Dette er en av mine store forbilder i Bibelen. Samtidig er hun en av de store bibelske forbilder det står minst om. Vi vet ikke hva hun het. Vi vet ikke engang hvor hun kom fra, annet enn at hun var fra Israel. Vi vet faktisk ingenting om henne, annet en en liten setning hun en gang sa.
Mest sannsynlig var hun fra nord eller nordøst i Israel, for når vi leser om henne bodde hun ikke der lenger. Hun bodde mest sannsynlig i Damaskus i Syria, der hun var slavepike under kona til den store general Na’aman. Han hadde røvet henne med under en av hans mange herjetokter over grensa til Israel (2 Kong 5:1-2).
Den syriske kongen bodde i Damaskus, og Na’aman var kongens fremste general og nestkommanderende i kongeriket. Hun kunne ikke ha havnet i et hjem med høyere status. Det er kanskje det farligste stedet for en slave å trå feil, for ærekrenkelsene blir desto større. Og der tjente hun som den laveste av de lave, kanskje ikke en gang med status som et menneske. Hun var en liten pike, umyndig, en slave, fra et fiendefolk og tilhørende en annen gud. Hun var null verd i samfunnets øyne. Hun måtte være meget forsiktig.
Piken fra Israel må ha hatt det meget vondt. Røvet fra sine foreldre, sin familie og sitt land. Hun mistet sin frihet og levde mest sannsynlig som en slave resten av sitt liv. En slaves liv er tungt og vanskelig, og vi vet ikke hvor gammel hun ble eller hvordan det gikk med henne.
Derfor er det imponerende å lese den lille setningen hun er sitert på i Bibelen. Den forteller noe om henne, som gjør henne til et slikt stort forbilde, og som jeg ønsker også kunne kjennetegne deg og meg.
Hun viste en troskap i tjenesten der hun var satt. Hun viste en kjærlighet og omsorg til dem som hadde påført henne så mye ondt. Hun viste et mot og en vilje til å ta en risiko for å utøve denne omsorgen. Hun viste en slik stor tro og tillit til Gud. Hun var en misjonær og en sjelevinner.
Na’aman ble nemlig spedalsk. Det er en skummel sykdom. Han stod forran isolasjon, lidelse og død. Da våget den lille piken seg fram med sin setning til sin slaveeier, Na’amans kone:
Bare min herre var hos profeten i Samaria! Da skulle nok han fri ham fra spedalskheten. 2 Kong 5:3
Det er spesielt på flere måter:
- Det er modig. En slave med så lav status skulle aldri snakke til sine herrer, og i alle fall ikke gi råd og styrende forslag. Det er langt over grensen for frekkhet. Det nedverdiger en herre å bli ledet av sin slave, og det kunne medføre døden å gjøre det. I tillegg er det å henvise nasjonens nestkommanderende til å finne hjelp hos fiendefolket og hos en annen Gud så frekt at det iallefall kunne bli dødsstraff for det.
- Det er kjærlighet. Det hadde vært naturlig å ønske ondt for den som hadde påført henne så mye ondt. Men hun våget livet for å redde sin slaveeier.
- Det er tro og tillt til Gud. Hun var så sikker på at Gud hjelper alle dem som kommer til Ham, at hun ikke nølte med å love bønnesvar. For hver den som ber, han får. Til og med en som Na’aman.
- Det er en sjelevinner i aksjon. Å henvise noen til å søke hjelp hos Gud for denne verdens ting, vil fort føre til at de søker frelse også. Det vet alle Guds barn. Det tror vi også denne lille piken visste. Hun ville at hennes slaveeier skulle bli frelst.
Na’aman ble både frisk og frelst. Les hele 2 Kong 5. Det må helt klart være Guds ledelse og vilje. Det er ellers ingen mening i at en general går til sin konge og forteller det en slavepike har gitt råd om, og at de begge blir enige om å søke hjelp hos en fiende og en annen gud.
Den lille piken fra Israel viser oss hvordan Gud utøver sin allmakt. Som sine redskap velger Han seg ikke dem som vi og resten av verden syns er store, sterke og flinke. Han velger seg det lave. Det lille. Det som ingenting er. Det foraktede.
Det er helt bevisst av Gud. For Han vil gjøre det store og imponerende blant mennesker til skamme. Vår stolthet fører bare ondt med seg. Istedet reiser Han de små opp og bruker dem til sin gjerning. Det synliggjør Guds allmakt og gir Ham all ære og takk. Du kan f.eks lese om Guds strategi og maktutøvelse i 1 Kor 1:17-31.
Dette burde vi ha klart i tanken vår når vi skal tenke strategi, metode og teknikk i vårt kristelige arbeid. Vi ønsker jo at Gud skal virke med sin kraft gjennom vårt arbeid og at det fører til at mennesker blir frelst. Vi har så lett for å bygge vår tillit på vår egen klokskap, våre metoder, teknikker og alt vi syns er imponerende. Slik Na’aman ønsket at Elisja skulle imponere med fakter og bønneformuleringer.
Men vi kan ikke imponere mennesker til Himmelen. Alt slikt er tillit til ytre menneskeverk, og fører til det motsatte: Det får Ordet om Korset til å miste sin kraft (1 Kor 1:17-18). Vi kan samle mennesker og imponere dem, men å gi åndelig liv kan bare Gud.
Så det store spørsmålet er: Når Gud har funnet det for godt å frelse mennesker ved den enkle – og for verden så dåraktige – forkynnelsen, burde ikke vi også da sette vår tillit til det samme (1 Kor 1:21)?
Tenk om det i ditt og mitt liv fikk være én setning vi sa, som førte et annet menneske frelst til Himmelen! Da har våre liv virkelig hatt en mening!
Den lille piken fra Israel er en av mine største forbilder!
