Jobs venner er ivrige etter å svare Job og forsvare Gud overfor Jobs anklager. Når de svarer kommer teologien deres fort til syne. Det gjelder både innholdet i den og kilden(e) de henter sin tenkning fra. Vi skal se at begge deler kommer skjevt ut for dem.
I en tidligere artikkel har vi sett på tre grunnleggende spørsmål Job stiller i møte med lidelsen. Disse er:
- Hvorfor lider jeg?
- Hvorfor går det godt med den ugudelige?
- Gud hvor er du?
Dette har vennene klare og tydelige svar på, og de er nokså samstemte i sin framstilling:
- Job lider på grunn av sin synd (4:7-8; 8:3-7; 11:14-20)
- De onde har det bare godt en liten stund (20:4-6)
- Hvis Job bare omvender seg, så kommer også Gud nær.
Hovedpoenget er ganske enkelt. I likhet med Job, tror hans venner at verden henger sammen og at det såkalte «gjengjeldelsesdogmet» gjelder. Den skyldige får sin straff og den uskyldige sin belønning. Og Gud er herre over denne gjengjeldelsen. Guds hovedfunksjon i den menneskelige tilværelsen er å være opprettholderen av gjengjeldelsesdogmet. Dette prinsippet gjelder for Jobs venner og deres gudsbilde. For Job rakner teologien helt og han mer enn antyder at Gud må være en urettferdig forbryter. For Jobs venner er spørsmålet enklere, til stor skade for den stakkars Job.
Vi skal se nærmere på Jobs tre venner Elifas, Bildad og Sofar og deres teologi og hvor de har den fra.
I 2:11-13 ankommer Jobs venner og vi møter dem for første gang. Som en interessant detalj, kan vi merke oss at det hebraiske ordet «venn» har flere betydninger enn vi er vant med:
- Venn
- Rådgiver/trøster
- Rettsmotstander
Vi skal snart oppdage at Job erfarer alle disse betydningnyansene.
Elifas (erfaringens og overleveringens stemme)
Autoriteten for sin teologi henter han to steder. For det første i det han har observert i verden og livet, noe som er et vanlig motiv i visdomslitteraturen (4:8). Men han sikter også til et nattlig syn han har hatt (4:12-16). Om han sikter til en engel, eller Gud selv er ikke godt å avgjøre. I 15:17-18 viser Elifas til fedrene og de vise som har levd før.
Teologien formuleres med et bilde fra landbruket:
7 Tenk etter!
Når gikk vel en skyldfri til grunne, hvor ble rettskafne utslettet? 8 Jeg ser at de som pløyer ondskap og sår lidelse, høster det samme. (Job 4:7-8)
Elifas bruker gjengjeldelsesdogmet til å trøste Job. Han er mild i tonen og ønsker bare å overbevise Job om at dette raskt kommer til å ordne seg. Job trenger bare å innrømme sin synd og så vil Gud vende skjebnen (5:17-26). Han er sikker i sin sak, for «dette har vi gransket og slik er det» (5:27).
Etter hvert som samtalen skrider fram, blir tonen annerledes. I 15:1-4 er Elifas veldig krass mot Job, Job river ned gudsfrykten (15:4). Poenget er vel at Jobs teologi så til de grader bryter med Elifas teologi at Elifas ikke kan annet enn å trekke «kjetterkortet». I Job 22 slynger Elifas ut en rekke med anklager mot Job og angivelige synder Job må ha begått. For å få gjengjeldelsesdogmet til å gå opp må Job ha syndet og Elifas strekker seg langt for å få det til å gå opp. Og hvis Job bare forliker seg med Gud, så vil alt løse seg:
21 Forlik deg med ham og slutt fred, så får du alt godt tilbake. 22 Ta imot rettledning fra hans munn, legg deg talen hans på hjertet. 23 Vend tilbake til Den veldige, så får du oppreisning. Hold urett borte fra teltet ditt! 24 Kast gullet ditt i støvet, ditt Ofir-gull blant steiner i bekken, 25 så skal Den veldige være gull for deg, ja, det fineste sølv. (Job 22:21-25)
Bildad (overleveringens stemme)
Autoriteten henter han hos tidligere slekter og overleveringen fra fedrene (8:8-10).
Teologien fedrene lærer er den samme som kommer til uttrykk hos Elifas, og Bildad henter også bildene sine fra naturen:
11 Vokser vel papyrus hvor det ikke er myrlendt, blir sivet stort der det ikke er vann? 12 Mens det står grønt og uskåret, visner det, før alt annet gress. (Job 8:11-12)
Tanken er at papyrus og siv er grønt så lenge det står uskåret. Men dersom man fjerner vannet, vil de visne før alt annet gress. Poenget for Bildad er at folk som synder vil visne raskere enn siv og papyrus som står uten vanntilførsel. I sin videre taler utfolder Bildad dette. Den ugudelige har ikke håp og all trygghet er bare tilsynelatende. Men Job hører til blant de fromme og alt vil bli bra igjen (8:20-22). Bildad sier ikke noe om hva som må til for at alt skal bli bra.
