Publisert

Hva skal vi med domstekstene i GT? Hvordan "loven" ikke bare er veien til "nåden"


Ca leselengde:
11 min

Hva skal vi med domstekstene i det gamle testamentet? Jeg er allerede en kristen, som vet at jeg trenger Guds nåde. Er det fortsatt bruk for fordømmende tekster? Er ikke lov og dom et tilbakelagt stadium for en kristen?

I høst ble jeg utfordret på å si noe om Hosea-boken, og det gjorde at spørsmålet meldte seg på nytt. Det er nemlig noe med hele oppbygningen av boken som overrasker meg.

De tre første kapitlene er rammet inn av en gripende fortelling om en mann som tar til seg en utro kvinne, og fortsetter å vise henne nåde når hun ikke omvender seg. Det er dom og advarsel også, men fortellingen gir et glimt av så mye mer. Gud vil frelse, og det er det som er hele grunnlaget for at ting en gang skal bli annerledes, rett og helt.

Dette er et fantastisk budskap; vi er troløse, men Gud er trofast. Hosea kunne ha stoppet etter disse tre kapitlene, og det ville fortsatt ha vært en spennende og viktig bok. Men Hosea stoppet ikke der.

Etter dette kommer det nemlig elleve kapitler til, og de handler i all hovedsak om dom, anklager, skyld og straff. Det finnes heldigvis enkelte lysglimt, men det er ærlig talt ikke særlig mange. Og det er det som gjør at spørsmålet melder seg: Hva er logikken i å starte med Guds nåde, og gå derfra til anklage og dom?

Hvis Hosea er så sikker på Guds nåde og gjenopprettelse, hvorfor bruker han likevel det meste av boken på å dømme?

Ikke ferdig med

Jeg vet ikke om du føler at det ligger en spenning her, mellom frelsen som er helt og fullt Guds gave, og advarslene om hva som vil skje dersom du ikke omvender deg. Men for min egen del har dette vært et tema jeg har måttet kommet tilbake til i flere omganger, og som jeg fortsatt ikke føler meg utlært i.

Roten til problemet er, så vidt jeg kan skjønne, en bestemt måte å snakke om de lange linjene i bibelfortellingen på. Andakter, søndagsskole og leir har gitt meg et inntrykk av at følgende scenario står ganske sentralt i bibelen: I det gamle testamente gir Gud en del lover. I løpet av de neste århundrene blir det stadig mer klart at mennesker ikke er i stand til å leve opp til Guds standard. Guds lov er altså et problem for oss, som vi trenger en løsning på. Løsningen kommer i det nye testamente, i form av Jesu død på korset. Siden vi uansett ikke greier å holde budene, skjønner vi at vi må tro på ham i stedet.

Dette er naturligvis karikert og litt forenklet. Men selv om ingen har sagt dette så tydelig, har jeg oppfattet at dette er de underliggende premissene, som har bestemt hva slags rolle lov og dom skal ha.

Her, som ellers, kan nok ting bli verre av at det er en hel del sant i det som sies. Det er jo helt riktig at vi er avhengige av Jesus. Og loven viser oss jo faktisk at vi er maktesløse. Men det er ikke det samme som å redusere loven til en test, som skal vise at vi er for dårlige.

Og jeg har selv sett tendenser til at kristne er villige til å gå så langt. Man kan snakke om å «trelle under loven» og å «bli fri» og deretter «leve i nåden». Loven framstilles som et lavere stadium, som bør og må tilbakelegges av en sann kristen.

Det er et par alvorlige problemer med en slik tilnærming til loven. For det første er det ikke god luthersk teologi, slik jeg en gang innbilte meg. Luther gjorde riktignok et poeng av å skille lov og evangelium. Det førte blant annet til at det tidlig oppstod grupperinger som mente at alt som kaltes «lov» kun var relevant for dem som ennå ikke hadde tatt imot nåden.

De lutherske kirkene avviste dette grundig, og holdt fram at loven har minst tre forskjellige bruk. Den skal absolutt vise oss vår egen synd, men den gir også rettledning til alle troende og underviser oss, fortsatt, om Guds vilje og hvordan vi burde innrette livene våre.

