Det vakte berettiget oppsikt da pater Kjell Arild Pollestad senhøstes 2023 lanserte sin egen oversettelse av hele Bibelen. Og vinteren 2024 lanserte både Bibelselskapet en revisjon av sin oversettelse og Hermon forlag en norsk oversettelse av Eugene Petersons Nye testamente (The Message) vinteren 2024. Dermed er det blitt mye offentlig omtale av disse oversettelsene og ikke minst av forskjellene dem imellom, godt hjulpet ikke minst av Pollestads mange nokså profilerte utsagn.
Vi skal i denne sammenheng la det meste av debattene og støyen fra dem ligge, og forsøke å analysere og vurdere Pollestads faktiske oversettelse.
Énmannsoversettelse
Pollestad har utført det aller meste av arbeidet selv, og i stor grad helt alene. Det har for så vidt mange andre også gjort både før og nå. Professor Magnar Kartveit skal i noen grad ha vært konsulent på GT-delen (Det gamle testamentet).
Pollestad brukte fem år på arbeidet. Det gir en fremdrift på kanskje circa fire vers i timen, eller nesten ett kapittel hver dag (det er 1189 kapitler i Bibelen). Utholdenheten er imponerende på mange vis, selv om Bibelselskapet nok bruker en god del mer samlet arbeidstid i sine oversettelser, der mange deltar.
Enkeltmannsoversettelser kan vinne på dristige formuleringer som ellers kanskje ville blitt slipt bort i prosessene, men risikoen er stor for at de geniale nyvinningene er færre enn mindre heldige innfall. Og en Bibel bør ikke inneholde for mange eksperimenter.
«Poesi skapes ikke av komiteer», har Pollestad selv kommentert. Det er et godt poeng, men selv myndige konsulenter kan erkjenne nye formuleringer, om de er gode. Ordspråkene lovpriser ofte nytten ved gode rådgivere, «seieren kommer når mange gir råd», sier Ord 11,14 – her i Pollestads egen oversettelse. Jeg synes oversettelsen hans har mange kvaliteter, men den er noe ujevn, både generelt og når det gjelder poesi.
Hovedtendenser
Pollestad uttrykker vilje til å la Bibelen tale på egne premisser, også når det bryter med det politisk korrekte i vår tid, ikke minst når det gjelder kjønn. Det er jeg helt enig i, både som en viktig side av bibelsynet og med tanke på oversettelse. Bibelen er en kilde utenfra, ikke primært et speil der vi skal kjenne igjen oss selv.
Videre er jeg enig enig i grunnprinsippet om å oversette «så ordrett og så enkelt som mulig», altså konkordant, - langt på vei slik Norsk Bibel 1988 gjør. Heldigvis er det en tilnærming som også preget arbeidet i Bibelselskapet med 2011-oversettelsen mer enn i 1978-utgaven.
Videre legger Pollestad stor vekt på å bevare Bibelens mange poetiske kvaliteter, selv om det opplagt er svært krevende i oversettelser. Til «poesi» kan vi her også regne med de mange bilder, metaforer og sammenligninger som særlig GT har så mange av. Men ikke minst bør forskjellene i sjanger prege oversettelser. Klagesanger har en annen grunntone enn lovsanger eller ordspråk. Og ligner for eksempel Salomos Høysang mest på Bjørnson eller på Prøysen – eller kanskje på Shakespeare?
Pollestad tar på sitt 14 sider lange forord opp slike og flere spørsmål som gjerne kan debatteres. Jeg skal her heller forsøke å analysere og vurdere hvor langt det har lyktes i den faktiske teksten vi har fått.
«Så ordrett som mulig»
I hvor sterk grad oversetter så Pollestad Bibelen «ordrett»? Bruker han konsekvent samme norske ord hver gang han møter samme glose på hebraisk (GT) eller gresk (NT)? Absolutt konsekvent kan ingen være, for i alle språk vil uttrykk og vendinger «sette seg», og det er aldri et én-til-én-forhold mellom alle gloser på to forskjellige språk.
