I alle de tre synoptiske evangeliene finner vi fortellingen om Jesus som tar med seg sine tre nærmeste disipler, Peter, Jakob og Johannes, opp på et høyt fjell hvor de får se Jesu herlighet (Matt 17:1-13, Mark 9:2-13, Luk 9:28-36). På dette fjellet viser Moses og Elia seg for dem.
Det kan se ut som om Jesus og hans tre nærmeste disipler her blir møtt av to representanter for den gammeltestamentlige Hall of Fame. Om så er tilfellet er det ikke vanskelig å forstå hvorfor Moses er der, men hva med Elia? Burde ikke egentlig stamfaren Abraham eller den store Kong David være der i stedet? Undringen vår blir om mulig enda større idet disiplene på vei ned fra fjellet spør Jesus:
Hvorfor sier det skriftlærde at Elia først må komme? (Matt 17:10).
Vi som kristne er godt kjent med at jødene på Jesu tid ventet på en messiasfigur som skulle komme for å gjenopprette Israel til sin storhet og fri dem fra romerne. Men vi er kanskje ikke like kjent med forventningen om han som skulle komme som forløper for Herren, her omtalt som Elia.
Hos profeten Malaki finner vi to skriftsteder som danner bakteppet for denne forventningen: Malaki 3:1 og Malaki 4:5-6. Disse to skriftstedene danner én profeti: Herren skal sende sin budbærer, profeten Elia, før Herrens dag kommer. Han skal rydde vei for Herren og vende fedrenes hjerter til barna, og barnas hjerter til fedrene, slik at Herren ikke skal slå landet med bann.
Tre spørsmål melder seg idet vi prøver å klargjøre hva denne profetien betyr:
- Hvem er denne budbæreren?
- Når skal budbæreren komme?
- Hva skal han gjøre?
I vårt tilfelle er vi særlig opptatt av to ting: Hva mente de skriftlærde på Jesu tid om disse spørsmålene og hva mente Jesus/evangelistene om disse spørsmålene?
Herrens budbærer
Malaki 4:5 identifiserer Herrens budbærer (Mal 3:1) med profeten Elia. Dette kan vi tolke på minst to måter:
- Profeten Elia er å forstå som et uttrykk for hele profettradisjonen i GT eller
- at den historiske Elia fra Tisjbe (1 Kongebok 17:1) skal en dag komme tilbake.
Profetien knyttes i flere mellom-testamentariske kilder til den historiske Elia fra Tisjbe (Septuaginta og Sirak 48:10), men selv om dette kan lede oss til å forvente at den historiske Elia fra Tisjbe selv skal tre fram gir Malakiprofetien selv et annet bilde.
I Mal 4:4 formaner Herren sitt folk til å huske loven han ga Moses og deretter forteller han at han skal sende profeten Elia. I et slikt avgrenset tekstavsnitt, hvor de to leddene åpenbart henger sammen, bør vi også forstå henvisningene til Moses og Elia på samme måte – nemlig som henvisninger til de to største tradisjonene i Skriften: Loven og profetene.
Jødene på Jesu tid forventet ikke at den historiske Elia fra Tisjbe skulle stige ned fra himmelen for å tale til dem. De forventet snarere en profet som opptrådte i samme kraft og ånd som ham – den ultimate profeten.
Herrens dag
Malaki knytter budbærerens komme til HERRENS dag. Det er på denne dagen Gud skal holde dom over alle folkeslag. For israelittene, både på Malakis og Jesu tid, var denne dagen forstått som en frelsens dag like fullt som en dommens dag. Denne dagen skulle Herren oppfylle sine løfter og gjenopprette Jerusalem som sin by, byen hvor Gud selv tok bolig. Budbærerens komme ville altså bety at tiden for Herrens dom over Israels fiender og for Sions gjenopprettelse var inne.
Budbærerens rolle før Herrens dag var todelt.
- Hans første oppgave skulle være å vende fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter til fedrene(Mal 4:6). Budbæreren skulle frambringe forsoning blant folket. Og han skulle gjøre dette i samme kraft og ånd som profeten Elia – ved å kalle til omvendelse.
- Hans andre oppgave er den vi finner i Mal 3:1: Han skulle rydde vei for Herren. Det var ikke uvanlig at konger sendte sendebud i forkant av seg selv for å få folket til å gjøre klar veien for dem. Helt bokstavelig kunne det bety å fjerne alle hindringer og å planere veien for kongen.
