Fra mandag 15. juni kan du hver dag se og lytte til Markusevangeliet opplest på vår facebookside. Vi kaller det “lese sammen” hvor vi sammen, men hver for oss, kommer inn i en bok i Bibelen. Denne artikkelen gir en bakgrunn for å få mer ut av bibelteksten.
Markusevangeliet tegner et portrett av Jesus, der fokuset ligger på at Jesus er kommet for å lide og dø. Denne artikkelen handler om noen av hovedtrekkene i dette portrettet.
Jesus samlet raskt en skare av folk som var interessert i å høre hva han sa. En dag satt han i et hus og underviste. Plutselig beveget taket seg over det stedet de satt. Da forsamlingen kikket opp, kunne de se at taket ble fjernet, og en mann ble firet ned og lagt foran Jesus. Jesus forteller mannen at synden hans er tilgitt. Det gjør Jesus, fordi mannen ble brakt til ham i tro. Denne tilgivelsen gikk ikke ubemerket hen. For i huset var det også noen «skriftlærde», som ble forarget over at Jesus handlet på denne måten. Derfor stiller de spørsmålet: «Kan han tillate seg å gjøre det han gjør?»
Beretningen åpner opp for tre spørsmål, som Markus bruker skriftet sitt til å svare på:
- Hvem er Jesus?
- Hva er hans misjon?
- Hvordan reagerer folk på ham?
Den geografiske rammen
Markus rammer historien om Jesus inn ved hjelp av geografien og tiden. Evangeliet har to geografiske scener i Israel: Galilea i nord og Jerusalem i sør. Første del av evangeliet foregår rundt Genesaretsjøen, hvor Jesus underviser, helbreder og gjør forskjellige undere.
Denne delen begynner med at Jesus forkynner at Guds rike er kommet nær (1:16f), og når sitt høydepunkt når Jesus stiller disiplene spørsmålet om hans identitet: «Hvem sier dere at jeg er?» (8:27ff). Når de svarer ham at han er Messias, begynner han å omforme deres forståelse av hva det vil si at han er Messias.
På vei fra Galilea i nord til Jerusalem i sør underviser Jesus disiplene med fokus på to ting: Forståelsen av hans egen misjon og forståelsen av hva det vil si å følge etter Jesus. I kapittel 11 kommer de til det geografiske målet for Jesu misjon: Jerusalem, hvor han skal lide, dø og stå opp. Dette er scenen for den siste delen av evangeliet.
Hastigheten faller og presisjonen stiger
Tiden er et annet redskap Markus bruker i evangeliet. Fram til ankomsten til Jerusalem er tidsangivelsene generelle: Markus forteller om noe skjer om kvelden (f.eks. 1:32; 4:35; 6:47), eller om det skjer på en sabbat (f.eks. 1:21; 2:23; 3:2).
Når han skriver om begivenhetene i Jerusalem, stiger presisjonen. I 14:1 forteller han om begivenheter som skjedde «to dager før påske». Senere forteller han om begivenheter som skjer på «den første dagen under de usyrede brøds høytid, da påskelammet ble slaktet» (14:12). Den stigende presisjonen kulminerer i beretningen om korsfestelsen. Her skriver Markus:
Da den sjette time kom, ble det et mørke over hele landet, og det varte til den niende time. Og ved den niende time ropte Jesus (…) Mark 15,33f
Markus er kjent for bruken av ordet «straks». Han bruker det 42 ganger, men ikke jevnt fordelt utover skriftet. Ordet brukes siste gang i 15:1, hvor Jesus utleveres til romerne. I fortellingen om Pilatus’ forhør, Jesu korsfestelse og Jesu død bruker Markus overhodet ikke uttrykket «straks». Det er med på å «trekke» fortellingen ut og senke hastigheten.
Fram mot korsfestelsen faller altså hastigheten i fortellingen, og presisjonen stiger. Dermed fokuserer Markus beretningen på det viktigste: Jesu død på korset.
