Lærer Jesus frelse ved gjerninger?

Ca leselengde:
10 min

Tekst: Sigurd Grindheim

Publisert:


Er det til syvende og sist gjerningene det kommer an på når Jesus skal komme igjen for å dømme levende og døde? Han sier jo til dem som blir frelst at de hadde gitt ham mat når han var sulten, gitt ham drikke når han var tørst, tatt imot ham når han var en fremmed, kledd ham når han var naken, sett til ham når han var syk og besøkt ham når han var i fengsel (Matt 25,35-37). Til dem som går bort til evig straff, skal han si at de ikke hadde gjort disse gjerningene (Matt 25,42-43). Noe av det mest slående Jesus noen gang har sagt er at “det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg” (Matt 25,40).

Matt 25,31-46

31 Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, 32 og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, 33 og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.

34 Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. 35 For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; 36 jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ 37 Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? 38 Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? 39 Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ 40 Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’

41 Så skal han si til dem på venstre side: ‘Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans. 42 For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; 43 jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.’ 44 Da skal de svare: ‘Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?’ 45 Da skal han svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.’ 46 Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»

Når vi ser nærmere på denne teksten og sammenligner den med noen interessante domstekster fra bibelens samtid, får vi imidlertid et tydeligere bilde av hva det er Jesus er opptatt av. Det er noen viktige forskjeller mellom disse tekstene og det Jesus har å si oss, forskjeller som det er viktig å merke seg.

Domstanken er ikke bare "kristen"

Tanken om at menneskene skal fram for en himmelsk domstol når de dør er velkjent i Bibelens omverden. I Den egyptiske dødeboken, for eksempel, leser vi følgende beskrivelse av hva de døde bør si når de møter dem som skal avgjøre deres evige skjebne:

“Jeg har kommet til deg uten svik, uten lovbrudd og uten ondskap, og det er ingen som vitner imot meg, for jeg har aldri gjort noe ondt mot noen. Jeg lever av sannhet, jeg oppsluker sannhet, jeg har gjort det folk sier en bør gjøre og det som gudene liker at menneskene gjør. Ved å gjøre det han ønsker har jeg fått Gud til å bli vennligsinnet mot meg. Jeg har gitt brød til de sultne, vann til de tørste, klær til de nakne og en båt til den som manglet en. Jeg har ofret til åndene. Frels meg, vern meg, og ikke rapporter meg i Guds nærvær, for min munn og mine hender er rene. Jeg er en som blir hilset med et dobbelt velkommen når folk ser meg.”

Jødiske tekster inneholder lignende forestillinger, for eksempel i en kommentar til Salme 118:

‘Når et menneske blir spurt i verden som kommer: hva har du gjort?’ og de svarer: ‘jeg ga mat til dem som var sultne’, da skal de få høre: ‘dette er Herrens port (Sal 118,20). Gå inn, du som ga mat til dem som var sultne’.

Når de svarer ‘jeg ga drikke til dem som var tørste ’, da skal de få høre: ‘dette er Herrens port. Gå inn, du som ga drikke til dem som var tørste’.

Når de svarer ‘jeg ga klær til dem som var nakne’, da skal de få høre: ‘dette er Herrens port. Gå inn, du som ga klær til dem som var nakne’.

Det samme vil de få høre, de som har tatt seg av de foreldreløse, og de som ga almisser eller gjorde barmhjertighetsgjerninger.

David sa: ‘jeg har gjort alt dette. Derfor skal alle portene bli åpnet for meg’. Derfor er det sagt: ‘lukk rettferds porter opp for meg, jeg vil gå inn og prise Herren!’ (Sal 118,19).

Likt og ulikt

Først slår det oss at det er noen viktige likheter mellom disse tekstene og Jesu beskrivelse av dommen i Matt 25,31-46. Det er mer eller mindre de samme gjerningene som viser seg å være utslagsgivende i dommen. Den som har vist barmhjertighet mot de svake får gå inn til den evige frelsen. Men det er også en viktig forskjell. Både i Den egyptiske dødeboken og den jødiske kommentaren til Salme 118 er det menneskene selv som viser til gjerningene de har gjort.