Også Bildads tone endres i senere taler. Når Bildad griper ordet i Job 18 kan man lure på om han der forsøker å skremme Job til omvendelse. Han bruker iallfall mye plass på å male ut hvor forferdelig de ugudelige har det, og Sofar henger seg på i Job 20. Jobs respons blir den samme som Asafs i Sal 73, bildet de maler er ganske enkelt ikke riktig. Job har nemlig sett nok av eksempler på at den ugudelige har det bra.
Vi skal også legge merke til 8:4, hvor Bildad mer enn antyder at Jobs barn døde på grunn av sin synd. Dette er ikke akkurat vennlig tale.
Sofar (fornuftens stemme)
Sofar viser innledningsvis ikke til noen autoritet, men gjennom sin tale viser han tydelig at han er overbevist om at hans tanker samstemmer med Guds tanker. I 20:2-3 sier han rett ut at det er hans tanker og forstand som er kilden til hans visdom.
Sofar holder også fast ved gjengjeldelsesdogmet, men hans tale er tøffere og mer inntrengende. Det første vi skal merke oss er 11:6b:
Vit at Gud lar din skyld bli glemt. (Job 11:6)
Tanken virker å være at Job ikke engang lider så mye som han egentlig fortjener. Gud lar nemlig noe av skylden bli glemt og unnlater å straffe den. Fra 11:7 går Sofar over i noen betraktninger om Guds storhet og belærende sier han at Job ikke bør prøve å kjenne «Den veldiges grenser». Dette er ironisk, for det er jo akkurat dette Sofar selv hevder at han har kontroll over.
I 11:13-20 maner Sofar Job til omvendelse. Da vil alt bli bra. Så poenget er at Job må ha gjort noe galt og dersom han bare innrømmer sin synd så vil Gud vende skjebnen:
14 Om det er urett i din hånd, så vis uretten bort; la ikke ondskap bo i dine telt. 15 Da kan du skyldfri løfte ditt hode, helstøpt og uten frykt. 16 For du skal glemme lidelsen, huske den som vann som rant forbi. (Job 11:14-16)
Også Sofar taler om den ugudeliges lidelse i sin neste tale. Der viser han både til sin egen forstand som autoritet og spiller på Jobs sunne fornuft – «Du vet at slik har det alltid vært» (20:4).
Nød og undergang for den ugudelige er noe Gud har fastsatt og bestemt:
Slik er skjebnen et urettferdig menneske får av Gud, arven som Gud har bestemt. (Job 20:29)
Jobs respons på dette kommer i Job 21. Han viser til at dette ganske enkelt ikke er riktig.
Vennenes Gud
I sum kan vi kanskje si at vennenes Gud er en slags kontrollert marionett. Han passer inn i en bestemt boks. For vennene er det avgjørende viktig at Gud er slik og at han passer inn i nettopp deres boks. De setter alt sitt håp til dette. Problemet er veldig enkelt. Gud er ikke slik. Gud er større og Gud er fri. Det er litt fascinerende, for vennene snakker mye om Guds uendelige storhet. Likevel har hans storhet en grense. Han må passe inn i deres mønster. Hvis ikke rakner alt.
Om vi skal si noe positivt om vennenes teologi, så er det jo at den til en viss grad er riktig. Verden er heldigvis et ordnet sted og Gud er heldigvis en rettferdig dommer (5:8-16). Og Gud er en vis dommer (11:5-12). Så med sitt ordnede univers har vennene en korreks til Job som ikke er helt på jordet. For Jobs univers er bare kaos og Gud er totalt uberegnelig.
Problemet er bare at vennene går for langt. De slutter fra konsekvens til handling og ikke fra handling til konsekvens. Man kan si at synd fører til lidelse, men man kan ikke si at lidelse er på grunn av synd. Dette er et bilde Gud siden må korrigere.
Vennens kilde til teologi
En annen sak vi skal merke oss er kildene Jobs venner øser av. De er mest opptatt av overleveringen fra fedrene, egen fornuft og ulike erfaringer. Dette er noe som også gjelder i vår tid. Hva skal troens teologiens kilde være? Tradisjoner? Vår autonome fornuft? Våre erfaringer?
I Jobs bok faller ikke ting på plass før Gud åpenbarer seg. Og nettopp stikkordet «åpenbarer» er nøkkelen her. Vi tror at Bibelen er Guds åpenbaring og derfor lærer vi at nettopp Bibelen skal være vår øverste kilde og autoritet når vi utarbeider teologi og lære.
Denne teksten ble først publisert i oktober 2015.