I korsets skygge
Med denne rammen av geografi og tid på plass, er det flere tekster som åpner seg i skriftet. De tegner et bilde av Jesus på vei til korset. To eksempler på dette er utvelgelsen av apostlene og fortellingen om Døperen Johannes’ død.
I 3:6 når vi et første høydepunkt i evangeliet, hvor Jesu motstandere planlegger å slå ham i hjel. Kort tid etterpå velger Jesus tolv apostler, og listen av apostler slutter med Judas Iskariot, som kalles «han som forrådte ham» (3:19).
Med denne bemerkningen foregriper Markus begivenhetenes gang. Judas dukker opp igjen i 14:10, hvor han går til yppersteprestene «for å forråde ham [Jesus]». Det betyr at førstegangsleseren allerede i den første delen av skriftet får en fornemmelse av hva som skal skje.
Døperen Johannes er enda et eksempel på dette. I begynnelsen av evangeliet forteller Markus hvordan Johannes ble fengslet (1:16). Senere forteller han detaljert om hans død (6:17ff). I den beretningen nevnes ikke Jesus overhodet, så hvorfor tar Markus den med? Det gjør han fordi han ser Johannes’ død som en foregripelse av Jesu død: Når man handlet på denne måten med Johannes, hvordan vil det da ikke gå med Jesus? Johannes forkynte og ble fengslet. Jesus gjorde noen av de samme tingene, og dermed er det lagt opp til det som kommer til å skje med Jesus.
Hvem er Kristus, og hva er en disippel?
Jesu vandring i Galilea når sitt høydepunkt ved Cæsarea Filippi, hvor han spør disiplene om hvem andre mener at han er, og hvem disiplene selv mener at Jesus er. Når Peter kommer med bekjennelsen: «Du er Kristus», gjør Jesus to ting som er viktige for det videre forløpet i disiplenes vandring med Jesus. Han utfordrer deres forståelse av hva det vil si å være Kristus, og hva det vil si å være disippel.
Først utfordrer Jesus disiplenes forståelse av hva det betyr at han er Kristus, ved å understreke at han skal lide, dø og stå opp igjen (8:31). Dernest lærer Jesus dem at det å være disippel (Jesus kaller det «å følge etter ham») er en form for «gjentakelse» av Jesu historie.
Den som vil følge etter Jesus, må ta sitt kors opp og følge ham (8:34). Denne sammenstillingen av Jesu historie og disiplenes etterfølgelse skjer igjen i de to neste kapitlene (se 9:30-37 og 10:33-45). Jesus samler dette temaet i formuleringen:
Den som vil være stor blant dere, skal være alles tjener, og den som vil være den første blant dere, skal være alles trell. For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge i manges sted. Mark 10:43f
Messiashemmeligheten
På vei til Jerusalem tar Jesus tre av apostlene med opp på et fjell, hvor de får en åpenbaring av hans vesen. På vei ned fra fjellet sier Jesus til dem at de ikke skal fortelle hva de har sett før etter at han har stått opp fra de døde (9:9). Dette forbudet mot å fortelle hvem Jesus er og hva han gjør, dukker opp flere steder i evangeliet, og i den teologiske forskningsverden går det under navnet «Messiashemmeligheten».
Betydningen av denne hemmeligheten er omdiskutert: Hvorfor forbyr Jesus disiplene å fortelle hvem han er? En sentral del av forklaringen er at Jesu helbredelser og undere kun får sin rette betydning hvis de blir sett i lys av hans død og oppstandelse. Igjen kaster korset en skygge inn over evangeliet.
