Profeten Mika forkynner i samsvar med navnet sitt. Mika er etter alt å dømme en kortform av Mikael eller Mikajahu. Mika betyr «hvem er som» og «el» eller «yahu» er en referanse til Israels Gud. Og nettopp dette er oppsummeringen av Mikas budskap:
Hvem er en Gud som du, en som tar bort skyld og tilgir synd for den resten han eier? Han holder ikke evig fast på vreden, for han vil gjerne vise miskunn. (Mika 7:18)
Det er budskapet om denne Gud Mika er satt til å forkynne.
Mikas tid
I starten av Mika får vi en indikasjon om tid og sted. Han virker i dagene til Jotam, Ahas og Hiskia. Det betyr at han virket mer eller mindre samtidig med Jesaja – i løpet av årene 750-700 f.Kr. På denne tiden virket også Hosea og Amos. Etter alt å dømme virker de to i årene før Mika, primært i Nordriket, Israel. Mika kom fra Moresjet, nær den viktige festningsbyen Lakisj, i Juda.
Dette var en svært urolig periode i israelsfolkets historie. Nordriket falt til assyrerne i 722 f.Kr. I løpet av de følgende årene gjorde assyrerne flere utfall. Mest dramatisk er begivenhetene rundt 701 f.Kr., som vi også leser om i 1 Kong 18-19.
På British Museum i London finner vi assyriske veggrelieffer som framstiller krigshandlingene i Lakisj, nær Mikas hjemsted, i 701. Assyrerne lyktes aldri med å innta Jerusalem, men Lakisj ble erobret. Og assyrernes felttog langs kysten var trolig brutalt også for sivilbefolkningen. I Mika 1:10-16 leser vi det som trolig er en beskrivelse av hva assyrernes bevegelser langs kysten førte til.
Vi kan også merke oss at selv om assyrerne er bakteppet, kommer også Mika med et klart uttrykk om at folket skal føres i eksil til Babel – altså en henvisning til babylonerriket som rundt 612 avløste det assyriske riket.
Bokens inndeling
Som for de andre profetene, veksler Mikas budskap mellom dom og håp. Dette budskapet om dom og håp er i stor grad vevd inn i hverandre. Mange fortolkere har likevel foreslått en tredeling basert på bruken av ordet «hør!» (1:2; 3:1 og 6:1). Hver av disse seksjonene begynner med dom og slutter med håp om frelse.
- 1:1-2:13: Dom over Israel og Juda
- 1:2-2:11: Gud vil komme i sin velde og dømme Israel og Juda
- 2:12-13: Håp om frelse
- 3:1-5:14: Dom over Judas ledere
- 3:1-12: Jerusalems høvdinger og profeter dømmes for deres svik
- 4:1-14: Håp om frelse og fredsrike.
- 5:1-14: Håp om en frelser og hans rike
- 6:1-7:20: Dom over Judas paksbrudd
- 6:1-16: Herren trekker Juda for retten
- 7:1-7: Klagesang over Judas ødeleggelse
- 7:8-20: Håp om frelse og gjenopprettelse
Herrens komme (1:1-2:13)
Mika begynner med en mektig skildring av Herrens ankomst:
Se, Herren går ut fra sitt sted, stiger ned og skrider fram over jordens høyder Fjellene smelter under ham, og dalene revner, som voks når den smelter for ilden, som vann når det renner utfor stupet. (Mi 1:3-4)
I vers 5 er det tydelig at han kommer for å dømme, og at det er Israels og Judas synd som framkaller denne dommen. Når vers 3 bruker uttrykket «jordens høyder», har dette en dobbel klangbunn. Uttrykket kan også bety «landets høyder» – i betydningen «landets offersteder». Gjennom Kongebøkene finner vi gang på gang henvisninger til at folket ofret på høydene. Nå kommer Herren trampende over disse høydene.
Men folkets synd består i atskillig mer. I kapittel 2 skildres sosial urettferdighet, de ressurssterke røver fra de svake (2:1-2) og heller ikke kvinner og barn blir spart (2:9). Herrens dom over disse tingene er ufred og framtidig fangenskap.
Brått avbrytes domsforkynnelsen i 2:12 og avløses av et løfte om framtidig samling av folket. Dette passer med andre profeters forkynnelse av eksil og framtidig samling. Flere ganger taler GT om en rest som skal bli frelst.
Disse som blir samlet skal ledes av «han som bryter gjennom» (NO11), eller «veibryteren» (NB88). Det skal altså være en leder for folket. I og med at folket skildres som en bøling dyr i vers 12, kan det være et poeng her at «veibryteren» er en gjeter som baner vei. Men bildet minner mer om en konge som går i krigen og bryter ned murer eller lignende.
Du, Betlehem, Efrata (3:1-5:14)
I kapittel 3 refses folkets dårlige ledere. Øvrigheten svikter og opprettholder ikke rettferdigheten, mens profetene tilpasser sin forkynnelse etter lønnsslippen. Derfor roper de «fred» når det ikke er fred (3:5). Mika står fram som deres motstykke:
Jeg, derimot, er full av styrke ved Herrens ånd, av rett og kraft, så jeg kan tale til Jakob om hans lovbrudd, til Israel om hans synd. (Mi 3:8)
Mikas jobb er å tale til Jakob om hans lovbrudd. Det profetiske ord skal altså påtale synd i folket. Dette løftes fram i Klag 2:14, hvor det sies om profetene at «de viste deg ikke din skyld». Dette er et tøft ord og har relevans for mennesker som forkynner Guds ord også i våre dager.
