Laodikea – hva forbinder du med dette ordet? Om du har hørt mye kristen forkynnelsen kunne jeg spørre mer spesifikt: hvilken temperatur måler du på Laodikea?
I dag er det som er igjen av den antikke byen i dagens Tyrkia bare ruiner. Den ble grunnlagt 200 år før Kristus og var én av byene i Lilleasia som fikk besøk av kristne etter pinsedagen og en menighet ble stiftet. Evangeliet hadde fremgang!
Etter hvert som årene gikk skjedde det imidlertid noe, sikkert gradvis, med menigheten. Laodikea er en av de sju menighetene som får brev i Johannes Åpenbaring og budskapet de får er ingen lystig lesning:
Jeg vet om dine gjerninger – du er verken kald eller varm. Om du bare var kald eller varm! Men du er lunken, ikke varm og ikke kald. Derfor skal jeg spytte deg ut av min munn. Du sier: «Jeg er rik, jeg har overflod og mangler ingenting.» Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, fattig, blind og naken. Åp 3:15-17
I mang et kall til omvendelse fra vanekristendom og sovende «rettroenhet» er nettopp disse ordene brukt helt siden de første gang lød til nettopp menigheten i Laodikea. Det stod galt til med disse folkene i Laodikea. Tenk å miste begrepet om virkeligheten så totalt!
På samme måte kommer ordene til sin rett når vi bruker dem på oss selv. Om jeg kjenner meg rik, hvor og hva er min rikdom? Er den noe annet sted enn i Kristus kommer disse ordene som kall til omvendelse.
Når du dømmer – hva gjør du med det?
Hvis du er litt som meg, har du lest eller hørt disse ordene og tenkt med deg selv på ulike kristne sammenhenger eller enkeltpersoner du mener at ordene passer til. Det er lett å dømme andre og å finne mangler og svakheter hos dem! Vel, hva gjør du med det? Du har nemlig noen alternativer hvis du mener du har rett i din antakelse om dine trossøsken. Jeg håper mange velger Paulus og Epafras´ vei, omsorgens vei.
Det er nemlig interessant å merke seg at menigheten i Laodikea ikke bare dukker opp i Bibelens siste bok! I Paulus´ brev til Kolosserne dukker den opp hele fem ganger.
Selv om det er noe usikkert når Paulus skrev brevet til Kolosserne var det uansett før år 90 når Johannes satt på Patmos og mottok sitt krasse budskap til menigheten i Laodikea. Hvordan var tilstanden i menigheten da Paulus skrev Kolosserbrevet? Vi vet ikke mye om det, men enda så galt det endte for dem hadde de noen som kjempet deres sak! Paulus skriver:
Jeg vil at dere skal vite hvor hardt jeg kjemper for dere og for dem i Laodikea, og for alle de andre som ikke har møtt meg ansikt til ansikt. Kol 2:1
Hils våre søsken i Laodikea, og Nymfa og menigheten som samles i hennes hus. Når dette brevet er lest opp hos dere, så sørg for at det også blir lest opp i menigheten i Laodikea, og at brevet fra Laodikea også blir lest opp hos dere. Kol 4:15-16
Paulus kjempet for de lunkne i Laodikea! Han kjempet hardt. Han skrev brev til dem. Han tenkte på dem både isolert sett og sammen med de andre kristne fellesskapene i området; de var både regnet med i helheten og fikk sin særegne behandling og oppmerksomhet. Dette må du tenke på når du tenker på Laodikea: de var ikke bare lunkne. De var kjempet for! Omsluttet av varm omsorg.
Selv om menigheten som helhet får sterkt formanende ord i Johannes Åpenbaring kan det veldig godt hende at enkeltmennesker omvendte seg, nettopp som følge av brevet Paulus sendte dem!
Ikke alene
Paulus var heller ikke alene i kampen:
Epafras, som er en av deres egne, hilser også. Han er en Kristi Jesu tjener og kjemper alltid for dere i bønn. Han ber om at dere må bli stående fullkomne og fullt overbevist om hele Guds vilje. Jeg kan være vitne på at han strever og arbeider for dere og for dem som er i Laodikea og Hierapolis. Kol 4:12-13
De var flere som kjempet, ba og jobbet for de lunkne!
Kjempe uten visshet om suksess
Dette er et sterkt kall til oss. Få ut bjelken av ditt eget øye og kjemp! Følg Paulus og Epafras´ eksempel. Forstå meg riktig: prosjektet deres endte faktisk ikke i suksess! Menigheten de fulgte opp ble dessverre ikke en varig, sunn menighet. Men de arbeidet, ba og kjempet. Resultatet var rett forstått ikke det viktigste for dem. Omsorgen var det viktigste.
Om menigheten i Laodikea var aldri så stolte og arrogante var de like fullt ansett som medlemmer på Jesu legeme og derfor verdt å kjempe for.
Hvem tenker du på nå? Hvem er det du på en særlig måte skal vise omsorg og ”streve for”? La Paulus og Epafras vise vei og bli med å kjempe for brødre og søstre i troen på Jesus.
