Jeremias 29:11.
For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp. Og dere skal påkalle meg og gå av sted og be til meg, og jeg vil høre på dere. Dere skal søke meg, og dere skal finne meg når dere søker meg av hele deres hjerte. Jeg vil la meg finne av dere, sier Herren.
Jeg vil gjøre ende på deres fangenskap og samle dere fra alle de folkene og stedene som jeg har drevet dere bort til, sier Herren, og jeg vil føre dere tilbake til det stedet som jeg førte dere bort fra.
Mange er glad i disse ordene og har lært dem utenat. De viser oss at Gud har omsorg, både for våre liv og vår fremtid. Når dette er sagt, må noe viktig føyes til. De ordene vi har lest må forstås i sin rette sammenheng. Dersom vi ikke gjør det, går vi glipp av vesentlige sider ved det budskapet de formidler. Den rette sammenhengen akkurat for denne teksten finner vi i Jeremias boken kapittel 29. Her skisseres helt bestemte historiske begivenheter opp, og det er disse som gir oss det rette grunnlag for å forstå de gode ordene vi har lest. Hva slags begivenheter dreier det seg så om? Vi skal se litt på det i det følgende.
På den tiden da disse ordene ble skrevet ble Jerusalem angrepet av den mektige babylonske hær, under ledelse av kong Nebukadnesar, kongen over det ny-babylonske riket. Jerusalem ble erobret, først i år 597 fKr, senere i år 586 fKr. Under den siste erobringen ødela Nebukadnesar både byen og det jødiske templet.
Størstedelen av folket førte han i fangenskap til Babylon. Fangene ble drevet mange mil bort fra sitt fedreland, for å bo i Babylon. Her gjaldt lover som de knapt kjente, og her dyrket man fremmede guddommer. Som krigsfanger var de, i alle fall i begynnelsen, helt uten rettigheter. For de jødene som trodde på den ene og sanne Gud, var situasjonen ekstra vanskelig og truende. Hvordan skulle de dyrke den sanne Gud? Hvordan skulle de forholde oss til den babylonske religion og tro?
Falsk trøst
I denne situasjonen var det noen som forsøkte å trøste det bortførte folket. Fangenskapet ville ikke vare lenge, sa de, og dette gav de ut for å være et profetisk budskap. På grunn av disse ordene fikk de bortførte et visst håp. Så viste seg at Gud tenkte annerledes. De som profeterte om en snarlig tilbakekomst talte ikke sant. De var falske profeter.
Dette ble klart da det kom et brev til de bortførte fra profeten Jeremias, som ennå befant seg i Judea. Brevet bekreftet noe som profeten Jeremias hadde sagt tidligere. Det skulle gå hele 70 år før folket skulle føres tilbake til det landet som de var tvunget bort fra. Folket måtte derfor innstille seg på å være i Babylon i lang tid.
Tenk 70 år i fangenskap! En hel menneskealder! Hva gjorde folket da de hørte dette? I følge Bibelen var reaksjonene delte. Noen ville ikke tro det de hørte, andre bøyde seg for det. Men med tiden tvang omstendighetene alle til se i øynene at fangenskapets tid ble lang. Hvordan var det for unge mennesker å oppleve dette? De så sikkert for seg en vanskelig fremtid. Det ville ikke være rart om en og annen spurte; hvordan skal det gå med meg? Hvordan blir min fremtid? Kan jeg dyrke den sanne Gud, og leve etter hans bud i et land der majoriteten lever helt annerledes?
Gud lar seg finne!
Vi ser at det jødiske folket var kommet i en situasjon som har likhetstrekk med den vi for tiden opplever i det landet vi selv lever i. Også vi bor i et land med lover som er i strid med Guds bud. Også vi kjenner til et press fra myndigheter og medborgere. Endringene i vårt land har skjedd fort. Avkristningen gjør seg gjeldende på stadig flere måter. Derfor spør også vi hvordan fremtiden vil bli. Vi kan føle på engstelse med tanke på hva fremtiden vil bringe, og vi legger våre planer om hvordan vi som kristne skal møte fremtiden. Det er vel og bra, men midt i alt dette må vi ikke glemme at også Gud har planer. Herren vil gi fremtid og håp til troende som lever i et avkristnet samfunn. Det er særlig til troende som befinner seg i en slik situasjon disse ordene er talt:
” … jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp”.
Dette betyr ikke at Gud lover oss en fremtid uten vanskeligheter. Mye tyder på at vår fremtid bli preget av at kristne settes under sterkere press. Derfor gir denne teksten også en anvisning om hvordan vi skal innrette oss og søke Gud i en slik tid:
“Og dere skal påkalle meg og gå av sted og be til meg, og jeg vil høre på dere. Dere skal søke meg, og dere skal finne meg når dere søker meg av hele deres hjerte. Jeg vil la meg finne av dere, sier Herren”.
La oss ikke glemme dette: Gud lar seg finne, også i vår tid. Men – bare på en måte. Gud møter oss gjennom Bibelens Ord. Det har han lovet, og det løftet gjelder til enhver tid og på ethvert sted. Derfor er det så viktig at de som tror på Jesus søker Gud nettopp i hans ord. Like viktig er det at de kommer sammen, og lytter til forkynnelsen av Bibelens Ord.
Fremtid og håp
Vi kan ikke forlate denne teksten uten å nevne at den også inneholder et bestemt løfte til Israels folk. Etter at de sytti år var gått, skulle Gud føre Israelsfolket tilbake til sitt land. De skulle få sine gamle geografiske områder tilbake. Løftet om landet hviler alltid over Israels folk. Det gjentas mange ganger i Bibelen. Løftet ble da også oppfylt. Da de sytti år var til ende, ble virkelig Israelsfolket ført tilbake til sitt land. Vi har sett at dette løftet er oppfylt også i vår tid, da staten Israel ble opprettet i 1948.
Når Gud kan oppfylle sine løfter om å gi et land til Israels folk, kan han også oppfylle sitt løfte om frelse for deg og meg. Dette skal du tenke på, når du søker Gud. Hva finner du når du søker ham? Jo, du finner den Gud som gir deg evig nåde og evig liv. Han som gir fremtid og håp, ikke bare mens du lever i denne verden, men også for den kommende evige verden. Du finner ham som har fredstanker med deg, og som gir deg evig frelse og fred.