Kanskje bør vi forstå disse to oppgavene som sammenhengende: Budbæreren rydder vei for kongen ved å bringe forsoning og fred til kongens folk. Uansett hvordan denne ryddingen skulle foregå er en ting klart – Gud selv skulle følge etter budbæreren.
Jesus eller døperen Johannes
Forventningen om denne budbæreren lever videre i evangeliene og vi leser flere steder at folket trodde Jesus selv var oppfyllelsen av Malakiprofetien (Matt 16:14, Mark 6:14f, Luk 9:7-9). Evangelisten Markus gir oss allikevel en annen tolkning. Allerede i innledningen av hans evangelium viser han til døperen Johannes som oppfyllelsen av de to skriftstedene Jes 40:3 og Mal 3:1.
Lukasevangeliet gir oss en annen variant av samme tolkning i det engelen Gabriel forklarer for Sakarja at hans sønn, Johannes:
… skal gå i forveien for Herren med samme Ånd og kraft som Elia, for å vende fedrenes hjerter til barna og gi ulydige det sinn som rettferdige har, for å gjøre i stand for Herren et vel forberedt folk. Luk 1:17
I Matt 11:10 bekrefter Jesus for folket at døperen Johannes var denne budbæreren som skulle gå foran Herren. Men i Johannesevangeliet leser vi at Johannes selv avviser denne Eliarollen når de skriftlærde spør ham ut om hvem han er (Joh 1:19-27).
Motstrider synoptikerne og Johannesevangeliet hverandre? Nei. Alle de fire evangeliene viser hvordan folket ikke klarte å identifisere budbæreren da han kom, ikke en gang budbæreren klarte dette. Det krevde en helt annen innsikt eller åpenbaring for å forstå dette. En innsikt Jesus og engelen hadde og som evangelistene fikk åpenbart av Jesus. Vi kan ganske enkelt hevde at Døperen tok feil idet han hevdet at han ikke var profeten Elia.
Forløper for Herrens rike
Hvis det er slik at døperen Johannes var oppfyllelsen av Mal 4:5-6, så må også dette ha konsekvenser for tids- og oppgavespørsmålet knyttet til profetien. For det første levner Malakiprofetien liten tvil om at profeten Elias komme skulle skje i sammenheng med HERRENS dag, dagen hvor Herren skulle gjenopprette sitt rike på jorden.
De skriftlærde ventet på politisk frigjørelse for Israel fra de fremmede okkupantene, men evangeliene forteller oss en annen historie: Etter at Johannes var blitt fengslet, kom Jesus til Galilea og forkynte Guds evangelium og sa:
Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!’ (Mark 1:14f).
Døperen Johannes ble en forløper for Herrens rike, men ikke som en krigersk eller politisk frigjøring.
For det andre var det jo ventet at kongen selv, Herren, skulle følge etter sin budbærer. Jesu svar på disiplenes spørsmål om hvorfor Elia først må komme er særlig interessant her:
Han svarte: ´Elia skal nok komme og sette alt i rette stand. Ja, jeg sier dere: Elia er allerede kommet, og de ville ikke vite av ham, men gjorde med ham som de ville. På samme måte skal de også la Menneskesønnen lide’ (Matt 17:11f).
Det kan virke som Jesus her mener Elia skal komme to ganger: første gang som døperen Johannes og enda en gang senere. Men hvis vi ser til den engelske oversettelsen ESV ser vi at overgangen mellom de to påstandene ikke er ja, jeg sier dere, men men, jeg sier dere. Jesus bekrefter da at de forstår profetien riktig; Elia skal komme før Herrens dag, men han er allerede kommet og de skriftlærde kjente ham ikke igjen. Og hvis de ikke kjente igjen forløperen for kongen, betyr det også at de ikke kjente igjen kongen heller – de kjente ikke igjen Menneskesønnen.
De skriftlærde kjente altså til profetien fra Malaki. De visste at en dag skulle profeten Elia komme igjen og han skulle kalle folket til omvendelse for å gjøre folket klart for Herren. De visste at han skulle være en røst i ødemarken. Men som så mange ganger ellers kjente de ikke igjen budbærerens- eller Herrens røst.
Døperen Johannes ryddet vei for Jesus selv om han selv ikke var fullt klar over sin rolle. De skriftlærde kjente ikke igjen profeten Elia, de kjente ikke igjen Herrens rike da det kom nær og ikke minst kjente de ikke igjen han som fulgte etter profeten. Han som var sterkere enn Døperen, han som ikke skulle døpe med vann, men med Den Hellige Ånd. De kjente ikke igjen Herren selv der han sto midt i blant dem.
