Fiendskapet mellom Israel og Edom går som en rød tråd gjennom Bibelen. Det begynner med tvillingene Jakob og Esau (Edom) og slutter ikke før den siste «edomitt», Herodes, febrilsk forsøker å utrydde Messias, den nyfødte kongen i Matteus’ fortelling om Jesu fødsel. Da er det kanskje ikke så rart at Bibelen vier en bok til å forkynne dom over Edom.
Obadjas tid
Navnet Obadja betyr «Herrens tjener» og gjør at flere fortolkere spør seg om det er brukt for å anonymisere profeten. Andre forsøker å knytte ham til en av de mange ved navn Obadja vi møter i GT, inkludert Ahabs tjener som også hadde en relasjon til profeten Elia (1 Kong 18).
Profeten Obadja er også anonym ved at «synet» (v. 1) ikke gis noen dato. Boken beretter riktignok om en ganske konkret begivenhet, nemlig en krig der Jerusalem rammes hardt. Når Bibelen refererer til Jerusalems fall og Judas eksil (587 f.Kr.), nevnes også edomittene som en deltaker i dette (Sal 137:7; Esek 25:12; 35:5). Og i den apokryfe boken, 3 Esra 4:45, står det at det var edomittene som satte fyr på templet da Jerusalem brant. Disse opplysningene, sammen med Obad 11-14, gjør at mange mener Jerusalems fall i 587 f.Kr. er bakteppet for budskapet i Obadja.
Andre vil trekke inn Edoms opprør og løsrivelse fra Juda under kong Joram en gang i tidsrommet 848-841 f.Kr. (jf. 2 Kong 8:20-22; 2 Krøn 21:16-17). De som foretrekker denne løsningen, løfter særlig fram at Obadja ikke skildrer en så total ødeleggelse som det babylonernes erobring av byen innebar.
Obadjas plassering i Bibelen
En viktig sak knyttet til boken er likheten mellom Obadja og Jer 49:7-22. Den er så slående at flere har lurt på om det kan være en eller annen felles kilde begge øser av. Samtidig har noen pekt på at språkføringen hos Jeremia har bedre flyt enn hos Obadja, og at dette muligens er en indikasjon på at Jeremia gjengir stoff fra Obadja. Dette brukes i så fall til å argumentere for at Obadja er en tidlig bok (f.eks. 800-tallet f.Kr.).
Når det gjelder bokens plassering, mellom Amos og Jona, har noen pekt på at det muligens er en tanke bak. Amos slutter med Israels gjenopprettelse og nevner eierskap over Edom i den forbindelse (Amos 9:12). Deretter følger Obadjas strenge domsforkynnelse over Edom, før Jona på mange måter kommer med en viktig nyansering av det hele, ved å vise hvordan Gud har omsorg også for sine og Israels fiender (jf. Jona 4:11).
Edom
Israels naboland, Edom, lå i gammeltestamentlig tid i sørøst. Edom føres tilbake til Isaks sønn Esau, patriarken Jakobs tvillingbror (1 Mos 25:23-26, se særlig vers 30). Arkeologiske utgravninger har tradisjonelt antydet at Edom blomstret som en politisk enhet først på 600-tallet f.Kr. Men nyere utgravninger tyder på at man må lenger tilbake, særlig av interesse er funnet av store kobbergruver som stammer fra 1000-tallet f.Kr.
I både Obadja (v. 8) og Jer 49:7 tales det om visdom og vismenn. Muligens har det vært en allmenn oppfatning av at Edom har en visdomstradisjon verdt å nevne. Den viktige Mesha-stelen, en innskrift utført av kong Mesha av Moab, Edoms naboland, viser at det i disse traktene var utviklet skriftspråk så tidlig som 800-tallet f.Kr.
Dommen over Edom
Det er vanlig å dele Obadja i to, noe overskriftene i Bibelen vitner om. I Obadja vers 1-15 skildres dommen over Edom. Edoms hovmodighet løftes på en særlig måte fram i den forbindelse:
Ditt hovmodige hjerte har forført deg, du som bor i fjellkløfter og holder til høyt der oppe. Du sier i ditt hjerte: «Hvem kan styrte meg til jorden?» Ob 3
Byen Petra, som skulle gjøre seg gjeldende fra 200-tallet f.Kr. tjener som en god illustrasjon på hvordan Edom har usedvanlig gode, naturlige festningsverk. Atkomsten til byen Petra måtte skje via en 1,2 kilometer lang fjellkløft, som på det smaleste ikke er mer enn tre meter. Ordet «fjellkløft» i Ob 3 er på hebraisk «sela» og 2 Kong 14:7 nevner Sela som en edomittisk by. Flere har villet identifisere Petra med Bibelens Sela. Dette vet vi ikke sikkert, men det kan gi et bakteppe for å forstå talen om Edoms selvsikkerhet.
