Liker du å legge puslespill? Jeg regner med de fleste har prøvd det i alle fall, på et eller annet tidspunkt. På mange måter kan vi si at troen vår består av puslespillbiter som vi prøver å få til å passe sammen med virkeligheten og vårt eget liv. Det danner seg et bilde av hvem Gud er, og hvordan vårt liv passer inn i hans skaperverk og frelsesverk.
Når vi er små legger vi ofte slike puslespill som er ganske enkle, med noen få brikker som gir et enkelt bilde av Jesus, for eksempel. Når vi blir eldre blir bildene større og mer komplekse, og masse små brikker – som vi noen ganger strever med å få til å passe sammen.
Men så kommer første juledag, hvor vi enda en gang får høre ordene fra de 14 første versene av Johannesevangeliet. Og det Johannes gjør for oss her er at han løfter oss opp, høyt opp – så vi får se et stort bilde, ovenfra. Og vi ser at Jesus er en del av dette bildet, helt fra begynnelsen av.
Det begynner ikke bare med et barn i en krybbe, han var der fra før verden ble skapt. Og så tegnes det opp for oss hvordan han trer inn i vår verden som menneske, og forandrer den for alltid. Og det er dette bildet vi nå skal få studere nærmere sammen.
I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til
i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.
Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.
Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.
Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.
De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje,
men av Gud.
Og Ordet ble mennesk
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet. Joh 1:1-14
Ja, det er et stort bilde vi får tegnet for øynene på juledag. Og de begynner med ordene: «i begynnelsen». Det er ikke tilfeldig. Dette er ord vi kjenner godt. Det er nøyaktig de samme ordene som åpner det første verset, av det første kapitlet, i den første boken i Bibelen.
Vi kjenner dem godt: «i begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden». Men når vi leser skapelsesberetningen, så aner vi at bak dette må det ligge noe mer, for det er en ganske brå måte å starte en fortelling på. Hva var før skapelsen? Det vet vi ikke, for det er skjult for oss.
Men nå får vi kikke bak forhenget og se «behind the scenes» så å si. «I begynnelsen var Ordet» åpner Johannes sitt evangelium med.
Ord kjenner vi godt. Kanskje er vi litt lei av dem, for vi lever i en tid hvor det er svært mange av dem. Vi hører dem, vi ser dem, vi leser dem – stadig vekk. Flere og flere ord, men mindre og mindre substans. Og vi kan gjøre det feilgrepet å tenke at ord ikke er viktig.
Men da bommer vi grovt. For ord har stor makt. De kan rive ned og ødelegge, de kan skape og bygge opp.
Så langt menneskers ord. Men det vi har med å gjøre her er Guds eget ord. Ordet med stor O. Et ord som har sin egen eksistens. Ja, som er en person.
Og når vi følger trådene i dette bildet ser vi at Ordet ikke er en hvilken som helst person, det er Jesus selv. Og vi ser at Jesus var til stede ved skapelsen; alt er blitt til ved ham.
Ja, husker du skapelsesberetningen? Hvordan skjer skapelsen? Nettopp ved at Gud taler sitt ord. Et ord som har makt til å skape det det nevner. «Bli lys» – og slik blir det. Hele skapelsesberetningen er bygd opp ved at Gud taler og så begynner det å eksistere, det blir et skaperverk, med ordning og mening. (I sterk kontrast til tilfeldighet og kaos, som noen holder en knapp på) Himmel og jord, vekster, lyskilder på himmelen, levende skapninger; i sjøen, på land og i luften.
Jesus er medvirkende, han er Guds levende ord som får det til å skje. Også når mesterverket krones med mennesket, skapt i Guds eget bilde.
Og så står det noe vi skal merke oss; «Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys.»
La oss stanse litt ved dette begrepet «liv». Vi vet umiddelbart hva det betyr. Vi ser forskjellen på liv og død – den er åpenbar. Når pusten tar slutt, og hjertet stopper å slå, da er livet blitt til død.
Men det er en veldig teknisk forståelse av ordet liv. Som om mennesket bare var en slags maskin, som slites ut og slutter å virke. Og det er veldig ofte slik vi tenker om det. Vi må holde kroppen frisk, gi den næring, behandle den for sykdom – det er det som betyr noe. Og det er derfor denne pågående pandemien har blitt så alvorlig for oss, fordi den truer livet. Og livet er vel alt vi har?
Men Bibelen gir oss en mye dypere forståelse av ordet liv. Det ordet for liv som Johannes bruker er det greske ordet «Zoæ» – det er det livet som stammer fra Gud, det er livet hos Gud og med Gud.
Har du ikke lurt på den tilsynelatende selvmotsigelsen i første Mosebok? Gud sier at de ikke må spise av frukten på kunnskapens tre, for den dagen skal de dø. (1 Mos 2:17)
Men hva skjer? Jo, de spiser av frukten – men de dør ikke! Ikke før mye senere i alle fall. Men Gud sa at det skulle skje samme dag! Det som skjer er nemlig at dette livet som de har som en del av fellesskapet med Gud, det dør den dagen. Og dermed er de også dømt til å dø i kroppen. For skriften forteller oss at syndens lønn er døden. (Rom 6:23) Det er bare det at hvis liv har en dypere mening, så har død det også.
Derfor er ikke kroppens død det vi burde frykte aller mest, men den død som ligger i å være skilt fra Gud. Denne tanken møter vi også igjen i Bibelens siste bok; Johannes åpenbaring. Der står dommen og ildsjøen beskrevet som den annen død. Den endelige adskillelsen fra Gud.