Men Pollestad går langt i å gjengi samme ord i kildespråkene med samme ord hver gang i målspråket norsk. Helt ned i detaljer som å «smake palassets salt» (Esra 4,14) eller å «spise stattholderens brød» (Neh 5,14) følger han den hebraiske tekstens ordvalg, selv om det er uvante uttrykk på norsk (slik også Bibelselskapet gjør på disse to stedene). Og grunntekstens skarpe ordvalg i Luk 14,26 beholdes, så Jesus kaller sine etterfølgere til å «hate sin far og mor og hustru og barn», ikke bare til å ikke «sette dette høyere», slik Bibelselskapet gjengir det.
Derfor vil Pollestad også beholde grunnspråkenes flertallsform om «himlene», også i uttrykk som «himlenes rike». Bibelselskapet skriver her «himmelriket», som i Matt 5,3. Men heller ikke Pollestad er her absolutt konsekvent, for i Matt 13,11 har også han «himmelriket», selv om det står «himlene» i flertall på gresk.
Bibelen bruker en rekke metaforer, også om Gud selv. Vi leser om Guds «øre», hans «ansikt», «hånd» og «øye». Bibelselskapet omskrev disse metaforene i 1978-utgaven med at Gud «hører», «ser» eller «griper inn», til store protester fra blant andre Carl Fr. Wisløff, særlig gjennom NorskBibel 1988. I slike spørsmål har Bibelselskapet snudd, både i 2011-utgaven og 2024. Men Pollestad går enda lenger, som i Luk 4,20-21, der Pollestad oversetter bokstavelig at «alles øyne … var rettet» mot Jesus, mens 2024 sier at alle «stirret» på ham. Tilsvarende skriver han at profetien er oppfylt «for deres ører», mens 2024 har «mens dere hørte på». Men heller ikke han skriver «munn til munn» i 3 Joh vers 14, slik det faktisk står på gresk. På norsk sier vi «ansikt til ansikt».
I enkelte tekster skulle jeg ønske at Pollestad fulgte sitt eget prinsipp enda litt mer konsekvent. Hvorfor omskriver han Paulus’ formaning til å «flykte» bort fra pengekjærlighet med det tammere «hold deg unna» i 1 Tim 6,11? Og hvorfor oversetter han Jes 53,3 med å «se en annen vei» der den hebraiske teksten har «skjuler ansiktet for» - slik han selv gjør oppmerksom på i en fotnote? Og jeg skulle ønske at han videreførte grunntekstenes bevegelsesverb i uttrykk som at Gud «forlater» oss syndene, i stedet for omskrivningene med at han «tilgir» oss syndene. Men heldigvis beholder han hebraiskens sterke uttrykkmed at Gud «kastet» alle syndene «bak sin rygg» (Jes 38,15) eller «i havets dyp» (Mika 7,19).
«Kirke» eller «menighet»?
Det står mye om ekklesia i NT, på norsk oversatt vekselvis med «kirke» eller «menighet». Ofte sier vi «menighet» om lokalmenigheter og «kirke» om Guds folk verdensvidt og dessuten om kirkebygg (som urkirken ikke hadde før langt senere). Men her bruker altså (alle?) norske oversettelser to ulike norske ord for samme greske ord. Det gjør også Pollestad. Men hos ham er «kirke» brukt noe oftere enn hos andre. Også lokalmenigheten i Korint kalles «Guds kirke i Korint» (2 Kor 1,1), der 2024 har «Guds menighet i Korint». Og i Apg 11,26 skriver Pollestad at Barnabas og Paulus «var sammen et helt år i kirken» i Antiokia; det høres nesten ikke ut til at gikk utenfor og trakk frisk luft …
Men Pollestad kaller også den lokale urmenigheten i Jerusalem for «kirken» flere steder, som i Apg 11,22 og 15,4. Derimot bruker han «menigheten» om selve Apostelmøtet i Apg 15,22. Særlig synes jeg det blir forvirrende når Pollestad veksler mellom «menigheten» og «kirken» i samme avsnitt, som i 1 Kor 14,23 og 28. Men jeg medgir at dette uansett ikke er helt enkelt, så lenge vi på norsk bruker to såpass forskjellige ord for samme greske ord.