Alt Edom skryter av, alle skatter og all visdom skal de nå miste. Og grunnen for det hele beskrives fra vers 10, hvor det tales om «vold mot din bror Jakob». Dette voldsverket skildres så fra vers 11, og her dukker det opp en dynamikk som vekker ettertanke.
Edoms synd – “edomi”
For noen år siden var det en meget spesiell utstilling på Teknisk museum i Oslo. Det var et glimt fra historien til det tyske firmaet Topf & Söhne. Dette firmaet produserte ovner og da forbudet mot kremering ble opphevet i Tyskland på 1920-tallet, beveget de seg inn på markedet som da oppstod. For å gjøre en lang historie kort, ble Topf & Söhne den viktigste produsenten av krematorieovner for nazistenes dødsleirer.
Det som slo meg da jeg gikk og leste de mange papirene som lå utstilt – sakspapirer, brever osv. – var hvor gradvis firmaets involvering i disse grufullhetene hadde skjedd. Fra en forsiktig start der de bare leverte noen få bestilte ovner, ble firmaet etter hvert mer og mer involvert og mot slutten av krigen overgikk ingeniørene nærmest hverandre i kreativitet for å utvikle stadig bedre ovner som kunne brenne stadig flere lik.
Hver gang jeg leser Obadja 11-14 tenker jeg på dette firmaet. For Edoms synd mot Juda, «din bror Jakob», skjer også gradvis. Det begynner med at de unnlater å gripe inn (v. 11a). Deretter nyter de godt av erobringen av Jerusalem og blir med inn i byen for å ta alt i nærmere øyesyn (v. 11b). Så får vi beskrevet jubelen og skadefryden over Jakobs ulykke, sammen med hvordan de beriker seg på denne (v. 12-13), før vers 14 viser hvordan edomittene direkte deltar i voldshandlingene og blodsutgytelsene.
En fortolker har kalt dette for "edomi". Det ble bare slik. Edoms synd begynner litt i det små, ved at de unnlater å hjelpe og gleder seg over at et brysomt nabofolk går til grunne. Men etter hvert lar de seg involvere sterkere og til slutt står Edom med begge bena plantet i vold og synd.
Flere steder i GT løftes Edom fram når synd og straff over synd skal omtales. Et av de sterkeste versene er Jes 63:1-6, hvor dommen over Edom og dommen over folkene stilles sammen. Dette verset spiller Åp 19 på, når Jesu gjenkomst og den siste dommen beskrives.
Herrens dag
Et viktig stikkord i bokens første halvdel er ordet «dag». Hele 12 ganger forekommer dette ordet i vers 8-15. Ti ganger knyttes ordet til Judas ulykke – «deres ulykkesdag». To ganger – den første og den siste – knyttes ordet derimot til Edoms ulykke, og i vers 15 kalles dette for «Herrens dag».
Og da er vi tilbake til et hovedtema i småprofetene: Herrens dag. Dette er en dag Herren griper inn med dom over sine fiender og frelse for sitt folk. For Edom blir dette en dommens og gjengjeldelsens dag:
For Herrens dag er nær over alle folkeslag. Slik du har gjort, skal det gjøres mot deg. Dine gjerninger kommer tilbake over ditt eget hode. Ob 15
Herrens dag er fullstendig annerledes for Herrens folk. I Obad 16-21 løftes derfor Israels frelse og gjenreisning fram. Mens Esaus fjell skal rammes av Herrens dom og «hver og en skal utryddes fra Esaus fjell (Ob 9), skal Sions fjell representere noe helt annet:
Men på Sion-fjellet skal det finnes redning. Det skal være hellig. Jakobs hus skal drive ut dem som drev dem ut. Ob 17
Israel skal gjenreises til gammel storhet og skal underlegge seg alle tapte landområder. I tillegg skal Israel ekspandere og underlegge seg Esaus fjell, filisternes land (v. 19) og kystlandet helt opp til Sarepta i Fønikia (v. 20). I vers 20 nevnes også Sefarad. Det er muligens en henvisning til Sardes, vest i dagens Tyrkia.
Herrens rike
Bokens siste setning er gåtefull midt i sin klarhet:
Og riket skal tilhøre Herren. Ob 21b
Dette gjenreiste og utvidede Israel er Herrens rike. Det er vanskelig å unngå at tankene flyr til NT og Jesu tale om Guds rike og NTs utvidede forståelse av Guds folk.
