Publisert

Å få – og selv være – Guds daglige brød Veien til å tjene - med glede


Ca leselengde:
13 min

I katekismens forklaring til den fjerde bønnen skriver Martin Luther at også onde mennesker får daglig brød, uten å be Gud om det. Å be om brød er ikke bare for å få brød, men for å minne oss selv om at brødet er en gave fra Gud. Heller ikke ber vi bare for å takke Gud for brødet, men også for å regne med Ham som har gitt oss brødet.

Bønnen om daglig brød skulle lede hjertet til troen på at om ikke Herren gir brødet, er vårt arbeid forgjeves.

Forgjeves står dere tidlig opp, setter dere sent ned, eter slitets brød. Det samme gir han sin venn mens han sover. Sal 127:2

Livet verken står eller faller med brødet, men med Gud som gir det. Når det blir knapt med brød, eller når vi ikke lenger kan regne med det som vi har tatt for gitt, så kjenner Herren sine venner og har omsorg for dem.

Guds omsorg utelukker ikke at brødet er et resultat av bondens, møllerens, bakerens og grossistens arbeid. Luther forstår at uttrykket ”daglig brød” er alle de tannhjul som utgjør livets maskineri og som på en eller annen måte bidrar til livet, på samme måte som ”gode tjenestefolk, gode overordnede som en kan stole på, gode styresmakter … gode venner, trofaste naboer og mer slikt.”

De er alle Guds medarbeidere i det skaperverk som fortsetter når mennesker får liv, og oppholdes ved liv. De er Guds medskapere selv om de selv ikke ser det. Også en ateist tjener Gud og er Guds svar på bønnen ”gi oss i dag vårt daglige brød.” Der vi ser en arbeider som motvillig gjør jobben sin, sitter Gud bak den motvillige ”masken” og gir daglig brød også til onde mennesker og gjennom onde mennesker.

Naturligvis er Guds intensjon gjensidighet, at hver og en av oss er ”daglig brød” til hverandre. Kanskje tenker du ikke at du er Guds daglige brød til andre gjennom det å være ”gode venner, trofaste naboer, osv.” Men også andre kan legge merke til Guds ansikt bak deg og det du gjør. Luther sier:

Hva er nå vårt arbeid for Gud – det være seg det som skjer på åkeren, i hagen, i byen, i huset, i krig eller i regjering – om det ikke er et middel for Gud til å gi sine gaver på åkeren, i huset, osv. Dette er Guds masker som han vil gjemme seg bak når han utfører sitt verk. … Vi kjenner uttrykket 'Gud gir alle gode ting, men ikke bare gjennom å svinge en stang'. Gud gir alle gode ting, men du må åpne din hånd og ta tyren ved hornene – det vil si, du må arbeide og slik gi Gud god innflytelse og en maske.” (forf. overs. fr. Luther’s Works 14:114-15)

Å være Guds medskapere

I Guds design for skapelsen ligger det at vi skal bidra til det fortsatte skaperverk. Skapelsens råmateriale ble lagt i våre hender for at vi med gaver og evner skulle foredle og forvalte det til nytte for alt det skapte.

Ofte glemmer vi at Bach’s fullkomne musikk ikke oppsto i et vakum. I århundrer hadde mennesker, både alene og i fellesskap, vært opptatt av lydbølger som Gud la ned i skapelsen, for så trofast og på kreativ måte utvikle og foredle musikken til skjønnhet, harmoni og mening for så mange. Den vakre musikken som en potensiell kraft ble skapt av Gud og fullendes gjennom våre henders verk.

Bach så dette og tilegnet sine verk til Gud med ordene ”Soli Deo Gloria”. Han hadde fått uvanlige gaver, men han visste hvor de hadde kommet fra og lærte seg hvordan de skulle brukes. Når han lå for døden, skal han ha sagt til de sørgende at de ikke skulle sørge over ham: ”For jeg går dit musikken ble født.”

Alle former for hederlig arbeid, lønnet eller ulønnet, som du går in i, er å ta på deg, med respekt, det Gud har skapt og gitt, og gjøre noe godt ved det, og slik ta del i Guds oppholdelse av skaperverket.

Våre jordiske kall er Guds arbeid for andre, for oss, for skaperverket. Mennesket bærer på en gudslikhet som gjenspeiler den vishet, kreativitet og utholdenhet som fører til at kallet til å legge det skapte under seg blir utført. Profeten Jesaja skriver:

Når bonden vil så, holder han da alltid på med å pløye og vende og harve jorden?
Når han har jevnet åkeren, sprer han ikke da ut dill og karve og sår hvete i rader og bygg på avmerket sted og spelt i kanten?
Hans Gud har vist ham den rette måten, han lærte ham det.
For en tresker ikke dill med treskeslede, en ruller heller ikke vognhjul over karve. Men med stav banker en ut dill, og karve med kjepp.
Blir vel brødkornet knust? Nei, en holder ikke på med å treske det for alltid. Når en driver sine vognhjul og sine hester over det, knuser en det ikke.
Også dette kommer fra Herren, hærskarenes Gud. Han er underfull i råd, stor i visdom.
Jes 28:24-29

Når Luther i forklaringen til den første trosartikkelen beskriver hvor fantastisk vi er skapt, så avslutter han med å skrive at vi derfor er skyldige å takke, lovprise og tjene Gud i lydighet. Til det er vi skapt.

