Den siste av Småprofetene er Malaki. I vår Bibel er dette også den siste boken og den er som en lang pekefinger som peker mot framtiden. Det må komme noe mer. Guds siste ord kan ikke være sagt med dette.
Malakis tid
Det er ikke helt enkelt å bestemme tiden for Malaki. Men det må være en gang mellom templets gjenreisning (516 f.Kr.) og Nehemjas tid (ca. 540 f.Kr.) – muligens også senere. Malaki omtaler templet (1:10; 3:1 og 3:10), bruker det persiske ordet «stattholder» (1:8) og beskriver ødeleggelse av Edom. I tillegg omtaler han ganske mange problemer som også Nehemja strir med, blant annet blandingsekteskap, skilsmisse, vanhelligelse av sabbaten og tienden.
Problemet i Malaki er at det på nytt er oppstått avstand mellom folket og Gud. Dette kommer også fram gjennom strukturen i boken. Den er nemlig bygget opp som en disputt – diskusjon – mellom folket og Gud. Diskusjonen har følgende grunnstruktur:
- Gud kommer med en påstand
- Folket protesterer
- Gud forsvarer sin påstand
- Gud kommer med refs og advarsel om dom
Det hersker noe tvil om hvorvidt Malaki er navnet på en person eller bare en anonymiserende tittel. Det ene er at navnet Malaki (= min budbærer) ikke er å finne i Bibelen og samtidige kilder. Dette er uvanlig. Det andre er at boken innledes med «Et budskap, Herrens ord til Israel» – altså samme type innledning som Sakarja 9:1 og 12:1. Dette gjør at man har lansert teorien om at disse tre (Sak 9:1-11:17; 12:1-14:21 og Mal 1:1-4:6) er tre anonyme appendikser som bare er lagt til Småprofetene. Dette forblir en teori og det er mange grunner til å tro at Malaki er en selvstendig bok.
Herren elsker Israel (1:2-5)
Det begynner med at Herren erklærer sin kjærlighet. Folket protesterer og spør: Hvordan elsker du oss?
Herren minner om utvelgelsen av Israel og trekker en parallell til Jakob og Esau. Mange har reagert på uttrykksmåten her: «Jeg elsket Jakob, men Esau hatet jeg» (NB88). I NO11 står det «men Esau hadde jeg uvilje mot». Ordet «hate» er nok for ladet i vårt språk til at det helt dekker saken i dette verset. Det handler ikke om Guds følelser og kjærlighet/hat på den måten vi tenker, men det handler om utvelgelse (jf. Rom 9:13). Poenget er at Esau ikke ble utvalgt.
Videre tales det dom mot Edom. Husk Esau og Edom er identiske (1.Mos 25:30). Mange domsord i GT tales mot Edom, særlig etter eksilet. Kanskje skyldes dette at Edom var svært aktive i undertrykkelsen av Israelsfolket i denne vanskelige tiden (jf. Obadja).
Ved å holde dom over Edom, viser Herren sin store makt. Han er ikke bare Gud og herre i landområdet Israel rådde over – en tankegang som var vanlig i Det gamle Midtøsten. Nei, «Herren er stor ut over Israels grenser» (1:5b).
Herren refser troløse prester (1:6-2:9)
Herren erklærer at prestene har foraktet ham og ikke gitt ham ære. De møter anklagen med følgende spørsmål: Hvordan har vi vist forakt for ditt navn? og Hvordan har vi handlet uverdig mot deg [krenket din renhet (NB88)]?
Det har de ved å bære fram uren mat (1:7) og dyr med feil (1:8), og slik foraktet Herrens offerforskrifter (jf. 3.Mos 22:20; 5.Mos 15:21). Dette har de gjort samtidig som de har bedt Herren om nåde (1:9). De lever i et selvbedrag. De har kommet fram foran Herren på en måte han ikke har foreskrevet. Det er alvorlig i å forakte offeret. Det krenker Herrens navn (1:12). I stedet for å komme med sine beste offerdyr og av hjertet tilbe Herren, opplever folket det som et strev og bærer fram dyr med feil og mangler (1:12-14).
Dypest sett er det ikke de ytre handlingene som er hovedproblemet. De bare reflekterer en dypere skade, nemlig folkets hjerteforhold til Herren. De har foraktet hans navn (1:6) og ikke gitt det ære (2:2).
Det er prestene som for skylden for at det er blitt som det er blitt (2:1). De har ikke levd opp til Herrens lov (2:4-6) og har ikke utført sin tjeneste slik den skulle vært utført (2:7).
7 For prestens lepper tar vare på kunnskap, rettledning skal en søke fra hans munn. For han er sendebud fra Herren over hærskarene. 8 Men dere har bøyd av fra veien. Dere har gitt slik rettledning at mange har snublet. Dere har brutt Levi-pakten, sier Herren over hærskarene. Mal 2:7-8
Dette er en alvorlig anklage. Prestene er skyld i at mange har snublet. De har ført folket bort fra Herren ved sin falske undervisning. Og nå trues hele folket av forbannelse og dom (2:1-3).
Herren refser et utro folk (2:10-16)
I 2:13b erklærer Herren at han ikke vil ta imot offergaver fra folket. Deres spørsmål i møte med dette er: Hvorfor?
