Kanskje leser du denne boken nå i sommer? Her er Thor Fremmegårds grundige anmeldelse av den.
Den gode, lutherske bibellærer Jan Bygstad har nærmest gitt oss sitt testamente, ei aktuell veiledningsbok på over 400 sider som han har arbeidet med over svært lang tid.
Hva ønsker forfatteren å ta opp? Han sier selv at han vil behandle møtet mellom moderniteten og bibelsk/luthersk forankret kristendomsforståelse i vid forstand fra opplysningstiden og frem til i dag. Dette er et gedigent prosjekt som jeg mener at tenkende mennesker virkelig må verdsette.
Boka er så innholdsrik at jeg mener en seriøs bokmelding må bruke noe tid på å reflektere de ulike delene av boka. Samtidig må jeg erkjenne at forfatteren har en kunnskap om mye av tematikken han berører, som langt overgår det som anmelderen har.
En viss oversikt over innholdet
Bygstad behandler først fem ulike temaer innen det direkte bibelske budskapet. Overskriftene er: «Evangeliet, hva er nå det?» «Prøv Åndene!» «For Guds ansikt», «Nådemiddelkristendom», og til sist et spennende tema som han kaller «Kom i hu».
Videre behandler han fire temaer om møte med det han kaller «den moderne kultur». Overskriftene er: «Litt om tidsånden», «Ungdomskulturen og kristen oppdragelse», «Lovsang og modernitet», og til slutt «Musikk – et adiaforon?».
Etter dette kommer det som Bygstad beskriver som bokas hovedavsnitt: «Kjød og ånd i kristent arbeid», før han avslutter med avsnittet: «I en tid som denne». Her ønsker forfatteren å gi en del konkrete bibelske råd til en kristen menighet i dag.
Helt til slutt i boka er det tatt med et verdifullt, felleskristent opprop fra 2020 angående bibeltillit, menneskeverd, kjønn, ekteskap, foreldrerett og en kristen sitt forhold til statsmakten.
Hva er evangeliet?
Bygstad bruker god tid i starten på å beskrive det bibelske evangelium, både hva det er og hva det gir (et av de lengste avsnittene i boka).
Evangeliet taler om Jesus som vår stedfortreder, om forsoningen, oppstandelsen og om hva budskapet om Guds nåde faktisk betyr. Evangeliets gave i Bibelen handler om syndsforlatelsen, friheten fra loven, barnekåret, Den hellige ånds gave, det nye livet, det kristne håp og enda mye mer.
Alt dette henger sammen med forståelsen av syndefallet og bibelens totale budskap som lov og evangelium.
Bygstad mener at mye av dagens forkynnelse har en overfladisk og ofte noe lovisk forståelse av evangeliet. Mange tror evangeliet forkynnes bare en snakker om Jesus. Han utfordrer videre det han kaller en «aktivitetskristendom», de som søker en «second blessing» og de som forkynner en falsk frihet fra Guds bud. Han mener en bibelsk evangelieforkynnelse hører sammen med en sunn lærebevissthet.
Jeg mener at allerede her i bokas første avsnitt, møter vi noe av bokas aller viktigste veiledning som enhver som forkynner Guds Ord bør lære av. Vi trenger en styrket bevissthet om evangeliets innhold slik at det som forkynnes, kan bli til sann hjelp for mennesker.
Prøve åndene
I avsnittet om å prøve ånder utdypes den læremessige veiledningen. Gjennom den bibelske historie og gjennom hele kirkens historie har vi stått overfor både dogmatisk, etisk og soteriologisk (læren om frelsen) vranglære. Den kristne menighet må oppøves i sunn dømmekraft. Det nevnes mange viktige kriterier for denne dømmekraft som forståelse av Bibelens sentrum, lov og evangelium, korsteologi og forskjellen på hellig og vanhellig. Her appellerer Bygstad til alle kristne, og taler mindre om de i menigheten som skal ha et særlig ansvar for å prøve åndene.