Jesus i Jerusalem
Når Jesus kommer til Jerusalem, driver han de som selger og kjøper, ut av templet. Det forsterker motstandernes ønske om å få ryddet ham av veien (11:18), og de stiller ham spørsmålet om hans rett til å handle som han gjør (11:28). Det fører til en dialog som ender med Jesus lignelse om arbeiderne i vingården:
En mann har leid noen arbeidere til vingården sin. Han sender tjenerne sine for å få utlevert sin del av avlingen, noe arbeiderne ikke vil. Til slutt sender han sin egen sønn, som arbeiderne slår i hjel (12:8). Derfor gjør eieren ende på arbeiderne og gir gården til andre. Lignelsen slutter med et sitat fra Salme 118:
Den steinen som bygningsmennene forkastet, den er blitt hovedhjørnestein. Sal 118:22
Med denne lignelsen gir Jesus et perspektiv på sin forestående død; Jesus blir slått i hjel av de lederne som han er blitt sendt til.
Nattverden – og det som fulgte
Fokuseringen på korset blir tydeligere i kapittel 14. Det er påske, og Jesus skaper flere forbindelser mellom påskemåltidet og sin forestående død. Først forutsier han at en av de tolv vil forråde ham (14:18ff). Deretter innstifter Jesus nattverden, der han i forbindelse med begeret med vin sier: «Dette er mitt blod, paktens blod, som blir utgytt for mange». Med denne formuleringen knytter Jesus sin død sammen med paktstanken fra det gamle testamentet.
Korset – hånen – døden
Etter en dobbel rettssak, der Jesus først dømmes av de jødiske lederne for gudsbespottelse, og senere dømmes for opprør mot den den romerske okkupasjonsmakten, blir Jesus korsfestet. Etter at Markus har skyndet seg gjennom Galilea for å komme til Jerusalem ved hjelp av «straks», faller tempoet i beretningen:
Jesu korsfestelse skjer «ved den tredje time» (15:25). Tre timer senere kommer det et tre timer langt mørke over jorden (15:34), som opphører «ved den niende time» (15:34), hvor Jesus roper, og en rekke begivenheter ender med Jesu død.
Men hvorfor døde han? Det skriver ikke Markus – ikke direkte. Men her skal vi huske på at det har Jesus forklart underveis. Mest markant i utsagnene i 10:45 om at han skal gi sitt liv som løsepenge for mange, og i 14:24, hvor han omtaler sitt eget blod som paktens blod. Dermed forklarer Jesus hva hans forestående død betyr.
I tillegg til Jesus selv er motstanderne hans faktisk med på å forklare hva korset betyr. Ett av de mest bemerkelsesverdige avsnittene i evangeliet er beskrivelsen av den hånen som Jesus utsettes for i forbindelse med sin korsfestelse. I 15:29ff håner de forbipasserende og yppersteprestene Jesus. Det interessante er at nettopp i denne hånen ligger det en forklaring av hva Jesu død betyr.
Yppersteprestenes utsagn: «Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse» er ment som en hån. Jeg er overbevist om at når Markus velger å ta det med, så er det fordi det i denne hånen ligger en dyp sannhet som yppersteprestene ikke ser. De hadde rett. Han kunne ikke frelse seg selv. Men det var nettopp fordi han hadde frelst andre. Det er en annen måte å formulere den sannheten på som Jesus selv sier i 10:45: at han er kommet for å «gi sitt liv som løsepenge i manges sted».
Etter beretningen om Jesu død følger oppstandelsesberetningen. Den er relativt kort i forhold til den plassen Markus bruker på Jesu død, og det er også med på å fastholde Jesu død som den helt sentrale begivenheten i skriftet.
Jesu død og Guds rike
Jesu liv, død og oppstandelse skjer i en større ramme. Innledningsvis forkynner Jesus at «Guds rike er kommet nær» (1:15), og han vender tilbake til det mange ganger, både i sin undervisning av disiplene (se f.eks. 4:11, 30 og 9:47) og i samtaler med de jødiske lærde (12:34). Markus omtaler for eksempel Josef, han som begravde Jesus, som en som «ventet på Guds rike».
Jesu forkynnelse av Guds rike og Markus’ beskrivelse av Jesu historie hører tett sammen; for nettopp gjennom det som skjedde med Jesus, ble Guds rike brakt nær og åpnet for mennesker.
Teksten er oversatt fra dansk av Astri Bergene Holm
