Salme 42 gir stemme til den som opplever at Gud er borte. Hos den som tidligere har erfart Gud nærvær, men som nå bare kjenner hans fravær, er lengselen etter Gud sterk. Det er som en tørst. Denne tørsten sammenlignes ikke med en kamel i ørkenen, som kan klare seg lenge uten vann. Den lignes med et dyr som ikke klarer seg lenge i tørt område uten drikke:
Som en hjort skriker etter rennende vann
slik skriker min sjel etter deg, Gud.
Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. (v2. – 3a)
Jeg klarer meg ikke lenge uten deg, Gud! Nei, nå tørster jeg etter deg. Jeg tørster etter å være hos deg, se deg åpent i ansiktet. For den som virkelig har smakt Ham, vet: Hos ham er hvile og fred. Hos ham er alt det som jeg dypest sett lengter etter.
For den som vet nettopp det, er det så vondt når Gud kjennes borte. Derfor spør han:
Når skal jeg komme og tre fram for Guds ansikt?» (v. 3b)
Når skal det skje igjen? Ekstra sårbar er en når en har bekjent sin tro på Gud i gode dager, når Gud kjentes nær og alt gikk så greit. Når han derimot nå erfares fraværende blir det derfor som en anklage: «Hvor er din Gud nå? Han som du sa alltid var der. Han er jo ikke her nå!?» Om ikke mennesker sier det, sier ens eget hjerte det. Eller djevelen.
Mine tårer er min mat
dag og natt,
fordi man hele dagen sier til meg:
Hvor er din Gud? (v.4)
De gamle kalte dette for «anfektelser». Tilliten til Gud blir angrepet, «fektet imot». En ser tilbake og en husker tider da det var godt å høre Gud til. Jesus kjentes nær. Det var et fortrolig fellesskap. Det var tider da en var sammen med de andre i bønn, lovsang og fremgang. Det var så herlig å være et Guds barn den gang!
Dette må jeg minnes
og utøse min sjel i meg
– hvordan jeg dro fram i den store skaren,
Vandret med den til Guds hus
med fryderop og lovsangslyd
en høytidsskare (v. 5)
Men nå. Gud er borte.
På tross av det opplevde fraværet: Minnet om det en har erfart med Gud tidligere kan bli til en gnist av håp. Midt i det største mismot, den dypeste tvil og anfektelse snakker den som skriver salmen til seg selv. Han spør seg: Hvorfor bøyer du egentlig hodet ditt? Hvorfor plager du egentlig deg selv? Hvorfor er du full av uro og sorg? For det finnes jo en vei! Det finnes jo en trøst! For du, min sjel: Har ikke du erfart tidligere at Gud virkelig var til å stole på?
Hvorfor er du nedbøyd
min sjel,
og bruser i meg?
Vent på Gud!
For ennå (en gang) skal jeg prise ham
for frelse for hans åsyn. (v. 6)
Til min sjel: I denne situasjonen som du nå er i, gjelder det samme som før. Nemlig at han er til å stole på. Om han føles borte, er han ikke det. Du må bare enda en gang lære deg å vente på at han griper inn. Stol på at han har alt i sin hånd og at han ikke har glemt deg. Sett din lit til at han vil gripe inn for den som ikke har annet å stole på enn ham. Derfor: «Vent på Gud!»
Slik er det. I møte med nye fastlåste situasjoner som du ikke har erfart før, tenker du lett: Gud kan ikke hjelpe meg i akkurat dette. Han kunne det i det jeg opplevde tidligere. Men i den situasjonen jeg er i nå har jeg ingen erfaring av at Gud har grepet inn i. Derfor er det som om troen på Guds hjelp er borte.
Det er imidlertid nettopp dette vil Gud lære oss; at ingen situasjon er umulig for ham. Så lenge han får lov til å slippe til i vårt liv og i vår nød.
Vers 6 er som et refreng. Det kommer igjen på slutten av salmen (vers 12) og gjentas i påfølgende salme (43:5), som trolig opprinnelig egentlig var én salme sammen med salme 42. Verset viser på en beskrivende måte den indre dialog hos en kristen i kamp. Han lever sitt liv for Guds ansikt med evigheten over seg. Samtidig lever han her i tiden, med press fra mange kanter mot sinn, sjel og kropp. Salmens refreng lærer oss å ta begge aspekter på alvor ved vår eksistens som evighetsvandrere her på jorden.
Fortsettelsen av salmen viser hvordan kampen utspiller seg. For salmisten oppleves situasjonen fullstendig overveldende. Det er som om han drukner under de ukontrollerbare og truende hendelsene og følelsene som går over ham som bølger.
Min Gud!
Min sjel er nedbøyd i meg.
Derfor kommer jeg deg i hu
fra Jordans land og Hermons høyder,
fra det lille fjellet.
Dyp kaller på dyp
ved lyden av dine fossefall.
Alle dine brenninger og dine bølger
går over meg.(v. 7 – 8)
Midt i den pressede situasjonen kjemper han med tro og tillit til Gud. I det ene øyeblikket kan han si til seg selv at Guds godhet er over ham.
Om dagen sender Herren sin miskunnhet,
og om natten er hans sang hos meg,
bønn til mitt livs Gud. (v. 9)
I neste vending roper han til en Gud som har glemt:
Jeg må si til Gud, min klippe:
Hvorfor har du glemt meg?
Hvorfor skal jeg gå i sørgeklær
mens fienden undertrykker meg? (v. 10)
Det er som om bena ikke makter å bære han lenger, når dette fryktelige spørsmål fyller ham: «Hvor er egentlig din Gud nå, som du har stolt på?» (v. 11)
Det er som om mine ben ble knust
når mine fiender håner meg,
når de hele dagen sier til meg:
Hvor er din Gud? (v. 11)
—–
Du som kjemper en tilsvarende kamp og som opplever at Gud føles fraværende i en fastlåst situasjon. Du som ikke kan føle hans nærvær i hjertet og livet ditt. Du som føler du drukner i en situasjon som oppleves umulig å komme ut av: Trøsten for akkurat deg akkurat nå, er den samme som før: «Vent på Gud!» Han har ikke glemt deg. Det vil på nytt komme et tidspunkt der du igjen skal få prise ham; for hans trofasthet, nåde, hjelp og trøst, for han er fortsatt din frelser og Gud.
Hvorfor er du nedbøyd min sjel,
og bruser i meg?
Sett ditt håp til Gud!
For ennå en gang skal jeg prise ham
for frelse for hans åsyn. (v. 12)
Anders Olsen skriver i 1870:
Hitinntil Herren har hjulpet så vel, Inntil i dag, til i dag!
Sørget så trofast for legem og sjel Inntil i dag, til i dag.
Skjønt jeg har syndet i stort og i smått,
Jeg dog fra Herren har mottatt alt godt,
Han har bevist meg sin kjærlighet blott Inntil i dag, til i dag.
(Sangboken «Syng for Herren» Nr. 329)
