Teksten denne søndagen er om Jesu ankomst til Jerusalem. Advent betyr ankomst. Derfor passer den både ved starten på advent og et nytt kirkeår – og på Palmesøndag.
Det må ha vært en veldig opplevelse å være med denne dagen. Folk strømmet til byen i lange rekker, – fra fjellene nord i Galilea, nede fra Middelhavet, sør fra Hebron, og nede fra Jeriko og Jordandalen.
De gikk hele bygdelag sammen, med god tid til å prate på veien, mens barna løp frem og tilbake mellom naboer og slektninger. De gamle fortalte og sang arven inn i barna, så det ble deres egen historie. Etter hvert som de nærmet seg Jerusalem, overtok de faste påskesangene, Salmenes bok 113-118, de som kalles ‘den store lovsangen’.
De som kommer oppover fra Jeriko, har med grener fra Palmebyen, slik at en av salmestrofene ble synlig for alle:
Knytt festtoget sammen med grener helt opp til alterets horn! Sal 118:27
Etter hvert som de kommer opp gjennom Juda, melder nok uroen seg for hva de skal oppleve i den okkuperte hovedstaden. Vil de romerske soldatene besudle deres hellige steder rett for øynene på dem? De drømmer om frihet, og henter frem salmestrofer om befrielsen fra Egypt:
Da Israel drog ut fra Egypt,
da Jakobs ætt forlot det folk som talte et fremmed språk,
ble Juda Herrens helligdom og Israel hans rike. Sal 114:1-2
Flokkene stanser nok før den siste bakkekammen, hysjer på ungene, og så tar de de siste skrittene i åndeløs stillhet. Det går et sus gjennom palmegrenene, og et sus gjennom folkemengden, når byen kommer til syne. Som ved et under bretter byen seg ut i et veldig panorama. Den ligger der og glitrer som et smykke på neste bergtopp. Tempelet skinner i solen. Bymuren slynger seg rundt Guds gave som sløyfebånd. Midt i mot ser de gullporten med store, åpne dører som hilser dem velkommen. Og folket stemmer i den siste påskesalmen:
Lukk rettferdsporten opp for meg,
jeg vil gå inn og prise Herren!
Her er Herrens port,
gjennom den går de rettskafne inn. Sal 118:19-20
Noen lenker seg sammen og danser nedover Oljeberget, jumper over Kedronbekken, og kapper om å komme først inn gjennom den gylne porten.
Andre må sitte ned litt der i dalhenget, bare se opp på de lyse murene og mette sine øyne. Der, under oliventrærnes skygge, lever de gjennom sorgen og angsten enda en gang. I nøden hadde de lovet å bære frem takkoffer, om Herren bare ville komme dem til redning. Og han har hjulpet denne gangen også!
Jeg elsker Herren, for han hørte meg da jeg tryglet og bad.
Jeg løfter frelsens beger.
Jeg vil bære fram takkoffer til deg og påkalle Herrens navn.
Jeg vil innfri mine løfter til Herren i nærvær av hele hans folk,
i forgårdene til Herrens hus, midt i deg, Jerusalem. Halleluja! Sal 116:1, 13, 17-19
"Jeg løfter frelsens beger!" Lite visste de at under de samme trærne hvor de står og synger, der skal Jesus fire dager senere trygle og be om å slippe frelsens beger, – like etter at han hadde sunget den samme store lovsangen ved påskemåltidet.
Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget. Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og bad:
“Min Far! Er det mulig, så la dette beger gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.” Matt 26:30, 39
Midt i den store festreisen kommer Jesus, – blant de yre og glade, blant dem som kommer for å takke, blant dem som har levd seg gjennom sorg og savn og undertrykkelse, og blant dem som lengter etter løsningsmannen for jødefolket. Når de får se ham, er det som alle spenninger og forventninger får sin utladning. Palmegrenene svinger om ham, de legger festklærne sine på veien foran ham, og de griper til høydepunktet i påskesalmene:
Velsignet være den som kommer i Herrens navn! Sal 118,26
Kongen på eselet
Selv eselet som Jesus valgte å ri på, virvler opp støv fra folkets hukommelse. De som venter seg en storkonge, må minnes Salomo som red på et muldyr i den samme dalen. Salomo, som var konge i rikets storhetstid, og bygde det første og herligste tempel i byens historie. (1 Kong 1:33)
Men historiens vei er enda lenger. Vi må helt tilbake til patriarken Jakob, han som fikk navnet Israel. Da han velsignet sine tolv sønner, kom han med en forunderlig profeti om den rette kongen. Vi kan ane linjer til nattverden og den nye pakt med alle folkeslag.
Kongespir skal ikke vike fra Juda eller herskerstav fra hans føtter til den rette kongen kommer, han som folkene skal lyde. Han binder sitt esel i vintreet, sin fole ved den edle ranke. Han vasker sin kledning i vin, sin kjortel i drueblod. 1 Mos 49:10-11
En gang ble en profet stanset av sitt esel. Bileam stod under press av Moabs konge, som ville ha ham til å forbanne jødefolket. Men Herren forpliktet ham til å velsigne folket i stedet. På palmesøndag bringer eselet kongenes konge frem til målet. (4 Mos 22)
Eselet er en påminnelse om Guds sørgeklage over sitt folk.
En okse kjenner sin eier, et esel sin herres krybbe;
men Israel kjenner ingen ting, mitt folk er uten forstand. Jes 1:3
Men ukse der og asen stod, Og asen stod,
Og såg SIN Gud og Herre god. Halleluja, halleluja!
(Nynorsk salmebok nr 94)
Ubevisste profetier
Mange av dem som drar ut for å møte ham, har hørt og sett et preludium til påskedagen bare noen dager tidligere. Ryktene går i folkemengden om Lasarus som var vakt opp fra de døde. Fariseerne la planer om å ta livet både av Lasarus og Jesus.
Fariseerne uttalte en ufrivillig profeti om det som nå var i ferd med å skje: "All verden renner etter ham." Slik viser de tydelig hvor langt jødefolket var kommet bort fra sin bestemmelse. De som skulle bringe Guds velsignelse til alle folkeslag, taler foraktelig om verdens samling om Guds Sønn. (Joh 11:49-51)
Guds underfulle lys
Det kan virke som menneskene rundt Jesus blir sløvere og sløvere jo nærmere han kommer Golgata. Det er som lyset blender og dramatikken gjør dem matte. Det er Herrens time. Folket synger, men de vet ikke hva de synger. En mektig, underliggende strøm i historien løfter seg mot overflaten, og menneskene blir så små. Nå er det Gud som handler i historien.