Det er altså ikke god lutherdom å si at loven kun er et problem, selv om det noen ganger har vært mulig å få det inntrykket. Loven er Guds lov, og det er en god lov.

For det andre, og enda viktigere, er det ganske fremmed for den bibelske fortellingen å tenke om loven som et lavere, innledende stadium. Det er ingen progresjon i bibelen fra «lov» til «nåde». «Nåden» er ikke noe som uventet dukker opp i det nye testamente.

Og det er ikke sant at det gamle testamente baserer seg primært på loven. Nåden er selve utgangspunktet, helt fra utvelgelsen av Abraham. Dersom loven faktisk hadde vært utgangspunktet, hadde det blitt en relativt kort historie. Den ville vært over den første gangen folket vendte seg til avguder. Loven var brutt, grunnlaget for fellesskapet med Gud var borte, og dermed ville det ikke vært så mye mer å fortelle.

Men det er åpenbart at det foregår noe mer i det gamle testamente, for historien fortsetter tross gjentatte, kollektive løftebrudd fra folkets side. Grunnen til at historien fortsetter er at historien absolutt ikke startet med loven på Sinai, men med at Gud satte i gang en plan med Abraham, av sin egen frie nåde.

Hvis vi tenker at «den gamle pakt» er synonymt med pakten som ble inngått på Sinai, gjør vi det for lettvint for oss selv. Det er mange pakter i Det gamle testamente.

Minst like viktig er pakten som Gud inngår med Abraham. Den er viktig fordi den er så spesiell. I stedet for en toveispakt med gjensidige forventninger som skal innfris, inngår Gud en enveispakt, hvor han selv står som garantist for det hele. Det er spenningen mellom de forskjellige paktene som driver fortellingen framover.

Gud har påtatt seg å frelse og hellige et folk. Men det er også inngått en pakt på Sinai om hvordan dette folket må leve i fellesskapet med Gud.

Det er akkurat denne spenningen som gjør at Hosea har så mye å si. Han er klar over at Guds nåde ligger til grunn, og at folket skal være Guds folk. Men det er noe uforløst over det hele, for folket lever fortsatt ikke som Guds folk. Derfor er fortsatt lov og dom en vesentlig del av budskapet hans, selv sett i lys av nåden.

Og akkurat som både lov og nåde forkynnes i det gamle testamente, blir begge deler med inn i det nye testamente. Jesus er ikke akkurat utydelig når han snakker om hva vi skal gjøre og ikke gjøre. Han forventer at vi aldri bruker skjellsord om hverandre, og at vi vender det andre kinnet til og går en ekstra mil.

Det er høye krav. Men husk at loven er mer enn krav. Den er laget for å ta vare på mennesker. Se bare for deg et samfunn hvor alle lever etter bergprekenen!

Løsningsforslag: bortforklaring av loven

Jeg synes det er trist å se at enkelte, i iveren etter å se en progresjon fra lov til nåde, har prøvd å bortforklare hele bergprekenen. Her finnes det flere strategier. Enten kan man mene at alt Jesus sa før korset var «talt inn i den gamle pakt».

Eller man kan si at bergprekenen først og fremst skal demonstrere hvor utilstrekkelige vi er. Men kan vi virkelig tro at Jesus valgte å bruke det meste av taletiden sin på å snakke overbevise oss om at vi trengte nåde? La han ikke vekt på at vi skulle omvende oss? Og beskriver ikke bergprekenen nettopp det livet man skal vende seg til, og det livet som har fått og gir videre nåde?

Det som i hvert fall er sikkert er at Paulus, Jakob og de andre kirkelederne ikke så «lov» som en utdatert sjanger, selv etter Golgata og korset. De bruker tvert imot mye plass på å fortelle oss hvordan vi skal leve; som kristne, i den nye pakt.

Det ser egentlig ut som om de overså hele den spenningen jeg noen ganger føler på, mellom loven og nåden. Men kanskje burde det ikke overraske. De hadde vokst opp med Det gamle testamente som sin bibel. De hadde vokst opp med for eksempel Hosea, og alle de andre profetene, som holder sammen disse to tingene.

Jeg har vært nødt til å justere oppfatningen min av loven. Loven er ikke gitt bare som en forberedelse for frelsen; den er gitt sammen med frelsen. Den er gitt til Guds eget folk; ikke som en betingelse, for å bli tatt inn i folket, men som en rettledning i hvordan vi skal leve som Guds folk.

