp er den straffende Gud som vi kristne burde være mest glade for å tale om – den Gud som selv har tatt straffen for all vår synd! Tenk at vi får tro på en slik Frelser!
