Bibelsk og personlig ærlighet
Evangelisering er for mange av oss, om ikke de fleste, en tricky sak. Ikke få av oss kjenner på dårlig samvittighet når emnet kommer på banen og de som utelukkende har positive erfaringer med dette tror jeg rett og slett ikke finnes.
Samtidig er det ikke noe tvil om at det er et viktig bibelsk anliggende som ligger i selve evangeliets natur: Gud har søkt oss med nåde. Budskapet kom til oss utenfra. Det vil det også gjøre for de som kommer til tro på Ham i dag. Og i morgen. Og det er oss Jesus har sendt til dem.
Derfor var det svært tilfredsstillende å lese Honest evangelism. Her er forfatter Rico Tice nemlig ærlig på begge områder: både sine egne personlige erfaringer og Bibelens sannheter.
Boken kan for eksempel kjøpes her.
Det hele åpner med å presentere de to opplevelsene vi har når vi evangeliserer: vi vil møte motstand og vi vil oppleve åndelig tørst og nysgjerrighet.
”Folk tror det er lett for meg å dele evangeliet fordi jeg er evangelist. Det er det ikke.” Slike og flere liknende sitater får meg til å senke skuldrene. Hans beskrivelser av det vestlige ”samfunnsklimaet” som stadig mer fremmed fra kristen tro er svært overførbart til Norge, selv om det er skrevet i England.
Men i denne tiden er vi satt og kallet til å dele evangeliet gjelder akkurat nå, akkurat her. Boken er til stor hjelp for den som vil få en bibelsk motivasjon for evangelisering som tar på alvor vanskelighetene, men også gleden og sannhetene Bibelen presenterer. Dette driver oss til å dele.
Svært overkommelig med sannheten som sentrum
Boka er kort. Kun 100 relativt små sider. Dette gjør den rask å lese. Språket er enkelt og det er ingen avanserte tankerekker som presenteres. For eksempel likte jeg de tre knaggene han henger det man skal si på: Jesu identitet, oppdrag og kall. Der har du det.
Den sentrale evangelikale sammenhengen Rico kommer fra gir også en god vektlegging: det er evangeliet om hva Gud har gjort i Jesus Kristus for oss mennesker som er kraften til frelse. Og det er dette mennesker må få høre for at de skal bli frelst. Begeistring over bønnesvar, inspirerende historier fra eget trosliv eller varmt kristent fellesskap er godt (og skal ikke snakkes smått om), men gir likevel ikke fred med Gud.
Innholdet
Boken har følgende kapitler:
- To halvdeler av historien
- Er det verdt det?
- Hvorfor vi (fortsatt) ikke evangeliserer
- Hva må jeg huske?
- Hva sier jeg?
- Vær deg selv
- Starten (eller restart)
- To ting å gjøre
I tillegg avsluttes boken med en nyttig oversikt over bøker og ressurser til videre lesning på aktuelle områder: bøker om evangelisering, bøker om evangeliet, bøker om apologetikk, bøker og ressurser til å gi bort og en-til-en-ressurser.
Hvem er denne Rico?
Rico Tice er kanskje ikke så kjent for mange i Norge. Han er anglikansk prest og har vært tilknyttet All Souls Church i London. Der var han blant annet sammen med den mer kjent John Stott og står derfor sentralt i en evangelikal tradisjon. Han står også bak nettsiden Christianity explored.
I og med at boken er så kort gis det lite rom for videre teologiske spørsmål. Boken har nok dermed sin styrke i det praktiske omkring evangelisering og vår motivasjon for dette og er ikke så opptatt av konfesjonell tilhørighet og lære.
Sant om hvorfor vi (likevel) ikke evangeliserer
I tillegg til å være svært konkret og dermed veldig praktisk var det nok kapittel tre som var det aller mest interessante synes jeg. Skjønt, også det mest smertefulle. Her gjør nemlig Rico rede for hvorfor vi likevel ikke evangeliserer. Selv om vi vet hva vi skal si. Selv om anledningen er der. Selv om vi kjenner Jesus og hans frelse. Det er fordi vi har avguder i livet.
Men også her unngås en ovenfra-og-ned-holdning når han forteller om når hans bestemor døde. Han visste at hun ikke hadde sin tillit til Jesus. Likevel delte han ikke evangeliet med henne, selv om han hadde muligheten.
Fra side 45 skriver han (min oversettelse):
Grunnen til at vi, selv om vi har alt på stell i hodet, likevel ikke vil vitne er det som skjer i hjertet vårt. Det er grunnen til at vi sier nok til å døyve samvittigheten vår- vi snakker om kirken, eller Jesu kjærlighet, eller hvor fint det er å kunne be- men vi sier ikke nok til at mennesker kan bli reddet: vi vil ikke snakke om død, synd, helvete eller frelse.
Dette er det korteste kapitlet i denne boken. Men på mange måter det viktigste. Jeg har kommet til at jeg kan ha all kunnskapen jeg trenger, en fantastisk måte å presentere evangeliet på, jeg kan ha samtalen med andre kristne, jeg kan lese (og til og med skrive) bøker om evangelisering… men med mindre jeg identifiserer og forviser avgudene i mitt hjerte, vil jeg faktisk ikke krysse smertegrensen det er og fortelle andre mennesker om Jesus. Og det vil ikke du heller.
Han angret dette etterpå. Men er altså ærlig på at ro i familien var viktigere for ham enn å dele evangeliet med henne.
Her er jeg overbevist om at vi har mye å bekjenne.
Nært livet
Forfatteren legger ikke selv skjul på at han er evangelist, men det skjønner man ikke uten at han skriver det. Alle eksempler i boken er nemlig hentet fra helt vanlige hverdagssituasjoner. Det er ingen som vil kunne tenke om situasjonene som beskrives at «ja, en slik anledning er det ikke rart du får, du som er ansatt for å gjøre dette». Dette gjør lesningen interessant, men også en smule skummel. For da kommer jeg ikke unna!
Jeg vil anbefale boken til alle kristne. På grunn av forfatterens ærlighet og hverdagslighet er det lett å kjenne seg igjen uansett ”stilling og status”. Nettopp det gir bare enda større kraft til den lengselen som på tross av alle vanskelighetene kommer til uttrykk: mennesker må få høre om frelsen i Jesus Kristus! Bare Han er all ære verdt og bare Han både kan og vil frelse alle mennesker.
Evangelisering er ikke for de få eller spesielt begavede. Det for oss. Vi som helt enkelt har kommet til tro på Jesus. Og som av ham kalles ut til vår familie, venner og naboer.
