Denne artikkelen kan du også høre opplest i avspilleren nedenfor eller i Foross-podden. Innlesingen er gjort av Inger Holter.
Læren om dåpen er et av de mest diskuterte temaer blant kristne. Det grunnleggende spørsmålet er om, og i tilfelle hvordan, dåpen er knyttet til frelsen. Dette er hovedtemaet i denne artikkelen. Den tar sikte på å vise at det er Gud som handler i dåpen, og gir sin nåde og frelse til mennesker gjennom den. Vi går følgelig ikke inn på alle sider ved dåpslæren, men vi konsentrer oss om dette temaet. Vi starter med å skissere trekk fra dåpslærens historie. Deretter beveger vi oss inn i noen av Bibelens tekster om dåpen.
Fra dåpslærens tidlige historie
Teologihistorikeren Everett Ferguson har foretatt en grundig undersøkelse av oldkirkelig dåpslære. Hans fremstilling tyder på at det ikke var nevneverdig diskusjon om barnedåp i oldkirken. Et gjennomgående trekk ellers, var at Johannes’ dåp og den dåpen Jesus innstiftet ble forstått i sammenheng. Johannesdåpen var midlertidig og pekte frem mot den dåpen Jesus innstiftet for den kristne kirke. En annen dominerende oppfatning var at Johannes’ dåp av Jesus Kristus ble forstått som en foregripelse av Jesu død og oppstandelse, og dermed også med hans frelsesgjerning. Ved sin dåp gjorde Jesus til kjenne at han gikk inn under følgene av menneskehetens synder, for å frelse. Ferguson skriver følgende:
Ved å la seg døpe, identifiserte Jesus seg med menneskeheten i alle forhold, inkludert dens syndfullhet. (Everett Ferguson, Baptism in the Early Church, 340. red.oversettelse)
Helt fra urkirkens tid ble dåp praktisert ved bruk av vann, fortrinnsvis neddykkelse. Den ble utført i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og den gjennomgående oppfatning var at syndsforlatelse og frelse ble gitt gjennom den. Slik ble dåpen forstått, for eksempel i Clemens, Barnabas og Justin Martyrs skrifter. En tilsvarende forståelse av dåpen videreføres, for eksempel, av Ireneus. Han knytter Jesu frelsesgjerning sammen med dåpen, og skriver at den nåden som gis i dåpen, er følge av Jesu død og oppstandelse:
(…) Vi har fått dåpen til syndenes forlatelse i navnet til Gud, Faderen, og i navnet til Jesus Kristus, Guds sønn, som ble inkarnert og døde og ble oppreist, og i Guds hellige Ånd. (Ferguson. red.oversettelse)
Også Augustin omtaler dåpen som formidler av syndsforlatelse og frelse. Han viser særlig til Rom 6:1-4, når han utdyper hva som skjer når noen døpes. Sterkere enn sine forgjengere vektlegger Augustin at dåpen ikke bare er en død sammen med Kristus, men også oppreisning til et nytt liv sammen med den oppstandne Herre og frelser. Augustin la særlig sterk vekt på ordene i Rom 6:4:
Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv. Rom 6:4
Dåpen forener, både med Jesu død, og med hans oppstandelse, påpeker Augustin. Det betyr, presiserer han, at dåpen på den ene side legger et menneske inn i Jesu død, slik at Jesu soningsdød gjelder for dette mennesket. På den annen side betyr det at dette mennesket også får et nytt liv. Det reises opp fra dommen over sine synder, til et liv der dommen er tatt bort. Dette gjelder både barn og voksne som døpes, presiserer Augustin:
I dåpen, hvilket er likheten mellom Kristi død og oppstandelse, dør alle, både barn og voksne, bort fra å synde, slik at de kan vandre i et nytt liv. (…) Dåp i Kristus er intet annet enn likhet med Kristi død, og at Kristi død på korset er intet annet enn likhet med tilgivelse for synd: slik at så virkelig som Hans død er, så virkelig er tilgivelsen for syndene, og like virkelig som hans oppstandelse er, så virkelig er vår rettferdiggjørelse. (Augustin, Om Synd og nåde. red.oversettelse)
Augustin trodde altså at dåpen formidlet syndsforlatelse og nytt liv på en reell måte. Samtidig skriver han om dåpshandlingens symbolikk. Ikke fordi han mente at dåpen kun var en symbolsk handling. Dåpens tegn og symbolikk viser ifølge Augustin til noe som også virkelig skjer. Rettferdiggjørelsen og syndsforlatelsen som mennesket får del i ved dåpen er, ifølge Augustin, like reell som Jesu oppstandelse.
Katolsk dåpslære
Gjeldende katolsk dåpslære står særlig i gjeld til middelalderteologen Thomas Aquinas. Her forutsettes en såkalt sanativ forståelse av nåden. Det betyr at nåden som mottas ved dåpen defineres som helbredende kraft. Den erstatter den helliggjørende nåde som, ifølge katolsk tro, gikk tapt ved syndefallet. Dåpen setter derfor mennesker i stand til å arbeide sammen med Gud, for å utvikle gjerninger som gir grunnlag for dets frelse.