For Guds ansikt
Bygstad ønsker å beskrive en særlig viktig del av det bibelske budskapet når det er tale om den hellige Gud. Mennesket må føres fremfor den hellige Guds ansikt, og også leve der. Der fødes en sann Gudsfrykt som skal leve hos en kristen sammen med en trygg fortrøstning til Guds nåde. Fremfor Guds ansikt lever det hellige, annerledes Gudsfolket, de som han har gjort hellige i Kristus Jesus. Allerede her berører forfatteren noe som han kommer tilbake til senere, om det han mener er manglende forståelse av Guds hellighet i en mer popularisert kristen kultur.
Nådemiddelkristendom
Bygstad beskriver den bibelske/lutherske kristendomsforståelsen som en nådemiddelkristendom. Gud bruker skapte midler når han skal rekke oss sin frelse. Herren kommer til oss gjennom sitt ord, det skrevne, leste og det forkynte ord. Han kommer også til oss gjennom dåpen og nattverden (sakramentene). Bygstad henviser videre til det Luther kalte «syv kjennetegn på den sanne kirke».
Forfatteren skildrer svakheten ved å sette sin lit til Guds «følte nærvær». Tryggheten for en kristen ligger utenfor en selv, i det objektive hos Gud og fra Gud. I veiledningen her konfronterer forfatteren bl.a. imot noe av pietismen i eldre tid og i ulike karismatiske strømninger i nyere tid. Han mener at mye av den karismatiske bevegelsen etter hvert har preget svært mange slags kirker og forsamlinger, ikke bare teologisk, men også i forhold til møteform, lovsang, musikk m.m.
Kom i hu
Boka beskriver videre repetisjonen, overleveringen fra generasjon til generasjon som en viktig del av det bibelske budskapet. Bibelen oppmuntrer oss ikke til å finne på «noe nytt», men til å «komme i hu». Slik formante Moses Guds utvalgte folk. Profetene gjorde det samme når de talte om folkets frafall. Jesus og apostlene henviser til skriften og ber menigheten ta vare som er overlevert. Dette er viktige påminnelser til kristne til alle tider.
Bygstad argumenter videre her for å ta vare på den gudstjenesteform som han mener vi har fått overlevert fra jødene og de første kristne. Han mener videre denne formen i hovedsak er ivaretatt i den tradisjonelle, lutherske gudstjenesten.
Bygstad undrer seg over at lekmannsorganisasjonene i Norge som i dag mer og mer nærmer seg selvstendige kirker, ikke vil lære mer av vår gudstjenestearv. De vil heller kjøpe «amerikansk» import når det gjelder gudstjenesteform og innhold.
Utenom den amerikanske importen mener Bygstad at «utglidningen» startet med pietismen, særlig «hallepietismen» som fremelsket «småmøtene» uavhengig av gudstjenesten (s. 153f).
Noen ord om bokas første del
Jeg opplever denne store første delen av boka (og som blir videreført i den siste delen) som ei gullgruve. Det er mye bibelsk veiledning som skaper ettertanke og takknemlighet.
Det vekkes samtidig også spørsmål og enkelte motsigelser når bibelstoffet aktualiseres og historien tolkes, noe jeg kommer tilbake til mot slutten av anmeldelsen.
Litt om tidsånden
Når forfatteren går over til bokas andre del om «den moderne kulturen», starter han med beskrivelse av det han kaller «tidsånden». «Tidsånden er det som bestemmer hva som er ‘moderne’» (s. 161). Røttene finnes i opplysningstiden der menneskets fornuft etter hvert gis guddommelig autoritet. Vi møter en utviklingsoptimisme på menneskets vegne. «Vi lever tross alt på 2020-tallet» er i dag blitt tungtveiende argument når tidens grenser og tabuer brytes (s. 163). Tidsånden og den moderne kulturen er samtidig blitt gjennomgående «antinomistisk» (fri fra Guds lover og ordninger).
Bygstad mener den rådende underholdnings- og popkultur gjennomgående er preget av denne tidsånd, og at svært mye kirkeliv er blitt preget av populærkulturen sitt formspråk. Han nevner lydnivå og larmende musikk som ett område hvor kirkene har mistet sansen for stillheten og møte med «den hellige».
Han mener den kristne kirke skal være kulturkritisk, men ikke kulturfiendtlig. Den kristne kirke er kalt til å være en positiv motkultur til «moderniteten». Bygstad reflekterer også over den «verdslighet» som Bibelen advarer mot.