Men heller ikke her er dommen siste ord. I 4:1-5 leser vi nesten ordrett det samme som i Jes 2:2-4. Hvem som bygger på hvem, eller hvordan det kan ha seg at vi finner denne likheten, er et uavklart spørsmål. Uansett tegner denne teksten en visjon om en framtid der Sion skal ha en enorm tiltrekningskraft og folkeslagene skal strømme dit. Vi aner konturene av en rik misjonstid.
De mest kjente versene i Mika er likevel 5:1-4a. Her finner vi en av de flotte Messias-profetiene vi gjerne leser i julen:
1 Du, Betlehem, Efrata, minst blant slektene i Juda! Fra deg lar jeg en hersker over Israel komme. Hans opphav er fra gammel tid, fra eldgamle dager. 2 Derfor skal han overgi dem, helt til tiden er kommet da hun som skal føde, har født. Da skal resten av hans brødre komme tilbake til Israels barn. 3 Han skal stå og gjete i Herrens kraft, i Herren sin Guds høye navn. Og de skal bo trygt, for nå rekker hans makt til jordens ender. 4 Og han skal være fred. (Mi 5:1-4a)
Mye kan nevnes om denne herskeren, men hans opphav fra «eldgamle dager» og «hun som skal føde» gjør det vanskelig å unngå å se Jesus i dette ordet. «Hun som skal føde» er muligens også en forbindelse til Jesaja 7:14 og jomfruen/den unge jenta. Når vi vet at Mika og Jesaja er nokså samtidige, får dette ekstra mye vekt.
Jeg er av den tro at både Jesaja 7 og Mika 5 har en konkret, historisk betydning. Det er også et budskap inn i datidens konflikt med assyrerne, selv om vår julefeiring helt og fullt har overtatt avsnittet. Og det er et løfte om befrielse fra dette åket – og muligens er 4:10 et vers som i den forbindelse bør kobles til 5:2. Men det jeg er heller ikke i tvil om at disse profetiene sprenger grensene for sin samtid og at vi derfor må se enda lenger framover. I Matt 1-2 siterer evangelisten både Jesaja 7:14 og Mika 5:1, noe som underbygger at vi kan koble disse tekstene sammen.
Under denne fyrstens lederskap skal avgudsdyrkelse bli utryddet fra landet. Juda skal leve i fred og ingen kan true dem.
Syndene i havets dyp (6:1-7:20)
I Mika 6 forkynnes på nytt dom over Juda, denne gangen som en rettssak. Og hva Herren vil ha fra Juda er:
Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud. (Mi 6:8)
Problemet er at Herren ikke finner dette. Han finner bare vold og urett. Og når hjertet til folket ikke er helt med Herren (6:8), hjelper heller ikke overdådige offergaver (6:6-7). Derfor må dommen komme. Og resultatet av dommen beskrives som synet av vin- og oliventrærne når innhøstingen er over (7:1). Landet er ribbet og bart. Ingenting er tilbake. Men midt i denne dommen forkynnes enda en gang håpet og frelsen:
Men jeg vil speide etter Herren, vente på Gud, min frelser. Min Gud vil høre meg! (Mi 7:7)
Om denne «jeg» er profeten eller folket er ikke helt entydig, men poenget er uansett en urokkelig tillit til at Gud vil høre og enda en gang frelse. Det å vente på Gud er en langsom aktivitet. Men belønningen som skildres i fortsettelsen gjør ventetiden verdt belastningen. Gud skal gripe inn og gjenta sine under fra utgangen av Egypt (7:15). Og det er nettopp dette som får profeten (eller folket) til å bryte ut lovprisningen i 7:18:
Hvem er en Gud som du, en som tar bort skyld og tilgir synd for den resten han eier? Han holder ikke evig fast på vreden, for han vil gjerne vise miskunn. (Mi 7:18)
Dette er jo et fantastisk budskap. Gud vil gjerne vise miskunn. Han har «lyst til miskunnhet» (NB88).
Hebraisk funfact
I 7:19 finner vi et hebraisk uttrykk som er litt spennende.
Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå vår skyld under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp. (Mi 7:19)
Merk uttrykket «trå vår skyld under fot». I den hebraiske teksten brukes «kabasj» for «trå». Det er et ord som knyttes til at man voldelig undertrykker noe. Det kan være verdt en refleksjon å tenke gjennom hva det betyr her. Men dersom vi bruker en annen s-lyd i dette ordet og skriver «kabas» i stedet, får vi et helt annet uttrykk. Da betyr «trå vår skuld under fot» at man vasker bort skylden – og at vaskingen skjer ved at man stamper det urene plagget med føttene. Dette siste har ingen støtte i noe tekstfunn, så langt jeg kan registrere, men for en som liker å leke med språk og ordspill er dette både litt morsomt og svært oppbyggelig.