«Formane» eller «oppmuntre»?
Et stort, spennende og krevende spørsmål er hvordan vi både skal forstå og oversette det greske verbet parakaleo, tradisjonelt gjengitt enten med å «formane» eller «oppmuntre». For det samme greske ordet dekker virkelig både strenge formaninger, gode råd, innstendige oppfordringer og varme oppmuntringer. Det er alle bibeltolkere og oversettere enige om. Her er det uråd å bruke ett og samme norske ord i alle bibeltekstene. På gresk brukes også dette samme ordet (roten) i benevnelsen «Talsmannen», altså Den hellige ånd, i Joh 13-17.
Enten vi liker det eller ikke må dermed oversetterne gjøre noen valg som leserne ikke får informasjon om. Bør vi da skrive at kristne skal «formane» eller «oppmuntre» hverandre hver dag, så vi ikke skal bli forherdet «av syndens svik» (Hebr 3,13)? Jeg synes som regel jeg aner en tendens i ulike oversettelser ut fra gjengivelsene av disse parakaleo-tekstene, enten i retning av mer alvorspreget kamp for å bevare troen, eller en «lysere» undertone der vi stadig påminnes om å gi oppmuntringer og trøst.
Pollestad bruker en uvanlig lang rekke varianter for parakaleo: Ofte velger han «trøste» (bl.a. 2 Kor 1,4; 7,6-7; Efes 6,22; Kol 2,2) eller «svare med gode ord» (1 Kor 4,13). Like ofte bruker han «formane», som i Rom 12,1; 2 Kor 5,20; 1 Tim 2,1, eller «gi formaning om» (1 Tim 6,2). Pollestad velger «oppmuntre» både i nevnte Hebr 3,13 og 1 Kor 14,31.
Noen steder bruker han «be» eller «be innstendig», som i Rom 16,17; 1 Kor 1,10; 2 Kor 2,8 og 12,8. Så velger han «oppfordre» i 1 Kor 16,12 og 1 Tess 4,1, og «legge dere på hjertet» (1 Kor 16,15). Pollestad bruker enda en rekke andre gjengivelser, som «gi mot» (2 Tess 2,17), «rette en bønn» (Filemon vers 9) og «vise til rette» (2 Kor 13,11). Stort sett gjør Pollestad gode valg, men kanskje er variasjonen i overkant fargerik.
Poenget mitt er mest å understreke at bibeloversettelse er noe mer komplisert enn det som kanskje fremgår av Pollestads forord eller av den noe opphetede debatten som har vært ført i pressen. Dette viser også hvor nyttig det er at kirke og misjon utdanner (egne) folk som kan lære seg både språk og teologi, så vi ikke er prisgitt en liten gruppe teologer. Og det kan vise oss den positive nytten av å ha flere oversettelser og ikke minst av gode studiebibler og forståelige bibelkommentarer.
Riksmål
Pollestad er tydelig på at han velger et konservativt bokmål, inspirert av riksmål og en viss høystil. Derfor heter det «frem» - ikke «fram», og «grener» - ikke «greiner». Og han velger oftest foranstilt eiendomspronomen, som i «hans bror» (Mark 1,9), ikke «broren hans», og «din sønn» (Luk 15,19), ikke «sønnen din». Og han skriver «hverken» (Esek 38,11), ikke «verken». Men hvorfor skriver han «havsens dyp» i Matt 18,6 når han ellers skriver «havets dyp» i Sal 68,23; Esek 27,34 og Mika 7,19? Slike inkonsekvenser ville normalt konsulenter påpekt.
Pollestad knytter an til tradisjonelt norsk bibelspråk når han velger «legeme», ikke «kropp», og «trell», ikke «slave». Han skriver også om «hedninger», selv om mange i dag finner det nedsettende, og heller skriver «folkeslagene». Så skriver han «kjøtt», ikke «kjød», for hebraisk basar og gresk sarx.
Han bruker likevel «demon» der en tradisjonelt har skrevet «ond ånd». Pollestad velger ofte konjunktiv i oppfordringer, bønner og velsingelser, selv om norsk dagligspråk snart bare bruker det i banning og enkelte korte utsagn som «Leve kongen!» Jeg synes de fleste av disse Pollestads konjunktiver er godt forståelige, og de gjengir ofte kildetekstene presist.
