Bibelen sier mye om en rekke tjenester i menighetene, ofte ut fra nådegaver, egnethet, villighet og behov. Men for enkelte tjenester spiller kjønn en rolle. I menigheten skal ikke kvinnen «undervise eller bestemme over mannen», står det i 1 Tim 2,12. Og slik må det være, forklarer teksten, på grunn av rekkefølgen både i skapelsen og i syndefallet (vers 13-14).
Stort tydeligere kan det vel knapt begrunnes at dette forbudet mot kvinnelig undervisning i menigheten forplikter alle generasjoner, for rekkefølgen i skapelsen og i syndefallet kan ingen gjøre om?
…
Sammenhengen i 1 Tim 2 og 3 er livet i menigheten. Paulus skrev i andre brev mye om forholdet mellom mann og kvinne også i familien (særlig Efes 5,22-33 og Kol 3,18-19; jfr. 1 Pet 3,1-7). I begge sammenhenger brukes begrepet «underordne seg». Vi skal i denne artikkelen begrense oss til forhold i menigheten, slik 1 Tim 2 gjør. Rett etter «vår» tekst i 1 Tim 2,11-15 forklarer Paulus hvilke krav menigheter bør stille til dem som skal innsettes til en «tilsynsmann» (3,1-7), en «diakon» (3,8-10 og 12-13) og til «kvinnene», enten det sikter til kvinnelige diakoner eller til ektefellene til dem som er nevnt foran (3,11).
Trosopplæring
Paulus er tydelig på at kvinner skal få del i opplæringen. Det er selvsagt for oss, men var neppe det i samtiden. Kvinnen skal «ta imot opplæring i stillhet og underordne seg i alt» (2,11). Trosopplæring er ikke hemmelig. Da Paulus veiledet Timoteus i oppgavene som pastor, gjorde han det i åpne brev (1 og 2 Timoteusbrev), så også alle menighetmedlemmene fikk høre det.
Paulus forklarer i 1 Kor 11,4 at en kvinne som «ber eller taler profetisk» skal «ha noe på hodet». Altså var det meningen at kvinner også kunne delta i menighetslivet, også med viktige ting som bønn og profeti. Dermed er det sannsynligvis (kun?) det å «undervise» som forbys kvinner i 1 Tim 2,11-15.
Og i 1 Kor 14,26 skriver Paulus at alle skal bidra i møtene – på gresk er det betont «hver eneste». «Når dere kommer sammen, har én en salme, en annen et ord til lærdom, én har en åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydningen». Det tyder igjen på at forbudet for kvinner mot å tale i 1 Tim 2,11-15 gjelder nettopp det å «undervise» menigheten, det er ikke et helt allment tiepåbud for kvinner i møtene. Også 1 Kor 14,34 bør forstås sammen med disse versene.
Hva ligger i å «undervise»?
I samme setning som forbudet om å «undervise», står det at kvinner heller ikke skal «bestemme over mannen» (NO2011) eller «være mannens herre» (NB88/07). På gresk brukes her et sjeldent verb (authentein), men sammenhengen med det parallelle verbet «undervise» er tett.
Hvordan skal vi mer presist forstå hva teksten mener med «undervise»? NO2011 oversetter ordet didaskein direkte, mens NB88/07 gjengir (og omskriver?) det med å «opptre som lærer», og NO30 hadde «være lærer». Da tolkes det i retning en fast tjeneste eller et lære-«embete», for å bruke et belastet begrep som ikke brukes noe sted i Bibelen. Det kan saklig sett likevel gi en viss mening ut fra versene etterpå om «tilsynsmannen», hvor et av kravene til ham er at han skal være «dyktig til å undervise» (3,2). Men som oversettelse av 2,12 treffer NO2011 best med «undervise».
Samtidig så vi i 1 Kor 14,26 at «enhver» skal ha noe (verbalt) å bidra med når de «kommer sammen», og der nevnes både «en salme», «et ord til lærdom», «en åpenbaring», «tungetale» og «tydningen». Kvinner kan altså bidra med «et ord til lærdom» i rammen av slike møter som 1 Kor 14,26 omtaler, men altså ikke med å «undervise» eller «bestemme over mannen» i den mening 1 Tim 2,11-15 omtaler.
Ingen millimetergrense
Dette bildet kan fylles ut av andre bibeltekster om oppgaver som kvinner tok del i: Paulus skriver i Tit 2,3-5 at eldre kvinner bør være gode rollemodeller – på gresk står det «god-lærere» – for yngre kvinner i livet i hjemmet. Paulus lovpriser Timoteus’ mor og mormor for deres «oppriktige tro» (2 Tim 1,5) som de åpenbart hadde delt med Timoteus. Vi ville kalle det «trosopplæring». Ekstra spennende er det å se hvordan ekteparet Priskilla og Akvilas tok seg av den unge Apollos og «ga ham enda grundigere kjennskap til Guds vei» (Apg 18,26).
Samlet sett antyder slike bibeltekster for oss både noen «åpne» rom for trosopplæring og et klart forbud mot å «undervise» eller «bestemme over mannen» i menighetens samlinger. Men noen millimetergrense for dette gir ikke Bibelen oss, slik den heller ikke gjør det for andre sider av tjenestene i en menighet. Side om side løfter Bibelen frem nådegaver og deres utfoldelse i menighetene og ulike mer faste tjenester som «tilsynsmann» (1 Tim 3,1-7), «eldste» (Tit 1,6; Apg 20,14,23; 20,17), «hyrder» (Efes 4,11), «forstandere» (Rom 12,8; 1 Tess 5,12 og 17), «evangelister» (Efes 4,11) og «diakoner»/«menighetstjenere» (1 Tim 3,8-13). Men vår tekst nevner ikke nådegaver; det berøres ellers i 1 Tim 4,14 og 2 Tim 1,6.
