I mai 2016 var det stor bibelfeiring i Oslo. Da feiret Bibelselskapet 200-årsjubileum og det ble holdt en rekke spennende arrangementer rundt om i byen.
I forbindelse med jubileet kom det også ut en jubileumsbok, skrevet av journalist og forfatter Dag Kullerud. Boken bærer navnet «Bibelen – boken som formet vår kultur» og omtales som «En annerledes Norgeshistorie om de siste 200 år».
Gjennom 470 sider tar Kullerud oss med på en meget interessant og lærerik vandring gjennom Bibelens historie i Norge. Samtidig er boken også en gjennomgang av viktige epoker i Norges historie. Når vi går bakover i tid, viser det seg for at skillet mellom kirkehistorie og sekulærhistorie egentlig er et ganske kunstig skille. Det er vanskelig å snakke om Norges historie uten å nevne Bibelen og kristendommen.
Litt om innholdet
Boken er delt i to hoveddeler. Først forteller Kullerud om historien på 1800-tallet. Vi får vite hvordan det gikk til at Bibelselskapet i det hele tatt ble stiftet. Det skjer i kapitlet «Morgengaven fra svenskene – et bibelselskap». Videre vier han godt med plass til Hans Nielsen Hauge og kampen for ytringsfriheten. Også der spilte Bibelen en hovedrolle – for det var jo nettopp en kamp om lekmannens rett til å utlegge Bibelen.
Det er svært interessant å lese om flere av kirkens store menn på 1800-tallet. Mange av prestene spilte en svært viktig rolle i nasjonsbyggingen. De av oss som har sine røtter i lekmannsbevegelsen har gjerne blitt lært opp til å ha et litt negativt syn på denne siden ved prestenes yrkesutøvelse. Jeg synes Kulleruds bok gir nyttig hjelp til å se dette fra en annen og atskillig mer sympatisk synsvinkel.
For meg som lever i et etterkristent Norge, gjør det inntrykk å oppdage hvor gjennomsyret kulturen vår var av kristendom på 1800-tallet. Når vi i tillegg vet hva vekkelsene fikk å bety, blir dette bildet enda mer overveldende.
I sin behandling av 1900-tallet går Kullerud naturlig nok inn i viktige konflikter – både kulturkampen og kirkekampen under krigen vies rikelig med plass. Store debatter knyttet til endringene i naturvitenskap, historisk-kritisk bibelforskning og synet på sentrale læresetninger blir beskrevet. Samtidig finner Kullerud også god plass til de nære ting og et av bokens lengste kapitler handler om det kristne hjemmet og Bibelens plass i familie og nære relasjoner.
Det er lærerikt å lese om spenningene som oppstod da staten etter hvert begynte å overta kirkens diakonale rolle. Kullerud peker på hvordan dette skapte behov også for en ideologisk begrunnelse. Og mye av sekulariseringen av Norge er, paradoksalt nok, knyttet til velferdsstaten. Ved at diakonien og omsorgen ble løftet bort fra kirken til staten, mistet kristendommen et viktig fotfeste som begrunnende ideologisk overbygning, og ble på mange måter erstattet av den sosialistiske ideologien. Det er i dette lys forståelig hvorfor mange av kristenlederne var skeptiske til velferdsstaten.
Journalist, ikke historiker
Allerede i forordet gjør Kullerud rede for hvor stor og vanskelig oppgaven med å skrive en jubileumsbok var. Kildestoffet er utrolig rikt og selv den minste flik av Bibelens historie i Norge krever egentlig et livsverk for å ytes full rettferdighet. Likevel må jeg si at bokens bredde er imponerende. Politikk, nasjonsbygging, demokratiets framvekst, kultur, religion, samfunnsliv, språkdebatter, – alt er på en eller annen måte vevd sammen med Bibelens historie. Dette evner Kullerud å framstille på en bred måte. Hvis du leser denne boken lærer du mye.
Det at kildestoffet er så rikt, gjør at Kullerud raskt fant ut at han ikke kunne iføre seg historikerens kappe i dette arbeidet. Derfor bestemte han seg for å ta på seg rollen han behersker best, nemlig rollen som journalist. Det skaper et spennende mangfold i boken og han forteller en rekke journalistiske historier. Noen ganger minner det om reportasjer, mens det andre ganger minner om kommentarartikler.
Ved å skrive som journalist, gir Kullerud også seg selv anledning til å tre fram med en klar og tydelig stemme og framføre sine meninger og vurderinger om ting. Han behøver ikke være den litt mer distanserte historikeren. Gjennom dette blir det tydelig at han teologisk befinner seg klart til venstre for oss som arbeider med foross.no. Dermed gleder han seg over utviklingstrekk vi på den konservative siden sørger over.
Dette gjør også at det i framstillingen blir hengende en viss skygge over kirkens konservative krefter. Nå skal det sies at vi trenger å høre om skyggesidene ved deler av de konservatives historie i kirken. Samtidig vil nok dette føre til at noen avsnitt i boken framstår som provoserende for enkelte. Til tross for dette sitter jeg likevel ikke med noen følelse av at Kullerud er urettferdig i sin framstilling. Han gir et redelig inntrykk av å ville forstå. Det er først mot slutten av boken, i avsnittet om kirkens holdninger overfor prostituerte, at jeg direkte kjenner hans irritasjon og frustrasjon. Men akkurat der har han et godt poeng.
Vel verdt å lese
Alt i alt synes jeg Kullerud lykkes svært godt med boken. Han klarer å dekke en imponerende bredde av norsk kirke- og kristenliv. Politikk, nasjonsbygging, demokratiets framvekst, kultur, religion, samfunnsliv, språkdebatter, – alt er på en eller annen måte vevd sammen med Bibelens historie. Og det er dette som for meg gjorde boken så interessant.
At han i tillegg klarer å få med et litt mer «nerdete» kapittel om oversettelsen av Fadervår gjennom tidene, blir for meg det lille hintet av chili som skaper det lille ekstra krydderet i boken.
Denne boken anbefaler jeg å lese. Det er en lærerik framstilling av Norges historie, og det er en framstilling som evner å yte rettferdighet til kristendommens rolle og posisjon i byggingen av landet vårt.
Boken kan kjøpes her.
