Salme 42 er et eneste stort lengeselsfult rop etter Gud. Den gir stemme til den som tidligere har erfart at Gud var nær, men at han nå oppleves fraværende.
Lengselen kan kjennes som intens tørst. Salmen sammenligner det med en hjort som «skriker etter rennende vann». Her er ikke tankebildet en hjort som lever i norske skoger med sildrende bekker, men en som går i Palestinas ørkener. Kameler kan her klare seg lenge uten vann. Men ikke en hjort. Den skriker sårt når den har forvillet seg ut i et «tørt og uttørket land» (62:3):
Som en hjort skriker etter rennende vannslik skriker min sjel etter deg, Gud.Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. (v2. – 3a)
- Jeg klarer meg ikke uten deg Gud! Nei, jeg tørster etter deg, etter å være hos deg, etter at du ser på meg med ditt milde anerkjennende blikk.
Den som virkelig har smakt Gud, vet at hos Ham er hvile og fred. Der er alt jeg dypest lengter etter. Derfor er det så usigelig vondt når en ikke lenger erfarer gudsnærværet.
Når skal jeg komme og tre fram for Guds ansikt?» (v. 3b)
Ekstra sårbar er den som frimodig har bekjent troen på Gud i de dagene hvor han kjentes så nær. Når Gud derimot nå erfares fraværende, blir de tidligere erfaringene en anklage: Hvor er din Gud nå, han du sa alltid var nær?!
Mine tårer er min matdag og natt,fordi man hele dagen sier til meg:Hvor er din Gud? (v.4)
Om ikke mennesker sier dette, så kan en likevel høre stemmene fra sitt indre: «Gud er jo borte. Du kan gi bare opp.»
Nå kjennes det som om en bare har minnene om det som en gang var, den gang en levde i et nært og fortrolig samfunn med han. Det var så herlig å være Guds barn sammen med de andre i bønn, lovsang og fremgang!
Dette må jeg minnesog utøse min sjel i meg– hvordan jeg dro fram i den store skaren,Vandret med den til Guds husmed fryderop og lovsangslyden høytidsskare (v. 5)
Men på tross av smerten over det tapte, kan faktisk minnet om det en én gang erfarte med Gud, likevel gi håp. For midt i den dypeste tvilen snakker salmisten til seg selv om disse erfaringene.
Hvorfor er du nedbøydmin sjel,og bruser i meg?Vent på Gud!For ennå (en gang) skal jeg prise hamfor frelse for hans åsyn. (v. 6)
- Hvorfor er du full av sorg, og plager deg selv? Finnes det ikke en vei, en trøst? For du, min sjel, har ikke du tidligere erfart Gud?
Salmisten sier altså: I denne situasjonen som du nå er i, gjelder akkurat det samme som før: Gud er til å stole på. Om han føles borte, er han ikke det. Du må bare enda en gang lære deg å vente på at han griper inn. Sett bare din lit til at han har alt i si hånd, at han aldri glemmer den som ikke har annet å stole på enn ham. Derfor: «Vent på Gud!» (v. 6)
Slik er det. I møte med nye livssituasjoner som du ikke har erfart før, tenker du fort: Han kunne hjelpe meg tidligere. Men ikke med dette, det er for vanskelig.
For i denne aktuelle situasjonen har du ingen erfaring av Guds hjelp og trøst, og da er det så vanskelig å holde fast troen på Gud. Slik var det også med israelsfolket i ørkenen. Når de sto overfor nye håpløse situasjoner, glemte de stadig hva Gud hadde gjort før. Men Gud ville lære dem, og vil lære oss: Ingen ting er umulig for ham, så lenge han får slippe til i vårt liv og vår nød.
Derfor er vers 6 som et refreng. Det kommer igjen på slutten av salmen og gjentas i påfølgende salme (som trolig opprinnelig var én salme med salme 42). Verset beskriver den indre dialogen hos den kristne som kjemper med troen på Gud. Han lever sitt liv, for Guds ansikt, med evigheten over seg, samtidig som han lever her i tiden, med press fra mange kanter mot sinn, sjel og kropp. Salmens refreng lærer oss å ta begge disse aspektene ved vår eksistens på alvor.
Fortsettelsen av salmen viser hvordan dette kan utspille seg.
For salmisten opplever situasjonen fullstendig overveldende. Kanskje befinner han seg i det fremmede og kaotiske landskapet i Hermonfjellene ved Jordanelvas utspring. Det er i alle fall som om fotfestet hans blir borte, og han drukner under de ukontrollerbare og truende hendelsene og følelsene som velter over ham som bølger.
Min Gud!Min sjel er nedbøyd i meg.Derfor kommer jeg deg i hufra Jordans land og Hermons høyder,fra det lille fjellet.Dyp kaller på dypved lyden av dine fossefall.Alle dine brenninger og dine bølgergår over meg.(v. 7 – 8)
Midt i den pressede situasjonen kjemper han for å kunne tro Gud. I det ene øyeblikket kan han si til seg selv at Guds godhet er over ham.
Om dagen sender Herren sin miskunnhet,og om natten er hans sang hos meg,bønn til mitt livs Gud. (v. 9)
I neste vending roper han til en Gud som har glemt.
Jeg må si til Gud, min klippe:Hvorfor har du glemt meg?Hvorfor skal jeg gå i sørgeklærmens fienden undertrykker meg? (v. 10)
Ja, det er som om kroppen hans ikke makter å holde ham oppe når dette fryktelige spørsmål fyller hele ham:
Det er som om mine ben ble knustnår mine fiender håner meg,når de hele dagen sier til meg:Hvor er din Gud? (v. 11)
Du som kjemper en tilsvarende kamp hvor Gud kjennes fraværende, og som drukner i en håpløs situasjon: Trøsten er den samme som før: Vent på Gud! Han har ikke glemt deg. Det vil på nytt komme et tidspunkt der du igjen skal få prise ham, for hans trofasthet, nåde og trøst. For han er akkurat som før, din frelser og Gud.
Hvorfor er du nedbøyd min sjel,og bruser i meg?Sett ditt håp til Gud! For ennå en gang skal jeg prise hamfor frelse for hans åsyn. (v. 12)
