Herrens bønn Med Herrens bønn legger Gud på mitt hjerte det som ligger på Hans hjerte.

Ca leselengde:
9 min

Tekst: Jacob Appell

Publisert:


Bønnen for livet

I eldre tider stod det skrevet i den svenske kirkehandboken at forsamlingen skulle falle på kne ved tre tilfeller i løpet av høymessen. Ikke uventet gjaldt knefall ved syndsbekjennelsen og ved lesningen (eller syngingen) av innstiftelsesordene til nattverden. Kanskje litt uventet for en del i dag var det tredje tilfellet når man ba Herrens bønn.

Selv om knefall ikke er en uvanlig posisjon å innta ved bønn, ble Herrens bønn særskilt markert som et ledd av gudstjenesten da man kunne falle på kne. Knefallet uttrykker på den ene siden "Herre, jeg er ikke verdig..." og på den andre siden en ærbødighet av det høye og hellige.

Når vi ber, kommer vi på én måte tomhendte, uten noen rett å hevde og på en annen måte med respekt for den Høye og Hellige. Hva får/kan/burde jeg si? Gud har i sin nåde lagt ned ord på de urene leppene våre, som vi får rette mot Ham. Disse ordene rekker helt frem til Fadershjertet og er fylt med Guds egen rikdom og de er inkludert i Jesu egen forbønn og forsoning. Det er bønnen som Jesus ga til sin kirke: Fadervår.

Bønn - et nådemiddel?

Våre lutherske fedre brukte å si at bønn ikke hørte med til nådemidlene. En hedning i jungelen kan ikke regne med nåde bare for at han retter en bønn mot "gud". Guds Ord, derimot, formidler nåde sånn at den som lytter, møter den levende Gud og får ta Hans løfter om nåde til seg.

Med Fadervår har vi ikke bare fått ord å be til Gud, vi har også fått ord fra Jesus som vi kan ta til oss og be. Dette er en stor nåde. Kanskje er det sånn at det viktigste med Herrens bønn er hva den gjør med oss, ikke hva Gud skal svare på vår bønn.

Bønnen på Jesu hjerte

Da disiplene spurte Jesus om han kunne lære dem å be, hadde de naturligvis allerede levd et liv preget av bønn ettersom de var fromme jøder. Ønsket deres var imidlertid å få Jesu perspektiv på bønn. Vi ber om det som ligger på hjertene våre. Hva er det som ligger på ditt, Jesus? Hva synes du er viktig? Lær oss! Eller - vil vi egentlig vite det? - kan det hende at vi må spørre oss selv.

Kanskje vi må korrigere vår egen bønn og faktisk avstå fra noe som vi anser for å være viktig? Med Herrens bønn legger Gud på mitt hjerte det som ligger på Hans hjerte. Det gir perspektiv på det gamle uttrykket om bønn, at det er "hjertets samtale med Gud".

Hvem taler vi til?

Hadde disiplene overhodet kunne gjettet hvem de skulle tiltale da Jesus begynte å undervise dem? Skulle de tiltale "Du som bor i et lys dit ingen kan komme" (1. Tim 6:16)? Nei, Fader vår! En Far? Jesus vil lokke frem en rett tillit i bønnen. Den aller mest omtenksomme far som har levd på denne jord blir bare en blek skygge av den Far som er i himmelen... og som er vår!

Når da dere, som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor mye mer skal da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham! Matteus 7:11

Treåringen som sitter trygt i farens favn og med sin kjærlige bønn til pappa får farshjertet til å smelte. Dette er bildet som Jesus maler for oss når han velger "Fader" istedenfor "Herre" eller "min Gud"; det er en høyst uvanlig tiltaleform i Bibelen.

Etter oppstandelsen sa Jesus at han farer opp til "min Far og til deres Far" (Johannes 20:17). Jesus vet hvor det åpenbare hinderet for kontakt, fellesskap, trygghet og bønnhørelse befinner seg; i en tom grav! Det er ikke bare nåde at vi har en himmelsk Far som vi får kalle vår, det er også nåde at Jesus har lært oss å forstå det når vi vender oss til Gud i bønn.

Tydelige beskjeder!

Når Jesus nå har åpenbart det største privilegiet for oss, den største gaven, nemlig at vi får be til vår Far og sitte trygt i favnen Hans, kommer det tre tydelige beskjeder om hva det er som er viktig: Hans navn! Hans rike! Hans vilje! Her hadde vi kanskje trodd at bønnen skulle handle om vårt navn, vårt rike og vår vilje?

Jesus vet at det er sånn vi tenker og nettopp derfor snur han opp-ned på tanken vår ved å lære oss at Guds navn først og fremst må holdes hellig.

Guds navn er hellig i seg selv men vi ber i denne bønnen at det skulle bli stort og holdes hellig også av oss. (Luthers forklaring).

Skulle dette være den viktigste bønnen, det første vi ber når vi sitter i den ømme fadersfavnen? Ville disiplene høre og lære seg dette? Hvis vi tenker oss litt om, innser vi nok at det er bedre at Guds altgjennomtrengende, fullkomne og kjærlige vilje skal skje med oss og verden enn at vår egen upålitelige, egoistiske og kortsiktige vilje skal skje. Det samme gjelder bønnen om at Hans rike skal tilta i verden omkring oss og i oss.