Noen steder møter vi likevel nokså folkelige uttrykk, som i Josva 24,16 der Israelsfolket høytidelig erklærer at det ikke kan «falle oss inn» å forlate Herren for å dyrke avguder. Vi leser også om «pøbelen» (4 Mos 11,4). Kong Asa fjernet «alle møkkgudene» fra Jerusalem (1 Kong 15,12) – en riktig skarp og folkelig oversettelse. Saul «satte seg på huk» i hulen (1 Sam 24,4) da han skulle «gjøre sitt fornødne», som Bibelselskapet gjengir det; bokstavelig står det på hebraisk at han «dekket sine føtter». Jeg synes nok at det folkelige ordet «godsnakke» bryter litt med stilen i Luk 15,28.
På noen steder velger Pollestad litt uvanlige ord som flere jeg har spurt ikke forstår, som «bengrind» for «skjelett» i Salme 139,15. Uttrykket «munnsvær» kan dra assosiasjonene mot «stor i kjeften» heller enn til tomme/råtne ord (Kol 3,8). Uttrykk som «gjenbebodde ruiner» (Esek 38,12), at Paulus «gjenså brødrene» (Apg 16,40), eller «illgjerningsmenn» (Jes 53,9) er nok forståelige, men kanskje ikke helt velvalgte.
Jeg stusser også ved uttrykket «sløve tenner» i Esek 38,12, og hva menes med «særlingen» som «følger sin egen lyst» i Ord 18,1? Pollestad skriver «morslivsprenger» for «det som kom først ut av mors liv» i Esek 20,26, men i seg selv kan et slikt konstruert ord dra assosiasjonene like lett mot voldtekt som mot «førstefødt».
«I opphavet»
«I opphavet skapte Gud himmel og jord», oversetter Pollestad (1 Mos 1,1). Slik lar han også Johannesevangeliet begynne: «I opphavet var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i opphavet hos Gud» (Joh 1,1-2). Valget av «opphavet» i stedet for «begynnelsen» er spennende, og det er verdifullt at vi utfordres til å tenke gjennom slike «ikoniserte» oversettelser på nytt. Ved ettertanke er jeg likevel ikke sikker på om jeg synes det er fullgodt. Folk jeg spør bruker «opphavet» nesten bare som et ironiserende uttrykk for «foreldre», og det drar i så fall tankene litt i gal retning.
«Soningstrone»
Bibelen omtaler stadig innredningen i Det aller helligste i tempelet i Jerusalem. Særlig utfordrende er det å finne et godt norsk ord for det lokket på paktskisten. Dette var formet som en trone med to kjeruber på. Dette var selve møtestedet mellom Guds hellige lov, med De ti bud skrevet på stein liggende under lokket, og Guds nåde gjennom offerblodet som på Den store forsoningsdagen dekket lokket. Luther kalte dette lokket for «Gnadenstuhl» - «nådestolen», fordi Gud selv møtte Israel med nåde fra sin trone (2 Mos 25,10-22). Men det er jo en svært omskrivende og tolkende gjengivelse. Selve lokket kalles både på hebraisk og gresk for «det som soner», eller «soneri» på dårlig norsk (Rom 3,25; Hebr 9,5).
Norske oversettelser har prøvd seg med «soningsstedet» (1978-utgaven), «soningslokket» (Bibel2024 og Jehovas vitner), «soningsmiddel» (AV1611) eller «redskap for forsoningen» (Gunnes). Pollestad velger «soningstrone», og skal vi først lage en forklarende gjengivelse, er det et godt forslag, synes jeg. Men stadig nye uttrykk kan også være noe forvirrende.
Overskrifter
Som de fleste andre har også Pollestad satt inn overskrifter over tekstdelene. Han velger forholdsvis få overskrifter, og samler altså lenger teksdeler under samme overskrift. Det støtter jeg, og de fleste overskriftene er velvalgte ved at de oftest er nokså nøytrale i forhold til å tolke tekstene.