Ungdomskultur og kristen oppdragelse
Bygstad mener at begrepet ungdomskultur er et historisk nytt fenomen. De ulike kulturer har tidligere i hovedsak bare skilt mellom barne- og voksenstadiet. Han mener den moderne ungdomskulturen er preget av isolasjon, og han er sterkt kritisk til den generasjonsoppdeling, også av kristent menighetsarbeid, som har skjedd i nyere tid. Det har fremmet en «moderne», kristen popkultur på de unges premisser og etter hvert har det farget de voksne og eldre sin «menighetskultur».
Den gode veien for Bygstad er et sterkere fokus på det kristne hjemmet og den grunnleggende bibelopplæring som skjer der. Videre bør det skje en bevisstgjøring om søndagen som gudstjenestedag, vekt på gode vaner og tradisjoner og tilsvarende kritisk bruk av TV og skjermbruk. Samtidig understrekes det at målet bare kan nås ved kjærlighet og ikke med «pisk».
Hvis det skal drives et eget menighetsarbeid for ungdom, skal det ha fokus på forkynnelsens innhold og gi de unge en åndelig dømmekraft i møte med den tid de lever i.
Lovsang og modernitet
I avsnittet om lovsang peker Bygstad på Bibelens tale om sang og lovsang. Bibelens tale om «den nye sangen» kommer på bakgrunn av møte med den hellige Gud og hans frelse. Rett lovsang vil ifølge Bygstad henge sammen med rett lære om Gud.
Bygstad peker på en popularisert ny-orientering av kristen sang og musikk fra 1960-tallet og videre en utvikling av «konsertkristendom», og en utvikling av en moderne lovsangskultur særlig fra 1990-tallet.
Bygstads vei er en vei tilbake til den klassiske musikken og til sangen i gudstjenesten som tilbedelse/lovsang og gjensvar på møtet med Gud i hans ord. Han nevner også de klassiske katekismesalmer (som er i slekt med læresalmene i Salmenes bok) som en forkynnende salmesang.
Forfatteren advarer egentlig her mot alt av kristen sang fra det han kaller «scenen». Her ser han en negativ utvikling alt fra Oscar Ahnfelts «sangevangelistforkynnelse» i den rosenianske vekkelsen, Sankey sin sang i Moody sine store vekkelseskampanjer i USA på 1800-tallet og til ulike «nyere evangelister» som har ønsket å nå mennesker gjennom sangen.
Bygstad mener at bedehusenes og frimenighetenes bruk av «nyere» rytmer på 1800-tallet og 1900-tallet som gjenspeiles i en del av den tradisjonelle sangboka, har vært med på å åpne opp for den nyere populærmusikken de siste tiårene.
Ekstra sterk blir kritikken av f.eks. Saddleback med Rick Warren i USA som han mener gjør bruken av moderne, rytmisk musikk til en hovednøkkel for kirkevekst.
I denne sammenhengen advarer Bygstad mot å redefinere menighetens hovedsamling fra å være Guds folks møte med sin frelser til å bli en «misjonsstasjon».
Som en konklusjon av den negative kulturutviklingen i våre kirker mener han at hele det bibelske gudsbildet og den klassiske evangelisk-lutherske kristendomsforståelse «drukner i ungdommelig optimisme og karismatisk begeistring».
Musikk – et adiaforon?
I det siste avsnittet i den andre delen av boka argumenterer Bygstad så for sitt prinsipielle musikksyn, det han kaller det åndsdogmatiske syn. Dette mener han da står i sterk motsetning til å gjøre musikk til et adiaforon, områder i livet som en kristen kan tenke noe ulikt om.
Han mener allerede pietismen historisk svekket den sunne kulturvurdering og kulturkritikk også på musikkens område med sin ensidige kulturfiendtlighet. Den sunne kulturtenkning finner han hos flere av de greske filosofer, ulike tenkere i oldkirken og middelalderen, og hos Luther og den klassiske kirkemusikk, ikke minst hos Johan Sebastian Bach. «Musikken skal være til Guds ære og sinnets fornyelse» (s. 273). Derfor må all musikk i prinsippet vurderes etisk.