Som medskapere som står i Guds ”næringskjede”, der vi selv er gjenstand for Guds omsorg gjennom andre som står i lange næringskjeder, kan vi si som de ”unyttige tjenerne” i en av Jesu lignelser: ”vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre” (Luk 17:10). Ingen menneskelig bekreftelse eller anerkjennelse er egentlig nødvendig, ettersom den store ære ligger i å være Guds hender og føtter.

Å stå under syndens makt

Syndens makt i oss har gjort oss innkrøkt i oss selv. I stedet for å tjene hverandre til gjensidig velsignelse, søker hver og en sitt eget, også når tjenesten er ment for andre. Selvopptattheten har dypest sett sin grunn i å ha vendt Gud ryggen. Uten å ha mottatt i tro alt godt fra Gud selv, søker vi rastløst vårt eget, stadig på jakt etter det som skal gagne og redde oss selv.

Det å ikke tro er mer opprørsk enn som så. Gud fjernes fra tronen for at vi skal kunne ta livet i egne hender og være vår egen lykkes smed. Instinktivt betrakter vi medmennesker som et middel til å oppnå våre egne mål, også når vi gjør ”godt” mot dem. Arbeidet blir det jeg gjør for å tilfredsstille meg selv. Sant nok er Guds oppholdelse av skaperverket sterkere enn menneskets egoisme. Selv om mine motiv er helt selviske, kan mye av det jeg gjør bli til nytte for andre.

Men det er menneskets ulykkelige skjebne på kortsiktig vis å søke sitt eget beste. Han som har omsorg for ”sine venner når de sover” tenkte at vi som Guds medarbeidere skulle søke andres og hverandres beste. Det hadde jo garantert at ingen ville savne ”det beste”.

Synden gjør hver og en til sin egen gud, med den tunge byrde å ta ”det beste” helt i egne hender. Slik synes også alle andre å gjøre det, noe som bare forsterker uviljen til å søke andres beste. Det blir en ond sirkel, der tjenesten for Gud blir et slaveri under sitt eget ego.

Å være betjent av Guds tjener Jesus

Til tross for at Gud skulle kunne straffe oss i rettmessig vrede over opprør, forsømmelser, tyveri, slarv, dårlig forvalterskap osv., så viste han på en annen måte hvilken Herre – og arbeidsgiver – han er.

Til tross for at han er Herre, som ikke hadde behøvd å nedlate seg til ”vårt nivå”, så ble hele hans barmhjertighet vekket når han så nøden vi var kommet i, selvopptatthetens slaveri, sjelens og kroppens slit. Han gjorde vår jord til sin arbeidsplass, ikke til et palass for selv å bli betjent. Det står at han ikke kom for å la seg tjene, men for selv å tjene – og gi sitt liv som løsepenge (Mark 10:45).

Han gikk frivillig inn i våre kall og ble vårt daglige brød på en høyst merkbar måte. For noen en god nabo, en trofast venn, og for oss alle kunne mange ting vært nevnt. I alt søkte han sine underordnedes beste, selv da vi var hans fiender (Rom 5:8f).

Han fikk ikke mye takk for sin tjeneste. Han møtte forakt, baktalelser, urettferdighet, misunnelse og annet, som også gjør våre kall tunge. Til slutt ble han drept uskyldig på et kors. Men da han valgte å være tjener, vår tjener, kunne han si: ”jeg har bare gjort det jeg var skyldig å gjøre.” Og han sluttet ikke sitt arbeide før han ropte: ”det er fullbrakt”.

Hemmeligheten med korset er at han ga sitt liv som løsepenge. For det første løste han oss fra syndens skyld. Guds rettmessige vrede over tjenernes opprør tok han på seg. Han tjente tjenerne, vasket deres føtter.

For det andre løste han oss fra selvopptatthetens nødvendighet. Han er Gud med oss, og i kraft av sin oppstandelse også Gud for oss. Han ga seg selv for oss så fullkomment at et menneske, som segner under byrden av å ta Guds plass og søker sin egen ”frelse”, står igjen med Guds vennskap som en fri gave. ”Jeg farer opp til min Far og deres Far”, sa Jesus etter sin oppstandelse (Joh 20:17). Vår Far er frukten av hans lidelse.

Sakarias skimtet frelsen i det fjerne da han holdt sin nyfødte Johannes i sin favn og priste Gud for at han nå på nytt, skulle få tjene Gud ”uten frykt, i hellighet og rettferdighet for hans åsyn, alle vårt livs dager” (Luk 1:74). Tjene Gud uten å være redd, for redsel gjør på nytt mennesket innkrøkt i seg selv. I hellighet og rettferdighet innfor Gud, som en gave fra Gud, et vern, en trøst, en kilde. Det våget Sakarias å regne som sin eiendom alle sitt livs dager, også de dager da han tenkte tilbake på de ni månedene med stumhet han fikk som følge av å ikke ta Gud på ordet.