Så skal dere få alt dette i tillegg

Egentlig har Jesus så langt helt enkelt forvandlet det som han lærte oss i Bergprekenen om til bønn, nemlig at vi først skal søke Guds rike og Hans rettferdighet (Matteus 6:33). Når de første bønnene i Fadervår har fått synke inn, skjer det noe med oss. Hva mer trenger vi å ønske oss enn at Guds gode og nådige vilje får skje med oss? Men Jesus lover allikevel "så skal dere få alt dette i tillegg".

Dette utsagnet forvandles til bønn i resten av Fadervår. Med bønnen om daglig brød ber vi om absolutt alt vi trenger (ikke nødvendigvis det vi vil ha!) for livet. Bønnen handler om brød - ikke kake. Men akkurat som Luther løfter fram i katekismen, handler bønnen mer om å legge merke til alt vi får og å dra den riktige konklusjonen:

Se på fuglene under himmelen! Ikke sår de, ikke høster de, ikke samler de i hus, men deres Far i himmelen gir dem føde. Er ikke dere langt mer verd enn de? Matteus 6:26

Det som vi trenger, er ikke bare brød. Et lite "og" binder sammen bønnen om brød med bønnen om syndenes forlatelse. Livet er både timelig og evig, der Guds tilgivelse åpner Hans evige rike for oss. Og når veien til Gud er åpen og trygg, blir bønnen om beskyttelse mot fristelser viktig. Frels oss fra det onde og den onde! For da er vi i tryggheten hos Gud, hvilende der i tro, både her i tiden og etter hvert i evigheten.

Det er den realistiske troen som til slutt avslutter med bønnen om at ingenting skal dra oss bort fra Gud. Finnes det nå noe mer å be om, som vi trenger å huske på? Mangler det bønnesvar når Faderen svarer på Jesu bønn? Det som gir bønnen vår kraft er til syvende og sist ikke vår tro eller kraft, men Jesus. Hans blod, Hans løfte, Hans navn, Hans bønn - vår skatt!

"Da jeg forsto betydningen, var jeg en kristen"

Dr. Ken Bailey, en fremstående bibellærer, underviste en gang studenter i Latvia en tid etter Sovjetunionens fall. Han spurte en ung kvinne om hvordan hun kom til tro når alle ble indoktrinerte i ateismen. Kommunistene hadde stengt alle kirker, hele hennes slekt var ateister og det fantes rett og slett ingen forutsetninger for tro i hennes liv.

Men så fortalte kvinnen at de tillot å be Fadervår i begravelser. Som ung lærte hun seg denne bønnen utenat, uten å forstå innholdet eller hvorfor man brukte de ordene man gjorde.

Da Latvia senere ble et fritt land, søkte hun etter bønnens betydning. "Når du er i mørket, oppfatter du det aller minste veldig lys som veldig lyst. For meg var Fadervår en slik bønn, uten at jeg helt forstod hvorfor. Da jeg forstod betydningen. var jeg en kristen".

Herrens bønn er bønnen vi lærer oss hele livet ettersom den former vår tro. Det gamle prinsippet lex orandi lex credendi gjelder i høyeste grad Fadervår: måten vi ber på - de ordene vi bruker i bønn og gudstjeneste - vil forme troen vår. Hva kan være bedre enn å formes av i tro enn det som Jesus har lagt på våre hjerter å be om?

Og sånn som vi tror, sånn ber vi. Hvis det er Jesus vi tror på så tror vi også det aller beste om den bønnen som Jesus lærer oss når han sier "slik skal dere be" (Matteus 6:9).

På kne

Det har blitt skrevet mye om bønn. Gode råd, hvorfor man skal be, hvordan man skal be og så videre. Mye av det kunne vi klart oss uten. Men om Jesus ikke hadde sagt "slik skal dere be", hadde vi neppe selv klart å komme fram til hvem vi får vende oss til i tillit (vår Far i himlene), hva som er vktig (Guds navn, rike og vilje) og hva vi får lov til å forvente i Faderens favn (alt som skal gis oss).

Vi kommer ikke bare med tomme hender til Gud, vi kommer med Herrens bønn! Vi tilnærmer oss ikke bare den Høye og Hellige - vi tilnærmer oss vår Far, for Jesu Kristi blods skyld! Til sist er det ikke vår uverdighet eller Guds høyhet som skulle få oss til å falle på kne, men Hans nåde. Det er den ubeskrivelig rike gaven som vår Herre og Frelser Jesus Kristus ga oss - Herrens bønn - som ydmyker oss til å falle på kne i bønn til vår Far som er i himmelen!


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
9 min
Ressurstype

  Bibelutleggelse

Emne

  Bønn

Skrifthenvisning

  Matteus evangelium  6: 9-13

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Jacob Appell.
  Jacob Appell er prest i stiftelsen Missionsprovinsen og lærer på församlingsfakulteten i Göteborg. Han har også vært bibelskolerektor og reisleder til Israel. Jakob er gift med Ingrid og de har fire barn.
  Flere ressurser av Jacob Appell
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.