Svaret har allerede blitt utfoldet fra 2:10. Israelsfolket har blandet seg med andre. De har «tatt en fremmed guds datter til ekte» (2:11b). Dette handler om blandingsekteskap. De har giftet seg med fremmede kvinner som dyrker andre guder. Israels historie vitner om at dette gjerne er synonymt med frafall fra Gud – tenk bare på Salomo og Akab.
Et annet problem relatert til dette er skilsmisse (2:14-16). Muligens har menn skilt seg fra sine israelske koner for å gifte seg med fremmede kvinner. Dette er noe Herren ser på med stort alvor. Skilsmisse er galt og utroskap mot sin ungdoms kone er synd.
Versene 2:15-16 er svært vanskelige å oversette og det er stor forskjell mellom eksempelvis NB88 og NO11. Særlig utsagnet «For jeg hater skilsmisse» (2:16) er verdt å merke seg. I NO11 er det blitt «Den som får uvilje mot henne og sender henne bort». Det er gode grunner for å lese det slik, men det er også interessant at denne varianten er vanligere – både på norsk og i andre språk – i nyere oversettelser. Trolig henger det sammen med at vi lever i en kultur med flere skilsmisser og at den alternative varianten føles for hard.
Herren er rettferdig og vil komme til dom (2:17-3:5)
Avsnittet begynner med å peke på krangelen mellom Gud og folket. De har trettet Herren med sine ord. Deres spørsmål i møte med denne anklagen er: Hva er det vi har trettet ham med?
De har talt galt om Gud (2:17) og antydet at han ikke dømmer. Herrens dag er kanskje ikke nær allikevel. Det ligner den anklagen man gjerne kan høre mot kristne. Hvor blir det av Jesu gjenkomst? (jf. 2.Pet 3:1-4)
Gud lover han skal komme. Herrens dag er her snart og Herrens budbærer og veirydder er like om hjørnet. Men «hvem kan utholde den dagen han kommer?» (3:2)
Han som skal komme, skal rense folket (3:3) akkurat som man renser sølv og gull. Vi kan tenke på 1.Pet 1:7 og Åp 3:18. En frelsende tro er renset og glødet i ild. Særlig er parallellen til Åp 3:18 slående. Malakis tilhører ligner menigheten i Laodikea. De kjenner ikke sin egen svakhet og blindhet. Derfor trenger de å komme til Herren og kjøpe gullet som er glødet i ild. Bare slik kan de oppnå sann åndelig rikdom. Først da kan offergavene bli til glede for Gud (3:4).
Herren kaller folket til omvendelse (3:6-12)
Folkets situasjon skyldes ikke at Herren har forandret seg (3:6), men at de har forlatt hans forskrifter. Han kaller dem derfor til omvendelse (3:7). Folket svarer med uvitenhet: Hva skal vi vende om fra? Dette er en alvorlig sak. De er ikke klar over sin synd i det hele tatt.
Gud fortsetter og peker på at folket har ranet og stjålet fra ham (3:8). Folket vet ikke hva dette er og spør: Hva er det vi har stjålet fra deg?
De har stjålet tienden (3:10). Han ber videre folket om å teste ham på dette med tienden (3:10b). Han lover å gi dem velsignelse og ære hvis de gjør det (3:11-12). Det er interessant med denne invitasjonen til å teste Gud. Vanligvis forbys dette sterkt i Bibelen (5.Mos 6:16; Sal 95:8-11 og Matt 4:7).
Herren vet alt og dommen skal komme (3:13-4:3)
Gud anklager folket for å ha talt hardt ord mot ham. Folket lurer på hva det er: Hva er det vi har sagt mot deg?
De har sagt at det er nytteløst å tjene Gud. Vi forstår at motivene er egoistiske. Det er kun snakk om å tjene Gud for selv å få noe igjen for det. De mener de like gjerne kunne levd et liv i synd og urett (3:13-15).
Herrens svar er at dette ikke stemmer. Herren har oversikt og han har skrevet i sin minnebok om dem som frykter ham.
De som frykter Herren, talte da sammen. Herren lyttet og hørte hva de sa. Hos ham ble det skrevet en minnebok om dem som frykter Herren og ærer hans navn. Mal 3:16
Disse skal være Guds folk og dyrebare eiendom (3:17). Og på Herrens dag skal forskjellen bli synlige. Da skal de ugudelige straffes (4:1, 3), mens de rettferdige skal løpe og juble som kalver på en herlig vårdag (4:2).
Moses og Elia (4:4-6)
Til sist minner Gud dem om å huske på hans lov og gir så et nytt hint om hva slags tid det skal være før Herrens dag kommer. Han gir løfte om at Elia skal komme før Herrens dag (4:5). I jødedommen har dette løftet satt dype spor. Under påskemåltidet holder man av en ledig plass til Elia. Man venter nemlig på ham som forløperen til Messias. Vi tror og vet at dette ble oppfylt gjennom døperen Johannes. (jf. Matt 11:14 og 17:12-13) og at Messias har kommet.
Oppfordringen om å huske på Moseloven (4:4) er en viktig oppsummering av Malaki. Boken hadde strengt tatt vært unødvendig dersom folket hadde gjort det.
Legg merke til at siste ord i boken, og dermed GT, er «bann». Det samsvarer dårlig med hva GT lærer oss om Gud. Hans siste ord er aldri dom. Dermed forstår vi at det må komme noe mer. Siste ord kan ikke være sagt med dette. GT roper etter en konklusjon!