Guds Ånds verk til frihet er å løse oss fra syndens skyld og til å tjene Herren – med glede. Han er Herre, og en arbeidsgiver som vi bare kan drømme om i denne verden. Ja, han er den egentlige arbeidsgiveren, også når vi har våre jordiske arbeidsgivere (Ef 6:7). Det er en ære og en nåde å stå i hans tjeneste, til hvile og oppmuntring i livets kall og tunge tjenester.

Livet må ikke lenger tas i egne hender. Vi kan la det hvile i Guds hender. Da går det an å tjene uten å få umiddelbar anerkjennelse tilbake. Jeg gir, ikke for å få, tvert imot gir jeg fordi jeg har fått. Manges opplevelse er da at man får mer når man gir, som av Gud selv. ”For dere vet at det gode som enhver gjør, det skal han få igjen av Herren” skriver Paulus til oppmuntring for de slaver som fikk tjene Gud uten jordisk belønning (Ef 6:8).

Å få blikket festet på den Herre som er den egentlige arbeidsgiveren, gir mening og utholdenhet i de mest slitsomme tjenester. Et liv i Guds tjeneste er den egentlige ”karriere,” hans velbehag den dypeste belønningen.

Tenk på hviledagen!

Dette er faktisk et bud fra vår arbeidsgiver. Vi trenger til hvile for å kunne arbeide. Det vil si, arbeide uten frykt. Dette å se på liv og tjeneste med Guds øyne, noe vi ikke naturlig gjør.

I vår tid har vi flere hviledager enn noen gang før. Men aldri har mennesker vært så stresset og utbrente som nå. Løsningen er ikke mer hvile, men mer Jesus, han som er sabbatens Herre, hviledagens egentlige hensikt. Veien dit handler om å ta vare på den nåde som for de aller fleste rekker bare til den ledige dagen, søndagen.

Luthers forklaring til sabbatsbudet er uten sidestykke: ”Du skal holde hviledagen hellig. Hva er det? Vi skal frykte og elske Gud så vi ikke forakter prekenen og Guds ord, men holder det hellig, gjerne hører og lærer det.” På hviledagen er Jesus vår tjener, som stiger ned og vasker våre føtter.

Han hviler ikke før verket er fullbyrdet, før Kristi kropp, som en gang ble spikret til korset, blir gitt oss i nattverdens brød. Han hviler ikke før Kristi blod utgytt til syndenes forlatelse rekkes oss gjennom nattverdens vin. Etter at gudstjensten er avsluttet, der Herren betjente oss, kan vi gå i fred ”og tjene Herren med glede.” Søndagen er ikke den siste dagen i uken, men den første. Vi trenger til  hvile for å kunne arbeide.

Tjen Herren med glede!

Det å tjene Herren med glede er karakteristisk for Luthers kallsetikk. ”Luther på skuldrene”, eller den dårlige samvittighet i møtet med pliktene, er en karikatur som heller vitner om at troens glede ikke er blitt oppdaget.

Når Luther forklarer forskjellen mellom tjenesten for Gud som alle mennesker gjør, slik Gud har planlagt det i skapelsen (om enn forvrengt gjennom synden), og tjenesten som en kristen gjør, så anvender han fortellingen om hyrdene i juleevangeliet.

Det står at hyrdene vendte glade tilbake fra barnet i krybben til sitt kall gitt dem i skapelsen. De priste og lovet Gud da de vendte tilbake til den harde livsgjerningen i ørkenen. Antagelig ville noen hyrder sette livet sitt til der (vi minnes David som reddet sauer fra villdyrs gap; jfr 1 Sam 17:34ff).

Gleden var selvfølgelig ikke bare en følelse. Det ville komme flere harde og truende netter; dager med død og sorg. Gleden er en tilstand, som henger sammen med at Messias er født. At han senere ble korsfestet og begravet, men oppsto for å regjere i evighet, vitner om at han har tatt seg av alt det skapte (også hyrdene) som nå får vente på sin forløsning (Rom 8:20ff).

Hyrdene, og vi alle, får tjene i denne skapte verden med glede, fordi vi vet at vår gjenløser lever (Job 19:25). Han skal føre oss og våre henders verk til fullendelse i sitt himmelske rike.


Teksten er oversatt fra svensk av Ola Tulluan.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
13 min
Ressurstype

  Hva Tror Vi

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Jakob Appell.
  Jakob Appell er prest i Immanuelförsamlingen (Missionsprovinsens menighet i Göteborg) och lærer på Församlingsfakulteten. Han har også vært bibelskolerektor og reisleder til Israel. Jakob er gift med Ingrid og de har fire barn.
   Ressurser av Jakob Appell
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.