Ifølge Thomas Aquinas og senere katolsk teologi, kan dåpens nådekraft tapes dersom den døpte gjør seg skyldig i «dødssynd». Den tapte nåden kan ikke gis tilbake ved at man døpes på ny. I stedet vises mennesket til boten, som i katolsk kirkelære kalles den «andre redningsplanken». Denne må mennesker gripe til, for å få den tapte helliggjørende nåde tilbake. Boten består av anger, bekjennelse og godtgjørelse i form av gjerninger (foreskrevet av en prest). Denne botslæren gjøres gjeldende også i dagens katolske teologi, og kommer til uttrykk i Den katolske katekisme:
1446. Kristus innstiftet botssakramentet for alle syndige medlemmer av Kirken, fremfor alt for dem som er falt i alvorlig synd etter dåpen, og slik har mistet dåpens nåde og såret det kirkelige fellesskap. Dem gir botens sakrament en ny mulighet til å omvende seg og finne tilbake til den rettferdiggjørende nåde. Kirkefedrene fremstiller dette sakramentet som “en annen redningsplanke etter det skipbrudd tapet av nåden er”.
På dette punktet finner vi den store forskjellen mellom luthersk og katolsk dåpslære. Vi skal utdype dette i det følgende.
Luthersk dåpslære
Den lutherske læren om dåpen blir annerledes enn den katolske, fordi den bygger på den reformatoriske forståelse av forsoningens rekkevidde. Det forutsettes at Jesus Kristus har sonet all synd, både det man kalte «arvesynd» og «gjerningssynder». Følgelig gir dåpen tilgivelse for all synd.
I likhet med Augustin, hevdet Luther ut fra Rom 6:1-4, at dåpen gir syndsforlatelse, i det den forener mennesket med Jesu død og oppstandelse. I forlengelse av dette utvikler Luther sin lære om at dåpen også gir mennesket et nytt liv. Dåpen fører mennesket inn i et forhold til Gud der det hver dag kan bekjenne sine synder og fall, motta tilgivelse, og ved det også kraft og styrke til det kristne livet. Liksom mennesket forenes med Jesu død og oppstandelse i dåpen, skal det leve i daglig omvendelse og tro, og et nytt liv. Luther skriver følgende om dette i Lille Katekisme:
Hva betyr det å bli døpt med vann? Det betyr at den gamle Adam i oss skal druknes ved daglig anger og bot, og dø med alle synder og onde lyster, og at et nytt menneske daglig skal stige fram og leve evig for Gud i rettferd og renhet.
Dermed blir dåpen forstått både som inngangen til det kristne livet og som forutsetning for at dette kristne livet kan skapes og utvikles. Luthers skriver om dåpen i flere av sine skrifter. Kortest i Lille Katekisme, der han formulerer følgende spørsmål og svar om dåpen:
Hva gir eller gagner dåpen?
Svar: Dåpen virker syndenes forlatelse, frelse fra døden og djevelen, og gir evig salighet til alle som tror det. Dette er Guds ord og løfte.
Luthers poeng her er at dåpen frelser ved det ordet som kommer sammen med vannet, og ved troen som rettes mot dette Ordet. Han skriver følgende:
Hvordan kan vann gjøre så store ting? Vann gjør det visselig ikke, men Guds ord som er med og hos vannet, og troen som liter trygt på det Guds ord som er ett med vannet. Foruten Guds ord er vannet bare vann og ingen dåp, men med Guds ord er det en dåp, et nåderikt livets vann og et bad til ny fødsel i Den Hellige Ånd.
Dåpslæren og noen viktige dåpstekster
For å få en rett forståelse av Bibelens lære om dåpen, er det på bakgrunn av det vi har skrevet så langt, hensiktsmessig først å si litt om forskjellen mellom Johannes’ dåp og Jesu dåp. Som vi har sett, var det allerede i oldkirkens tid enighet om at Johannes dåp kun hadde en foregripende og midlertidig funksjon. Den skulle, ifølge det Johannes Døperen selv forkynte, forberede mennesker til å ta imot Jesus Kristus, og den skulle etter Jesu oppstandelse erstattes med Jesu dåp. Johannes talte derfor om at det skulle komme en person etter ham, som skulle døpe med Hellige Ånd og ild. (Matt 3:11).
Jesus Kristus gikk virkelig inn under det som Johannesdåpen pekte frem mot. I sin dåp viste Jesus at han bar ansvaret for verdens synd. Dette bekreftes av at døperen Johannes, like etter Jesu dåp, kaller Jesus for «Guds lam som bærer bort verdens synd». (Joh 1: 29). I sin død fullbyrdet han alt det som Johannes dåp av Jesus pekte frem mot. Da ble verdens synd gjort opp, sonet og druknet. Ved dette etablerte Jesus forutsetningen for det som skjer i den dåpen han selv innstiftet etter sin oppstandelse.
