Hva tenker du når du hører ordet pilegrim? Kanskje tankene tar deg til middelalderens kuttekledde munkeskikkelser med slitte sandaler, skreppe og stav i hånd? Eller du ser for deg strømmen av turkledde vandrere på pilegrimsveien til Santiago de Compostela. Kanskje kjenner du rett og slett noen som har trasket pilegrimsleden til Nidaros – med gnagsår på hælene?
Hva vil det egentlig si å være pilegrim? Selve ordet stammer fra latinske peregrinus, som betyr fremmed. Å være pilegrim i tradisjonell forstand vil si å sette seg et mål, eller å være på søken, å være underveis.
Men hør på dette: «Å være pilegrim er ikke avhengig av at du går.» Det er Victoria Bø som uttrykker seg slik i sin rykende ferske bok Vandring. For pilegrimer og andre livsreisende (Luther Forlag). Og så viser hun til britene som foretrekker å være på pilegrimsreise med buss. Og til pilegrimer som sykler, seiler eller padler – eller ganske enkelt blir sittende i godstolen hjemme. Å være pilegrim er å være på vei.
Høres det diffust ut? Uhåndgripelig kanskje? «Å være pilegrim i dag har etter mitt syn å gjøre med hvordan jeg er underveis», forklarer Victoria, «kvaliteten på nærværet mitt, hvilken oppmerksomhet jeg vender mot verden.»
Boken Vandring er i henhold til baksideteksten en reise i seg selv. De ti temaene som er knyttet til reisen, er løselig basert på Martin Lönnebos bok Kristuskransen. De utstyrer tursekken min med verdifulle betraktninger rundt kjærligheten, Gud, han som står ved døren, ørkendager … rundt stillhetens styrke.
Men skjønnlitterære grep utforsker Victoria mulighetene til å være på en oppdagelsesreise – og med diktbønner og refleksjonsspørsmål skaper hun rom for at jeg som leser kan gjøre mine egne oppdagelser i stillheten underveis.
Det er godt å sette seg ned med en bok som åpner for tanken og hjelper meg på vei i undringen. En bok som ikke nødvendigvis skisserer ruten min i detaljerte veivalg, men som like fullt peker ut en retning og et mål. Vandring er en slik bok. Den er ikke hektisk og leses best med hvilepuls. Og den åpner for muligheten til å raste underveis.
Herre, vis meg veien.
Og gi meg vilje til å gå den.
Sankta Birgitta av Vadstena