Men Jesus, som er Guds ord fra evighet av, i ham er liv. I dette evige guddommelige liv er menneskenes lys, og med Jesus er dette lyset kommet til jorden. Hos oss, som var i mørket, kom lyset.
Og det er ikke et hvilket som helst lys. Kanskje det er en annen ting du har reagert på i skapelsesberetningen; nemlig at det første som skapes er lyset. Det er ikke så rart. Men når blir solen og stjernene skapt? Ikke før dag fire! Dette er altså det guddommelige lys, fra skaperen selv, som finnes i hans nærhet.
Det beskrives faktisk også i Johannes åpenbaring når vi leser om det nye Jerusalem. Det er nemlig noe pussig der, det finnes ingen lyskilder. Og da kunne man tenke seg at det er et særdeles mørkt sted, men det er det på ingen måte; «for Guds herlighet lyser over den, og Lammet er dens lys.» (Åp 21:23)
Dette lyset handler altså også om en linje som strekker seg helt tilbake til skapelsens begynnelse; vi tenker ofte at Jesus kom med noe nytt – men egentlig kommer han for å gjenopprette det som var fra gammel tid. Han kommer for å føre oss inn i det opprinnelige fellesskapet med Gud, inn i livet og lyset, til det som var vår skapelses mening.
Og veien til det fellesskapet har et navn; det er Jesus. Fordi de som hører til hos Gud, det er de som er hans barn. Og Jesus, han som var Faderens enbårne, gav mennesket rett til å bli Guds barn – de som tror på hans navn.
Hvorfor sies det på denne måten? Hvorfor ikke bare «de som tror på ham.»? Navn hadde mye større betydning på den tiden Johannes skrev, navnet sa noe om hvem en person var – navn og person var to sider av samme sak.
Og hva betyr så navnet Jesus? Det betyr «Gud frelser».
Å tro på hans navn betyr altså at vår frelse er en gjerning alene fra Guds side som vi får del i ved tro. Du kan frelse deg selv like lite som du selv kunne sørge for å bli født! Der var du avhengig av noen andres gjerning, nærmere bestemt din mor og far.
På samme måte med frelsen; ved å tro på Jesu navn – å sette din lit til at du bare i ham kan ha liv og lys og fellesskap med Gud – bare på denne måten blir du Guds barn.
Når Jesus trådte inn i vår historie, ble han menneske. Jeg tror Betlehemsfortellingen ikke var fullt så nusselig som vi ser det for oss, og fremstiller det i utallige julespill.
Fødsler er ganske dramatiske greier, ikke noe for sarte sjeler. Men akkurat slik var det Jesus ble født, med smerte og skrik. Han, som er fra evighet, kledde seg i kjøtt og blod og skrøpelighet og ble som en av oss. Et menneske tvers gjennom, som meg og deg.
Men Johannes har med seg en erfaring som han vever inn i denne fortellingen. Han sier at Ordet tok bolig iblant oss. Det er måten han formidler det at Ordet fikk en jordisk bolig; en kropp.
Når vi tenker på bolig, så ledes tankene mot et hus. Men det Johannes forteller om er et telt. Bibelteksten kunne også vært formulert det slik; «Ordet slo opp sitt telt hos oss».
Og et telt var ikke hva som helst for de første leserne av evangeliet, i hvert fall ikke når det har med Gud å gjøre. Da var det et spesielt telt som poppet inn i tankene; det flyttbare tempelet – Tabernakelet. Og hva befant seg der? Jo, Guds nærvær og herlighet.
Og dette har Johannes en helt spesiell erfaring med i sin vandring med Jesus. Han fikk se denne herligheten på nært hold den gangen han fikk være med Jesus opp på fjellet. Der ble Jesus forvandlet like for øynene på dem. Han strålte med et slikt lys, at de falt til bakken av synet.
Dette var så visst ikke bare et menneske, en klok vismann eller en landsens profet – det de fikk se var Guds egen herlighet stråle frem fra det mennesket de kjente som Jesus. Ordet fra evighet, lys og liv, herlighet, nåde og sannhet – kledd i kjøtt og blod.
Dette har Johannes sett og hørt, dette har han vært så nær at han har tatt på. Og nå forteller han det, så vi skal vite det; «la meg fortelle dere hvem han virkelig er!»
Så feirer vi jul nok en gang. Gud er blitt menneske, og kommet nær midt iblant oss! Det er et bilde med glans av himmelsk herlighet vi har fått se. Et bilde satt sammen av mange puslespillbiter – og én av disse bitene er deg. Du hører med i det store bildet som heter Guds plan, uten deg er det noe som mangler.
Og livet ditt, som akkurat nå får nyte noen gyldne juledager, er sikkert til vanlig omtrent så grått og kjedelig som mitt eget. Men her er hemmeligheten; denne herligheten som vi nå har fått høre om er ikke noe som hører til i en gammel fortelling. Ordet, om du vil ta imot det, tar bolig i deg! Med en herlighet som ikke hører til i denne verden.
Her og nå kan dette Kristus-livet noen ganger fortone seg like alminnelig og hverdagslig som en snekker fra Galilea – men det skjuler en skatt større enn noe annet. Vi har del i det evige lys og liv, noen ganger bryter det gjennom et glimt i vår hverdag. Men en dag skal også vårt liv og vår kropp forklares i Guds utildekkede lys, og vi skal få skinne med som solen i hans rike. (Matt 13:43)
Dette har Johannes vitnet om. Og det skal du og jeg få vitne om. Hvem kjenner du som trenger en strime av lys i mørket?