I Jesu beretning er det helt annerledes. Det er faktisk dommeren som viser fram bevisene. I skarp motsetning til disse andre domsbeskrivelsene ser vi at de frelste selv ikke hadde noen anelse om at disse bevisene en gang fantes! De stilte seg nærmest mistroiske til hva dommeren hadde å si når han frikjente dem. “Når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?” undret de (Matt 25,37-39). De var ikke klar over at de hadde gjort noe av dette som dommeren snakket om. (Man skulle tro de ville ha vett nok til å tie stille og late som ingenting når dommeren fortalte dem at det fantes tvingende bevis for at de kunne bli frelst, men det later ikke til å ha falt dem inn.)

På den andre siden ser vi at de som ble sendt til evig straff er like forbauset over dommen, men med motsatt fortegn. De kan ikke forstå at de skal bli fordømt! De forsøker å diskutere med dommeren, og later til å mene at de slett ikke har forsømt seg når det gjelder å gjøre gode gjerninger. “Når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?” protesterte de (Matt 25,44). Dommeren skulle ikke komme her og anklage dem for noe!

Ser vi litt på den større sammenhengen i Matteus-evangeliet, forstår vi at det som blir beskrevet i dette avsnittet er kulminasjonen av det Jesus tidligere har sagt om forskjellen på de rettferdige og de urettferdige. De rettferdige er de som ikke stoler på seg selv og sine gjerninger, men som kommer til Gud uten å ha noe å vise til. På den andre siden er de urettferdige de som stoler på seg selv og sine gjerninger og som tror at Gud vil ta imot dem fordi de har gjort så mye godt.

Kjennetegn

Først og fremst er det Saligprisningene (Matt 5,3-12) som viser oss hva som kjennetegner Guds barn. I den første av dem sier Jesus: “salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres” (Matt 5,3). På gresk kan man bruke forskjellige ord for å være fattig. Et ord (penes) beskriver dem som er så fattige at de må arbeide for maten, og et annet ord (ptokjos) beskriver dem som er så fattige at de må tigge. Det er det andre og sterkere ordet som er brukt i Matt 5,3. De som prises salige er de som er så fattige, åndelig talt, at de må tigge. De kan bare komme til Gud som tiggere. De har ingenting å vise til, de har ingen krav de kan komme med. Det eneste de kan gjøre er å tigge.

De falske kristne er også beskrevet i Matteus-evangeliet, og de har helt motsatte kjennetegn. Vi møter dem i Matt 7,22-23,  der Jesus sier: “mange skal si til meg på den dagen: ‘Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?’ Da skal jeg si dem rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!’” Disse menneskene kommer ikke til Jesus som tiggere på dommens dag. De kommer og tror de har et krav, en rett til å slippe inn i himlenes rike. Men ingen som kommer inn i Guds rike har noe krav på å være der. Det er bare tiggere som slipper inn.

Jesu sinnelag

Matteus-evangeliet viser oss også at de som kommer til Jesus som tiggere vil etterligne ham i måten de lever livet sitt på. De vil gjøre gjerninger som minner om Jesu gjerninger. Som Jesus viste barmhjertighet mot de svake og trengende, slik vil også hans disipler gi mat til dem som er sultne og ta seg av dem som er i nød. Den femte saligprisningen beskriver dem presist: “salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet” (Matt 5,7).

De gjør dette uten tanke på belønning og uten at de er bevisst på at de scorer poeng som de kan bruke i dommen. Tvert imot, når de gir en gave, “skal ikke den venstre hånden vite hva den høyre gjør,  for at det kan være en gave i det skjulte” (Matt 6,3-4). De viser det samme sinnelag som Jesus hadde, de gir av seg selv uten tanke på gjengjeld, akkurat som Jesus har gitt dem alt, uten at de noen gang kunne gi gjengjeld.

 

En mer utførlig gjennomgang av denne teksten (på engelsk) finnes her: "Ignorance Is Bliss: Attitudinal Aspects of the Judgement according to Works in Matthew 25:31-46"

 


 

Relatert



Ca leselengde
10 min
Ressurstype

  Bibelutleggelse

Skrifthenvisning

  Matteus evangelium  25: 31-36

Forfatter

forfatter_fotoSkrevet av: Sigurd Grindheim.
  Sigurd Grindheim er professor II i Det nye testamente ved Fjellhaug internasjonale høgskole, og underviser også ved teologiske institusjoner i Etiopia og USA. Han bor i Chicago sammen med sin kone, Melissa, og to bortskjemte katter.

  Flere ressurser av Sigurd Grindheim

Vil du støtte foross.no?

   Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.