«Frelst gjennom barnefødsel»
Etter versene der Paulus forankrer undervisningsforbudet i skapelse og syndefall (1 Tim 2,13-14) kommer det et vers som bibeltolkere til alle tider har strevd med å tolke: «Men hun skal bli frelst gjennom barnefødselen – bare de viser forstand og lever i tro, kjærlighet og hellighet» (v.15). Det står ikke at de blir frelst «ved» barnefødsel. Frelst blir vi bare ved troen på Jesus. Men de blir frelst «gjennom» barnefødselen, står det.
De fleste fortolkerne tror at Paulus her går i rette med noen misforståelser som kanskje bunner i en grunnleggende nedvurdering av skapergoder som mat, sex og familieliv. For litt senere i brevet sitt advarer Paulus mot vranglærere som «forbyr folk å gifte seg og krever avhold fra mat, den som Gud har skapt» (1 Tim 4,2-3). Men «alt det Gud har skapt, er godt», sier Paulus, «og ikke noe skal forkastes når det mottas med takk. For det helliges ved Guds ord og bønn» (v.5). Den eldste kirkehistorien fikk mye strev med slikt (tidlig-gnostisk?) tankegods, og kanskje var det allerede blitt et problem da Paulus skrev til Timoteus. Poenget kan i så fall være at ulikheter i menighetsoppgaver ut fra kjønn på ingen måte skal bety at gifte kvinner som lever i et naturlig samliv med ektemannen og får barn skulle være utestengt i spørsmål om frelsen.
Dette litt gåtefulle vers 15 blir av og til brukt til å gjøre hele avsnittet uklart. Men slik bør vi ikke tolke bibeltekst. Selv om det kan være krevende å forstå «den dypere mening» i hvordan Paulus bruker sammenligningene mellom Hagar/Sara og Sinai/Jerusalem i Gal 4,21-31, står hovedsaken om frelsen ved løftene/Jesus/hans offer klart nok ut fra sammenhengen i Galaterbrevet.
Så hva betyr teksten?
1 Tim 2,11-15 er fortsatt viktig for oss ved at viktige skjelninger mellom menns og kvinners tjeneste i menigheten forankres i skapelse og syndefall. Det skifter ikke med tidene. Og selv om bibeltekster ofte springer ut av bestemte situasjoner, begrenser ikke det den varige forpliktelsen når veiledningen forankres i skaperordningen. Slik er det også med Bibelens veiledning omkring ekteskap – det skal være slik fordi Gud ordnet det slik helt fra skapelsen. Noe tilsvarende finner vi for eksempel ikke knyttet til slaveriet i Bibelen. Slaveri forankres aldri i Guds skapelse, og derfor er det ikke noen ordning ettertiden er forpliktet til å videreføre. Det er en viktig forskjell.
Hvis vi leser 1 Tim 2,11-15 sammen med de andre bibeltekstene om kvinners deltagelse i menighetslivet, betyr det altså neppe noe absolutt taleforbud. Hvor en rett grense går mellom oppgaver som er «åpne» for kvinner og de som «lukkes» er det krevende å trekke. Hvis en «for sikkerhets skyld» lager et veldig «trangt» rom, risikerer vi å stenge ute noe Gud kan ha ønsket å slippe frem. Og hvis vi motsatt begrenser undervisningsforbudet til noe veldig «smalt», kan vi forsømme en veiledning Gud har gitt oss. Og «undervisning»/«lære» kan jo dekke et spenn av oppgaver, fra å fastlegge lærebasis til Bibel-forkynnelse med et visst undervisningspreg.
Kirker og menigheter organiserer seg dessuten svært ulikt – og Bibelen angir aldri en felles ordning for slikt – så noen enkel modell av «one size fits all» finner vi neppe. Målet må være at vi snakker åpent og ærlig sammen om hvordan vi kan komme så tett opp mot Bibelens veiledning som mulig. Og det gjelder jo ikke bare i spørsmål om kjønn. Jakobs brev legger et alvor inn i spørsmålet: «Ikke mange av dere bør bli lærere, brødre, for dere vet at vi skal få så mye strengere dom» (Jak 3,1). Det verset har fulgt meg gjennom 40 år som bibellærer, men med både et indre og et ytre kall våger jeg heller ikke å la være …
Annet stoff om saken:
Erling Danbolt: Se selv hva Bibelen sier om menn og kvinners tjeneste i menigheten. Oslo: Lunde, 1990
Alfsvåg/Danbolt/Hermansen/Okkels/Sagnes: Skal kvinnene tie? Om ordinasjon av kvinner til prestetjeneste. Oslo: Efrem, 2019
Oddvar Søvik: Her er ikke mann og kvinne. Ottestad: Ventura, 2020
Toralf Gilbrant: Her er ikke mann og kvinne. Oslo: Rex, 1995
Danielsen/Kleppa/Landro/Sæle: Fri til teneste. Om kvinna sin plass og funksjon i kyrkjelyden. Oslo: Luther, 1982
Gunnar Eikli (red): Kvinner, i Bibelen, i kirken, i misjonen. Oslo: Luther, 1991
NLM: Sammen i tjeneste. sammen-i-tjeneste-nlm-vedtatt-i-hs-6-sept.pdf.
Belleville/Blomberg/Keener/Schreiner: Two Views on Women in Ministry. Grand Rapids: Zondervan, 2005
Ben Witherington: Women and the Genesis of Christianity. Cambridge: Cambridge Univ. Press, 1995
