Straffer Gud fortsatt mennesker for syndene deres? Når det skjer ulykker og katastrofer, er det fordi Gud dømmer oss?
Det er mange som mener at bildet av Gud som en som dømmer og straffer oss mennesker er hjerteløst og grusomt. En slik oppfatning er ute av takt med vår opplyste forståelse av Gud som kjærlighetens Gud, hevdes det. Men det motsatte er tilfelle. Vi får et bilde av Gud som ikke bare er feilaktig, men som også gjør hans kjærlighet mye mindre imponerende hvis vi lukker øynene for at Gud er dommens Gud.
Kjærlighet i praksis
En Gud som uanfektet kunne sitte og se på at menneskene ødelegger både seg selv og skaperverket ville være en fjern og virkelig grusom Gud. Men Gud stiller seg ikke likegyldig til menneskenes gjøren og laden. Han er ikke så høyt hevet over livet på jorden at han ikke bryr seg. Det vi mennesker gjør, går dypt innpå ham. Han er så sterkt engasjert i det som skjer på jorden at han har investert det mest kostbare han har, sin egen Sønn, som han sendte for å dø for våre synder. Guds kjærlighet er ikke bare fine ord eller et klikk på like-knappen. Det er en kjærlighet som bryr seg og som blir engasjert. Denne kjærligheten viker ikke tilbake for å vise seg som “tough love”.
Både Det gamle og Det nye testamentet gjør det derfor tydelig at Gud oppdrar oss slik som en far oppdrar sine barn. Han holder seg ikke følelsløst på avstand, slik en uansvarlig barnevakt ville gjort. Han blander seg. Som en kjærlig far gjør.
For den Herren elsker, viser han til rette, og han straffer hver sønn han tar seg av, sier Hebreerbrevet 12:6.
Paulus forklarer korinterne at syndene deres (i forbindelse med nattverden) har ført Guds dom over dem.
For den som spiser og drikker uten å tenke på at det er Herrens kropp, spiser og drikker seg selv til doms. Derfor er det mange svake og skrøpelige hos dere, og noen er sovnet inn. 1. Kor 11:29-30
Når Gud straffer oss på denne måten, er det smertefullt, men det er likevel til det beste for oss. Gud straffer for å lede oss til omvendelse og frelse (jf. 1 Kor 5:5; 2 Kor 7:10). Men når vi blir dømt av Herren, blir vi irettesatt, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden, fortsetter Paulus i 1 Kor 11:32. Når Gud dømmer oss i dette livet, er det for å spare oss for en dom som er enda verre.
Å bli overlatt til seg selv
Den verste formen for Guds dom er derfor at Gud unnlater å gripe inn, og lar oss få ha fred i våre synder. Det er dette Paulus beskriver i Romerbrevets første kapittel. Der forklarer apostelen at Gud dømmer menneskene ved å overlate dem til sine egne synder.
De brydde seg ikke om å kjenne Gud, derfor overga Gud dem til en sviktende dømmekraft, så de gjør slikt som ikke sømmer seg. De er fulle av all slags urett, umoral, grådighet og ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst, strid, svik og falskhet. Rom 1:28-29
Vi trenger ikke tvile på at Gud fortsatt er aktiv og at han dømmer menneskene på jorden. Synd bringer Guds dom, både i denne verden og i den kommende. Men det finnes en alvorlig misforståelse vi må vokte oss for. Vi kan ikke trekke slutninger den motsatte veien. Når vi ser at ulykker skjer, kan vi ikke konkludere med at dette var et uttrykk for Guds dom, og vi kan slett ikke gå ut fra at de som opplever katastrofer har gjort seg spesielt fortjent til Guds straff. Vi kjenner Gud slik han har åpenbart seg i Bibelen, men vi forstår ikke alt han gjør, og vi vet ikke hvilke grunner han har for å tillate alt det som skjer i verden. Derfor advarer Jesus oss mot å tro at bestemte lidelser er et uttrykk for Guds dom.
Er sykdom, ulykke og lidelse uttrykk for Guds straff?
Disiplene til Jesus regnet med at sykdom og lidelse var et direkte resultat av individuelle synder. Da de møtte en mann som var født blind, regnet de det som sikkert at dette var en straff for synd. Det de ikke kunne forstå var om det var mannen selv eller foreldrene som hadde syndet. Straffen hadde jo kommet før han var født. Så de henvendte seg til Jesus for å få saken oppklart. Men Jesus avviste hele tankegangen.
“Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham,” svarte Jesus i Joh 9:3. Disiplene måtte ikke tro at et menneskes lidelse nødvendigvis skyldtes Guds straff over synd. Vi må ikke innbille oss at vi har den samme oversikten som Gud, så vi kan se hvilke sammenhenger det måtte være mellom synder og lidelser. Noen ganger finnes det ingen direkte sammenheng i det hele tatt.
Ved en annen anledning var det noen som fortalte Jesus om en massakre som hadde blitt utført under Pontius Pilatus’ kommando. Mener dere at disse galileerne var større syndere enn alle andre i Galilea, siden det gikk så ille med dem?, spurte Jesus. Nei, sier jeg dere. Men dersom dere ikke vender om, skal dere alle omkomme slik som de. Luk 13:2-3
"Hjelp i rette tid"
Ingen bør legge sten til byrden for dem som lider ved å si at det var Guds straff som rammet dem. Vi bør heller søke Guds tilgivelse for våre egne synder og vise medfølelse med dem som har det vondt. Og vi kan trøste oss selv og hverandre med at Jesus, vår Gud og frelser, ikke forholder seg uberørt og bare ser på.
For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid. Hebr 4:15-16
Det Gud viser oss ved å sende sin Sønn til vår verden er at han ikke er en følelsesløs dommer som holder seg på avstand og godter seg over å se på at straffen blir utmålt. Menneskenes ulykke smerter ham så mye at han sender sin egen Sønn for å bøte på den. Guds Sønn er verdens dommer, men han er også en dommer som har tatt verdens dom på seg selv. Kristus har vist oss hvor alvorlig han tar våre synder ved selv å lide for dem.
Guds ord gjør det klart for oss at det er ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Rom 3:22-23 Vi er alle i samme båt og fortjener Guds dom i samme mål. Ingen av oss har noen grunn til å gjøre oss til dommer over andre ved å si at de, i motsetning til oss, har fortjent den straffen de får. Vi bør heller minne hverandre om at vi alle står fordømt av Gud hvis vi ikke får hans tilgivelse. For oss alle er det til syvende og sist bare én ting som gjelder, nemlig at Jesus er
en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens. 1. Joh 2:2