Bygstad mener også å se en sammenheng mellom det å gjøre musikken til et middel i evangelisering, og det å ha en større tro på menneskets bidrag i troen og frelsen.
Rent historisk mener Bygstad at populærkulturen innen musikk som også har inntatt de kristne kirkene, har sine røtter i den afro-amerikanske kultur. Denne er primitiv og kroppslig i motsetning til den vestlige klassiske kultur.
Noen ord om bokas andre del
Jeg opplever at Bygstad her i denne andre delen anvender en ganske konsekvent, sammenhengende argumentasjon i sin kulturtenkning, som han da bruker inn i kirke- og menighetsliv.
Det er en ramsalt kritikk av en kirke som vil tilpasse seg tidsånden for å nå det moderne menneske. Det søkelyset bør alle være villige til å reflektere over.
Påfallende er det likevel at det er lite bibelutleggelse i denne andre delen. Det argumenteres ut fra en helhetlig kristen tenkning og enkelte bibelvers som etter min mening ikke gir en entydig forpliktelse for en bestemt musikkforståelse.
Slik jeg vurderer hans musikk- og kultursyn, står han i fare for å binde en kristen sin samvittighet på områder som ikke har et direkte bibelsk grunnlag.
Hans kirkehistoriske vurderinger som farger en del av konklusjonene, vil jeg komme tilbake til i anmeldelsens oppsummering.
Kjød og ånd i kristent arbeid
Bygstad ønsker å videreføre den direkte bibelske veiledningen i bokas siste del, på bakgrunn av de to hoveddelene. Her vektlegges hvordan Jesus kaller sine disipler og «utdanner» dem for etterfølgelse og tjeneste. Bygstad peker på den motstand som Jesu forkynnelse vakte. Budskapet ble slett ikke tilrettelagt for å komme motstanderne i møte.
Jesu venner skal i første rekke få være barn og ikke tjenere. De har ordet som våpen og de lever med hvetekornet sin lov. Det sanne kristne livet kommer via død over det gamle livet (kjødet). Gud sørger for frukter pga. sitt ord gjennom motstand og kamp. Ikke minst advarer Jesus og apostlene mot frafallet blant Guds folk.
Bygstad mener Jesu forkynnelse og møte med mennesker utfordrer svært mye moderne tenkning om kirkevekst hvor han hevder tenkningen prøver å tilpasse seg den moderne virkelighet. Han mener det er en umulig vei å tilpasse det kristne budskapet sin form, og samtidig bevare dets innhold. Han mener det blir «kjødets» vei og ønsker å påvise at det sentrale kristne budskapet svekkes når «formen» blir «modernisert».
Her kan det nevnes at Bygstad reflekterer lite over møtet med det «moderne» menneske angående gudsbilde, moral og selvbilde, skam og skyldfølelse m.m. Han sier lite om hva som i en gitt tid bør vektlegges, og hvordan det bibelske budskapet skal formidles i dag uten at det skal handle om svekkelse av læreinnhold.
I en tid som denne
Bokas siste avsnitt oppleves som en enda mer «ren» bibelutleggelse hvor han videre gir som «råd» til den kristne menighet i dag.
Her utlegges Bibelens tale om «disiplene og verden», «disiplene og Ordet», «disiplene og Ånden», «disiplene og bønnen» og «disiplene og kjærligheten». Ikke minst Johannesevangeliets kapittel 14-16 danner grunnlag for den bibelske veiledningen om disse temaene.
Forfatteren aktualiser likevel noen temaer her på slutten av boken. Det gjelder særlig en kristen sitt forhold til ekteskapet, til penger/mammon, til forherdelse og frafall før han oppmuntrer den kristne menigheten til å søke «ørkenen»! Det handler om å søke stillheten i fellesskap med Jesus, det «sanne vintreet», den eneste kilde til fornyelse og liv.
Bokas avslutning opplever jeg som en av bokas absolutte høydepunkter med sterke, påminnelser fra Bibelen.
Noen oppsummerende kommentarer
Som nevnt i overskriften til bokmeldingen, tenker jeg at boken er en gullgruve til ettertanke. Bygstad er en svært benådet bibelkjenner og bibelutlegger som alle bør ha mye å lære av. Det skal være min hovedanbefaling.
