Det er 96 lamper i kirkerommet. Det har jeg visst fra jeg var barn. Under de lange prekenene satt jeg og talte dem. Det ligger en klangbunn av vemod i observasjonen som åpner inn til Jacob Langviks ettertenksomme bok. Han inviterer deg til et kirkerom han ikke lenger oppsøker – og til en samling betraktninger i kategorien må leses!
Ikke fordi du nødvendigvis vil stille deg bak all teologi og konklusjoner, men fordi den befriende flyten av oppriktige, spørrende tanker – om det kristne fellesskapet, om Gud, om troen – er så viktig.
”Jeg, Gud og kirken gikk fra et ‘I et forhold’ til ‘Det er komplisert’. Vi har sporadisk kontakt, men ikke noen daglig relasjon”, skriver forfatteren. Det samme gjelder de gamle vennene han oppsøker. De som en gang brant som aktive deltakere i det kristne ungdomsarbeidet, men som forsvant. Hva skjedde, og hvor er de nå?
«Har de også beholdt troen, men synes det er vanskelig å være kristen, akkurat som meg?» De seks personene Jacob tar kontakt med, har hver sine historier å fortelle om hva og hvor:
- Jeg vokste opp i en sammenheng der det var opplest og vedtatt at Gud fantes og at Bibelen var Guds ord, men jeg har aldri hatt en personlig overbevisning.
- Jeg kjente meg ensom med alle spørsmålene, og det økte følelsen av å stå utenfor fellesskapet.
- Jeg husker jeg følte at man ikke snakket så mye om tvil i kirken. For meg hadde det vært befriende, og til stor hjelp, om annenhver person som gikk opp på talerstolen hadde fortalt om tvilen sin. Om hvor Gud er når det føles mørkt.
- Jeg opplever at de fellesskapene som er mest inkluderende, er de der man ikke skjuler sine skavanker og problemer.
- Når jeg tenker etter, så er det ingen som har prøvd å få meg tilbake, ingen som har spurt meg hvorfor jeg ikke engasjerer meg lenger.
Dette er en bok som ikke vifter med pekefingeren og byr på belærende svar. I stedet for å imøtegå opplevelser med argumenter, inntar forfatteren en lyttende holdning. Og så sper han på med personlige betraktninger – for å utvide perspektivet eller bore ned i dybdene. Eller for å løfte fram spørsmål du neppe vil høre fra en prekestol: «Kanskje vi heller burde være bekymret for dem som aldri bryter opp, de som blir hjemme uten å verdsette det de har hos sin far?»
Av Jacobs gamle venner vil flere si at de fortsatt tror, selv om den store gudsopplevelsen har uteblitt. Forholdet til Gud er komplisert. Forholdet til menigheten er borte – eller utvidet og redefinert: «Jeg kan være en del av Guds store menighet, men jeg trenger ikke å like alt.» Oppsummert i Jacobs egen observasjon: Sist jeg var her var det 96 lamper i kirkerommet; nå er det over 100.
Boka kan blant annet kjøpet her.