«Tusenårsriket» er likevel overraskende overskrift for Åp 20,1-10, for hvor i teksten står det om et «rike»? Er det helt treffende å kalle 2 Kong 2,1-18 for «Elias himmelfart»? «Maktkamp mellom Adonja og Salomo» (1 Kong 1,5-53) lyder overraskende moderne, men det treffer saklig godt.
Mark 16,9-20 får overskriften «Tillegg: Begivenhetene etter oppstandelsen.» En fotnote forklarer at «Denne avslutningen mangler i de eldste håndskriftene». Men andre avsnitt som også mangler i de eldste håndskriftene får ikke ordet «Tillegg» med i overskriften, som Joh 7,53-8,11. Pollestad bruker en parentes inne i selve teksten rundt Joh 5,3b-4 som heller ikke står i de eldste håndskriftene. Det er krevende å gjøre slike vurderinger, og generelt synes jeg Pollestad har funnet en ok vei med det.
Mange av Salmene har innebygd en slags overskrifter i selve bibelteksten. Derfor lager ikke Pollestad egne overskrifter i Salmenes Bok, men han løfter disse overskriftene opp og trykker dem med fete bokstaver, slik overskriftene ellers har. Men de mange salmene som ikke har slike overskrifter går dermed rett på teksten uten noen form for overskrifter. Det gir et litt uryddig uttrykk.
Og i Salomos Høysang føres det opp i kursiv litt lesehjelp med «Hun:», «Han:» og «Koret:», siden det meste av Høysangen er som et drama med dialoger, slik en fotnote til Høys 1,1 forklarer. Noen tilsvarende forklaring av overskriftene i Salmenes Bok fant jeg dessverre ikke.
Sideoppsett med to spalter
Som de fleste andre velger Pollestad og forlaget å sette teksten i to spalter. Det er ryddig og lett å lese. Men de fleste av de poetiske tekstene settes opp med én spalte, siden mange linjer ellers blir for lange. Men det gjøres på litt ulike måter, og noen ganger er det lett å hoppe fra venstre spalte rett til poesien i én-spaltet oppsett uten å få med teksten oppe i høyre spalte, som på side 1012. Og noen ganger føres poetiske linjer bare i én spalte, som i 1 Peters brev og i Johannes’ Åpenbaring. Side 1160 med Bergprekenen veksler på én og samme side. Dette virker litt uryddig.
Fotnoter
Generelt er det få «ekstra»-informasjoner i Pollestads bibel. Han fører ikke inn noen kryssreferanser, verken etter hvert vers eller nederst på siden.
Pollestad er veldig åpen omkring vanskeligheter knyttet til sjeldne hebraiske ord eller sprikende håndskrifter. Fotnoter sier stadig at teksten er «uforståelig» eller «uklar» og at oversettelsen er «ren gjetning» (Job 36,17; 39,16; 41,2; Esek 16,16). Kanskje skaper tallrike slike noter en viss usikkerhet hos leseren i forhold til hvor pålitelig tekstene er? Slik jeg ser det, ligger det en sterk betryggelse i den greske oversettelsen (Septuaginta), som lenge før NT ble til hadde oversatt hele GT til gresk. Og disse tidlige oversetterne var åpenbart 100% fortrolige med bibelhebraisk.
En katolsk tendens?
Enhver bibeloversetter vil ha med seg mye av sin egen bakgrunn og overbevisning til arbeidet. Det har også jeg som lutheraner. Pollestad er katolikk. Kan vi dermed ane en katolsk tendens på enkelte steder i teksten? Det vil jeg være varsom med å antyde; jeg har ikke funnet noe enkeltvers som kan spores direkte slik.
En mulig kandidat kan være Joh 1,12, der Pollestad skriver at «alle som tok imot ham, dem ga han makt til å bli Guds barn». Nøkkelordet exousia kan bety både «makt» og «rettighet», og det er kanskje ikke tilfeldig at protestanter nesten alltid oversetter med «rett», mens katolikker velger «makt»? Joh 17 kalles tradisjonelt for «Jesu yppersteprestelige bønn». Pollestad skriver «Jesu offerbønn». Det gir mening på den måten at Jesus her står like innfor sin død som sonoffer for våre synder, selv om vel ikke ordet «offer» er brukt i Joh 17.