Det er nemlig avgjørende at Guds folk er hellig, for at de skal kunne fortsette å være Guds folk. Og dette gjelder fortsatt. Hellighet går ikke av mote. Gud brukte ikke hundrevis av år på å lære folket sitt hvordan de skulle leve sammen med ham, bare for å ombestemme seg og si at det ikke var så viktig likevel.

Frelsen er helt og fullt Guds gave; vi er blitt hans folk helt ufortjent. Men med denne gaven følger det et ansvar, og av oss selv er vi ikke i stand til å leve som vi skulle.

Det er dette som er utfordringen i det gamle testamente: Det er et misforhold mellom det vi er kalt til, og det vi er i stand til. Vi trenger tilgivelse, men det trengs også noe mer for en god og varig løsning: Det trengs en nyskapelse.

Det er også Hosea opptatt av. Frafallet må helbredes. Og gjennom det gamle testamente kommer det glimt framover mot en ny tid, da Gud skal gi folket et nytt hjerte, og folkeslagene skal omvende seg.

La oss spole fram ca 2700 år, til i dag.

Vi er et stort steg nærmere det profetene så fram mot. Vi har fått Den Hellige Ånd, som støtte og som pant på enda mer som skal komme. Men kampen mot synd og ondskap, både i og utenfor oss, er fortsatt reell. Og derfor er ramsalte profetbudskap fortsatt relevante for oss.

Det handler ikke om at vi skal prøve å bli gode nok for frelsen. Profetbudskapene har aldri handlet om det. Frelsen har alltid vært Guds gave. Men nettopp fordi vi lever, og skal leve, i fellesskap med en hellig Gud, trenger vi å bli kalt til omvendelse. Gud vil nemlig ikke gi oss opp; han vil fortsette å arbeide i oss til vi er hellige og fullkomne. Å leve som mennesker i Guds verden handler om å være i et rett forhold til Gud, medmennesker og skaperverket forøvrig. Og det er det Guds gode lov oppdrar oss til.

Les selv

Derfor er min anbefaling å lese Hosea og de andre profetene, og ta dem på alvor. Det kan være et par utfordringer med det. Det kan være krevende å forstå poenget med noen av tekstene, fordi de er skrevet med tanke på en helt annen historisk og kulturell setting.

Dermed kan det være nødvendig å tenke seg litt om, for å finne essensen i det som blir sagt, som for eksempel «nestekjærlighet er viktigere enn ytre religiøsitet». Deretter må man motstå fristelsen til å tenke «heldigvis har Jesus gjort opp for mine tilkortkommenheter en gang for alle». Det har han, men det er ikke det som er poenget med profetens budskap.

Poenget er: Når du er korsfestet og oppstått med Kristus, hva slags liv skal du da leve?

Så er det noen ting som er annerledes i dag enn på Hoseas tid. Vi står i et annerledes forhold til Gud enn Israelsfolket gjorde; vi regner for eksempel ikke med at vi kommer til å få straff for konkrete ting vi gjør.

Men det er også noen ting som ikke har forandret seg. Gud er fortsatt den samme. Synd er fortsatt alvorlig. Den falne naturen må fortsatt dø.

Når vi ser hvordan Gud straffet synd i det gamle testamente, er det fortsatt relevant for oss, for det viser hvor alvorlig synd var og fortsatt er. Og like sikkert som at Gud hater det onde, er det at han elsker sitt folk, og at han ønsker å gi oss framtid og håp. For Gud er i går og i dag den samme, Fader, Sønn og Hellig Ånd, én sann Gud fra evighet til evighet.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
11 min
Ressurstype

  Bibelutleggelse

Skrifthenvisning

  Profeten Hosea  

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Olav Brennsæter.
  Olav er gift med Jofrid. Han har studier innen musikk, realfag og lingvistikk, men en mastergrad i teologi (FiH). Han har vært organist og timelærer på Fjellhaug Internasjonale høgskole og bibelskolen. Etter planen drar han og Jofrid ut som misjonærer til Elfenbenskysten for NLM i 2019.
   Ressurser av Olav Brennsæter
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.