Lurt av læreboken
Forfatter: Bjørn Are Davidsen
Bidragsytere: Ole Petter Erlandsen og Torgeir Landro
Forlag: Veritas
Men den finurlige tittelen «Lurt av læreboken» inviterer myteknuser Bjørn Are Davidsen leseren med på en spennende vandring gjennom sentrale deler av kirkehistorien og hovedtendenser i norske lærebøker – primært på grunnskolenivå.
Målet mitt var å lese boken i løpet av sommerferien. Det målet klarte jeg ikke. Boken var for interessant og etter tre dager var jeg gjennom. Det er med andre ord en bok jeg har tenkt å anbefale.
Boken har to deler og består av til sammen tolv kapitler. De ni første er skrevet av nevnte Davidsen, før han har fått hjelp av Ole Petter Erlandsen og Torgeir Landro til kapittel ti og elleve. Bokens siste kapittel er noe så artig som et kort myteleksikon, et «Mytipedia», hvor man får en kortfattet oversikt over de viktigste mytene som svirrer rundt om hva kristne tror og har trodd.
Davidsens ni første kapitler er bygget opp på en lettforståelig måte. Her går han gjennom kirkehistorien etter en tradisjonell inndeling av periodene. For hver periode viser han hovedtendenser i lærebøkenes framstilling av den valgte perioden og eventuelt hvilke myter/usannheter som videreformidles. Den store, gjennomgående grunnmyten er tanken om at kristendommen er mørk, destruktiv og mot all vitenskap.
Mitt inntrykk er at Davidsen lykkes svært godt med å vise at dette er en klar tendens i lærebøkene. Inn under denne kategorien kommer alt fra myten om at man i middelalderen trodde jorden var flat til tendensiøse framstillinger som overser hvor sentral kristendommen har vært for nesten alt vi verdsetter i vår vestlige kultur og tenkning.
Noe som styrker boken er at den avsluttes med et intervju med en lærebokforfatter. Davidsen gir med andre ord en viss mulighet for tilsvar, noe jeg synes er et fint grep.
Denne påpeker en mulig svakhet som også jeg tenkte på underveis i lesningen – nemlig at en slik bok fort blir klipp-og-lim av det verste av det verste. Denne faren er Davidsen klar over og kommenterer noen steder. Til tross for dette, synes jeg bokens store prosjekt likevel står seg godt.
Davidsen er også så ryddig at han flere steder gjentar at norske lærebøker i historie har gjennomgått en vesentlig forbedring i senere tid, og at mange av feilene og mytene særlig henger igjen i andre fag – eksempelvis naturfagsbøker, norskbøker, KLRE-bøker og lignende.
Da jeg var ferdig med å lese følte jeg meg klokere og satt med en oppfattelse av at horisonten var blitt utvidet. Det var mye å lære, noe som også gjorde boken svært interessant.
Davidsen har undersøkt kildene sine grundig og kan derfor tilføre mange nyanser og presiseringer. Det betyr ikke at han forsvarer enhver ting kirken har trodd, ment og gjort, men han gir et mer sakssvarende bilde av hva som ble gjort og hvorfor.
Alt i alt er dette en viktig og nyttig bok. Det gjelder både for deg som er interessert i historie og for deg som er interessert i hva barna dine lærer på skolen.
Boken kan blant annet kjøpes her.
Denne bokmeldingen stod opprinnelig på trykk i Utsyn.