Enkelt-tekster
- «Ånd» eller «ånd»? Det er krevende for enhver bibeloversetter å vite når det bør stå stor eller liten bokstav i ordene for «ånd» eller «Ånd» eller «Ånden», siden det samme ordet brukes både om menneskets ånd og om Den hellige ånd. En tekst som 1 Kong 22 er særlig krevende, der «en ånd» stod frem i himmelen (v.21) og denne ånden/Ånden i vers 24 kalles «Herrens ånd» eller «Herrens Ånd». Pollestad velger her som ellers i GT liten bokstav, mens han i NT skriver «Herrens Ånd», som i Apg 5,9 og 2 Kor 3,17. Selv i Joel 3,1 skriver han «ånd» med liten bokstav, enda han i Apg 2,17 bruker stor bokstav når samme tekst siteres: «… jeg vil utøse min Ånd over alt kjøtt». Pollestad velger «ånde» i 1 Mos 1,2: «Guds ånde» svevde over vannene.
- Job 39,37. Når Job innser at han har tatt feil, innrømmer han at «jeg er så liten» (Bibelselskapet) eller at han «er for liten» (Norsk Bibel) til å uttale seg; her velger Pollestad «jeg er uten vekt». Det gir også mening, men treffer knapt så godt, synes jeg.
- 1 Tess 4,4. De fleste andre oversetter Paulus’ sterke formaning i 1 Tess 4,4 til hvordan en skal «vinne seg sin ektefelle». Men Pollestad tror det handler om å «bruke sin egen kropp», noe som etter min mening knapt gir noen mening i sammenhengen.
- Tiltalen til Esekiel. Gud tiltaler en rekke ganger Esekiel som ben adam, og det oversettes oftest bokstavelig «Menneskesønn». Pollestad velger i stedet å gjengi det med «Adams sønn», kanskje for at det ikke skal forveksles med Jesu selvbetegnelse som «Menneskesønnen»?
- «Bannlyse». Gud befalte ofte Israel å «bannlyse» byer de inntok, hebraisk herem. Pollestad velger i stedet å gjengi uttrykket med å «vie til tilintetgjørelse», slik den svenske oversettelsen fra 1999 har «viga åt förintelse», som i Josva 7,1 og Esek 44,29. Det har også Pollestads rådgiver på GT Magnar Kartveit argumentert for i sin bok Gud, pest og plage. Bibelens vanskelige tekster. 2024, Oslo: Verbum Forlag, side 63-64. Det er et langt og litt krevende uttrykk, men det unngår for sterke assosiasjoner til middelalderens bannlysninger.
- Tømmerfløtning? Salomo kjøpte tømmer til tempelet han bygde fra Libanon. Dette ble fraktet sjøveien, og Pollestad oversetter frakten med at «vi skal … fløte dem til deg sjøveien», 2 Krøn 2,16. Så langt jeg vet var «fløting» av tømmer i Norge knyttet bare til elver der strømmen i elva førte stokkene frem. Jeg tror de andre oversettelsene treffer bedre som skriver at tømmeret skal føres «i flåter sjøveien».
En rekke andre tekster kunne vært nevnt. Jeg ser frem til å lese flere vurderinger av Pollestads oversettelse, særlig der en løfter seg over enkle slagord. Og det tar tid å gjøre grundige vurderinger av en hel bibeloversettelse.
Min foreløpige konklusjon er at jeg ser med glede på mye av det Pollestad har løftet frem, både i det faktiske oversettelsesarbeidet og i spissformulerte utsagn i mediene. Men jeg tror oversettelsen hadde blitt bedre med flere og myndigere konsulenter. Og jeg håper at han og forlaget fortløpende vil revidere teksten i nye opplag på de stedene der det kan være gode grunner for det, slik de aller fleste utgaver blir.
Sverre Bøe
Professor dr. theol. Fjellhaug Internasjonale Høgskole
sboe@fjellhaug.no