Samtidig, når Bibelen skal aktualiseres inn i vår tid, vekkes det også spørsmål i denne boken og noen ganger motsigelser. Ingen veileder, heller ikke den beste bibelutlegger har vel «fasit» på alle spørsmål når det skal aktualiseres.
Ulike bibelutleggere vil utlegge ulike deler av Skriften, mens andre bibelsannheter får mindre plass. I denne boka savnes særlig en mer positiv, bibelsk veiledning og aktualisering av bibelens sterke misjonskall. Her advares det mest om farene.
Bygstad løfter frem forførelsen og forfølgelsen som sterke bibelske endetidstegn. Men misjon og vekkelse både blant jødefolket og folkeslagene er vel også endetidstegn? Er det en sammenheng her mellom forfatterens eget åndelige ståsted i den lutherske ortodoksi og det svake misjonsfokuset?
Noe som etter min mening ellers skjemmer denne dyptpløyende boka er de litt unyanserte beskrivelsene av andre troende. Jeg tenker at noe «tendensiøse» beskrivelser av tenkning fra andre kristne tradisjoner kan danne grunnlag for en noe svartere farge enn det er grunnlag for. Her kunne en del eksempler vært nevnt.
Noe mer om det kirkehistoriske perspektiv
Bygstad ser i et videre kirkehistorisk perspektiv forholdsvis mye svakheter med den lutherske pietisme, særlig den delen av pietismen (hallepietismen) som Bygstad mener kom til å prege norsk kristenliv. Pietismen står som kjent i et visst kirkehistorisk motsetningsforhold til den lutherske ortodoksi.
Utglidningen på mange fronter skjer ifølge forfatteren fra pietismen via opplysningstiden og fremover mot nyere tid – når det gjelder «innadvendthet» i den kristne forkynnelsen, aktivitetskristendom, vei bort fra gudstjenestelivet, tenkning om kultur og musikk m.m.
Ingen kan gi et fullgodt svar på hva som hadde skjedd historisk i den lutherske del av vesten ved en sterkere, ensidig forankring i ortodoksien. Men det er vanskelig å se for seg lekmannsvekkelsen og den samfunnsmessige grunderepoken ved Hauge, den johnsonske vekkelse, den rosenianske, den hernhutiske og den læstadianske vekkelse uten sterke elementer fra pietismen. Det er også vanskelig å se for seg de nordiske land (og særlig Norge) som sterke misjonsland mot den unådde verden uten pietismen. I vårt land er også mye av den omfattende bedehus-, skole- og diakonivirksomheten de siste 150 år uløselig knyttet til pietistiske vekkelsestradisjoner. Her vekkes det en del spørsmål om det kirkehistoriske perspektivet som jeg mener boka ikke kommer til rette med.
Fra et mer lavkirkelig perspektiv undrer jeg meg også over forfatterens forholdsvis negative beskrivelser av de mer «frie» møter på bedehuset i motsetning til gudstjenestens liturgi. Her tenker jeg det er bibelsk grunnlag for å verdsette begge deler. Vi bør søke å finne det beste fra begge tradisjoner som har betydd så mye i vår historie.
Avslutning
Jeg mener vi trenger bokas kritiske søkelys på ulike deler av kristen tenkning gjennom ulike epoker. Og ikke minst trenger vi et sunt, kritisk søkelys på oss selv, vår forkynnelse og våre kirker i dag.
Men Bibelen taler også om at på fruktene skal treet kjennes. Da må også enhver kirke- og misjonsvirksomhet spørre hva som vokser frem av sunne, åndelige frukter. Om dette samsvarer med den gode veiledning som gis.
Den mulige faren ved bokas ganske entydige, kritiske fokus, er at vi fortaper oss i alt som er galt, og mister det frimodige fokus vi får ha med grunnlag i evangeliets budskap.
Boken kan blant annet kjøpes her.
Orienteringspunkter i en forvirret tid
Forfatter: Jan Bygstad
Forlag: Lunde forlag
Språk: Norsk
År: 2022
Sidetall: 424