Innstiftelsen og dåpsbefalingens betydning
Det er særlig to tekster i Bibelen som danner grunnlag, både for hva vi tror om dåpen, og hvordan vi utfører den, nemlig, de vi kaller innstiftelsestekstene i Matt 28:19-20 og Mark 16:16. Disse tekstene viser at Jesus innstifter dåpen først etter sin oppstandelse. Da befalte Jesus Kristus sine disipler og den kristne kirke å utøve dåp, og han knyttet et løfte og en bestemt virkning til dåpshandlingen. Den oppstandne Jesus lovet at han ville handle og gjøre noe med den som i fremtiden ble døpt. Ved ord som kommer sammen med dåpens vann gir han mennesker den frelsen han har gjort ferdig, ved sin død og oppstandelse. I det følgende skal vi kort se nærmere på hva dette innebærer, med utgangspunkt i to viktige bibeltekster.
Ifølge Matt 28:19-20 blir mennesket døpt i den treenige Guds navn. Norske oversettelser fanger ikke helt inn meningen med den greske formuleringen som brukes. Spørsmålet er derfor hva det egentlig betyr å døpes i Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånds navn? Ordet «i» kan oversettes «til» eller også «inn i» Faderen Sønnen og Den Hellige Ånds navn. Skal vi forstå hva dette innebærer, er det viktig å forstå hva som menes med «navnet» i denne sammenhengen. Hva er «Guds navn», og hva betyr det å døpes inn i, eller til, dette navnet? Vi merker oss først at ordet «navn» i denne sammenheng står i entall. Det står ikke at den troende skal døpes til navnene til Faderen, Sønnen og Ånden, men til et navn de tre personene har sammen. Gud har ett navn. Det viser at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er én Gud. I dåpen blir vi gitt til den ene Gud, og det betyr at vi ved dåpen får fellesskap med alle de tre personene i Gud. Vi gis til Faderen, Sønnen og Ånden. Når dette er sagt, må det føyes til at det brukes litt andre ord om hva som skjer i dåpen, andre steder i Bibelen. Dette behøver ikke bety at vi finner forskjellige slags oppfatninger om dåpen i Bibelen. Det brukes forskjellige ord for å belyse forskjellige sider ved hva som skjer i dåpen. La oss se nærmere på dette i det følgende.
Apostlenes gjerninger
Leser vi om dåp i Apostlenes gjerninger, ser vi altså at det brukes formuleringer som er noe annerledes enn den som er brukt i dåpsbefalingen i Matt 28:19. Her heter det at man døpte mennesker inn i eller til Jesus Kristus (Apg 2:38) eller på (grunnlag av) Jesu navn. Dette betyr ikke at det ble utført en annen dåp enn den Jesus selv innstiftet. Saken er at Guds navn, det vil si hvem og hvordan Gud er, har blitt åpenbart i verden nettopp gjennom Jesus Kristus. Jesus Kristus har åpenbart den treenige Gud på jorden. Fordi han fra evighet av er ett med Faderen og Sønnen, har han som Guds Sønn også Guds navn. Dette navnet er også tildelt Jesus som menneske. Derfor sa Jesus om seg selv at han (også som menneske) har fått det navn som er over alle navn (Joh 17:12). Det samme sies i Fil 2:9-11. Her leser vi at Jesus Kristus etter sin oppstandelse har fått det navnet som er over alle andre navn, altså, Guds navn.
At Guds navn og Jesus person kobles sammen, peker i retning av at det i dåpen skjer en forening med Jesus Kristus. Ved dåpen blir et menneske delaktig i Jesus Kristus og hans frelsesverk. Vi kan si at vedkommende legges inn i Jesu død og oppstandelse. Vi har allerede sett at både Augustin og Luther gjorde gjeldende en slik oppfatning av dåpen, i sin tolkning av Rom 6:3-4. Her leser vi at den som døpes, gjøres delaktig i Jesu død, i Jesu begravelse og oppstandelse. Vi oppreises med ham, i det Gud tilgir oss alle våre synder, i dåpen. At alle synder tilgis, må bety at hele livet inkluderes i den nåde som dåpen gir. (Kol 2:12-14). Ved dåpen regnes jeg inn i Jesu død for mine synder, slik at jeg kan tro at hans død for synden, er å regne som min død for synden. Ved mottagelsen av dette, får jeg også del i hans oppstandelse.
Konklusjon
Innledningsvis skrev jeg at denne artikkelen først og fremst tar sikte på å vise at det er Gud som handler i dåpen. Mennesker er mottakere av den gaven Gud gir til den som lar seg døpe. Vi har streifet innom oldkirken og senere teologi, og sett at dåpen ble betraktet som et middel Gud bruker for å gi mennesker syndsforlatelse og frelse. Grunnlaget for frelsen er Jesu soningsdød, og hans oppstandelse fra de døde. Bibeltekstene vi har vært innom har gitt hjelp til å se noe grundigere inn i hva Gud gjør med den som blir døpt. Vi har sett at vedkommende legges inn i Jesu død og oppstandelse, og ved det mottar en fullkommen frelse. Vi avslutter med et bibelord som summerer opp dette:
Men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart, frelste han oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd. Tit 3:4-5
