Publisert

«Farao nådde oss like ved stranden» Om dåp i Børre Knudsens salmer


Ca leselengde:
12 min

Børre Knudsens teologi er dypt forankret i en klassisk og sakramental kristendomsforståelse. Det er en nådemiddelkristendom. Gud møter sitt folk helt konkret, i sitt ord og i sine sakramenter. Derfor er det naturlig å si noe om dåpen i Børre Knudsens salmer. Flere av salmene hans har nettopp dåp som tematikk, og som forutsetning. Men i motsetning til flere av de moderne dåpssalmene våre, så kommer, blant annet, de gammeltestamentlige forbildene til dåpen til uttrykk. Salmene har en dyp bibelsk forankring. Her kommer «liv og død», fremfor den «koselige» barnedåpen, for å si det litt ladet og enkelt.

Som nevnt, Knudsens dåpsteologi er dypt forankret i Bibelen, både Det gamle og Det nye testamentet klinger med. Dette er noe som særmerker Knudsens diktning. I Norsk Salmebok fra 2013 har Knudsen to salmer, henholdsvis nr. 184 og 185. Begge disse salmene har dåpstematikk og står under overskriften «Påskeaften». Da påskeaften, eller rettere sagt påskenatt, var og er den store dåpsfesten i kirken. Disse to salmene skal vi se litt nærmere på.

«Farao»-sangen – Børre Knudsens mest kjente salme

Farao nådde oss like ved stranden.
Vi lå i leir foran Pi-Hakirot,
klemt mellom havet og hæren i sanden,
klemt i vår grav under klippenes fot.
Bare en eneste utvei lå åpen:
veien til havet, til døden i dåpen.
Halleluja! Halleluja!

Da, i den siste fortvilede stunden,
revnet det veldige, håpløse hav.
Vi som var døde, gikk tørrskodd på bunnen
midt mellom vannene ut av vår grav.
Herren gikk med oss, hans utvei lå åpen:
veien fra døden til livet i dåpen.
Halleluja! Halleluja!

Jublende løfter vi hellige hender,
vi som forlengst var fordømt og fortapt.
Nyfødt står folket på skinnende strender,
folket av prester som Herren har skapt.
Kanaans hellige frukt skal vi nyte,
vin skal vi skjenke og brød skal vi bryte.
Halleluja! Halleluja!

Vi begynner med det som må sies å være den mest kjente salmen til Børre Knudsen. Det er nemlig en dåpssalme. «Farao nådde oss like ved stranden. Vi lå i leir foran Pi-Hakirot...», slik begynner den og det er ikke mye som forteller oss at dette er en salme hvor dåpen står i et hovedfokus, men det kommer. Salmen er et godt eksempel på at Knudsens salmer har en dyp forankring i Bibelens ord og bildebruk, hvor også Det gamle testamentet får godt med rom.

Her drar Knudsen oss inn i Det gamle testamentet, tilbake til israelsfolkets utferd fra Egypt. Historien kan vi lese i 2. Mosebok 14 og den blir i salmen forstått som et forbilde for dåpen. Salmen er skrevet i vi-form. Knudsen gjør altså de som synger salmen til ett med israelsfolket, man blir på sett og vis gjort til hovedpersoner i det salmen ønsker å formidle. Det har noe med oss å gjøre. Og dette «vi», det er den døpte menighet. Slik bindes det gamle Israel sammen med det nye Israel. Israel og Kirken hører uløselig sammen. Det gamle testamentet hører sammen med Det nye. I salmen er vi med på israelsfolkets reise, og slik også den døpte menighets reise.

Salmen begynner med å lansere et problem. Israelsfolket er forfulgt av Farao og hans hær og står nå i klem, med havet foran seg og hæren bak seg. Tilsynelatende er det døden de møter hvor de enn snur og vender seg, «klemt i vår grav under klippenes fot». De står på gravens rand uten noe som kan redde dem fra en sikker død. Men det finnes ett håp. Det finnes én utvei: «... veien til havet, til døden i dåpen.» Havet, som også bærer i seg dødens krefter, lanseres som utveien.

Det er et paradoks både israelsfolket og vi møter, at den eneste utveien finnes i havet, i døden, i dåpen. Dette paradokset er en klassisk kristen tanke, at frelsen går veien om døden før den springer ut til liv igjen. Tydeligst i Jesu død og oppstandelse. Og i Jesu lignelse om hvetekornet, at det må i jorden for å dø før det kan bli til liv. Dette finner vi også i f.eks. Svein Ellingsens nattverdsalme Jesus, livets sol og glede hvor han synger: «Vi skal seire ved å tape, vi skal dø og du skal skape...».

I salmen bruker Knudsen motsetninger for å få frem kraften i budskapet: «Vi som var døde, gikk tørrskodd på bunnen midt mellom vannene ut av vår grav.» De døde som går ut av sin grav er de døpte som ble begravet med Kristus i dåpen, som får del i en oppstandelse som er lik hans. Det er dette Paulus forteller om i Romerne 6:3-11. Knudsen holder seg tett til Bibelens ord og bildebruk. Hos ham finner vi en evangelisk-luthersk dåpsteologi, hvor dåpen fremheves som den sammenheng livet leves i og som det nådemiddel som frelser fra synd og død. Israelsfolket ble reddet fra Farao, han som ville deres død, gjennom vannet og slik blir også den døpte reddet gjennom dåpens vann, fra syndens lønn som er døden (jf. Rom. 6:23).

I siste strofe har Guds folk – i salmen forstått som både Israelsfolket da men kanskje først og fremst som Kirken – nådd frem til paradis, til det lovede land, håpets land: Kanaan. Her er det også tydelig at bibelreferansene er tilstede. Blant annet står det i Første Petersbrev 2:9 om det «kongelige presteskap» som i salmen refereres til som «folket av prester». Kanaan blir bilde på det evige liv sammen med Gud i paradis, det som beskrives f.eks. i Åpenbaringsboken 21:18. Det er også her vi hører at paradis består av bl.a. gull, noe som gjenspeiles i salmens «skinnende strender», to ord som også kan sees i sammenheng med siste del av 1 Pet. 2:9: «... han som kalte dere ut fra mørket og inn i sitt underfulle lys.»

De to siste linjene i salmen peker på sammenhengen mellom nattverden og paradisfesten, og knytter også slik båndet mellom dåp og nattverd, og tanken om at dåpen leder inn til nattverdens fellesskap. «Kanaans hellige frukt skal vi nyte, vin skal vi skjenke og brød skal vi bryte!» I siste strofe blir det tydelig at det er av nåde man blir frelst. I oss selv var vi «fordømt og fortapt», men jublende løftes hendene i takkesang for at Herren har skapt dette folket av prester som nå, i paradis, kan stå for Guds trone. Her kan vi kanskje også ane noe av det lutherske «simul justus et peccator» - samtidig rettferdig og synder: «Jublende løfter vi hellige hender, vi som forlengst var fordømt og fortapt.»

 «Mitt eneste håp» - håp og dåp

Noe av dette ser vi enda tydeligere i den andre av Knudsens dåpssalmer, som har funnet veien inn i Norsk Salmebok. Den som begynner slik:

 Mitt eneste håp
er det som jeg fikk i den hellige dåp.
For loven har dømt meg og slått meg i hjel
og lagt meg i graven med kropp og med sjel.
Jeg selv er en skygge av det som ble skapt
før livet gikk tapt, før livet gikk tapt.

Og skyggenes land
de ligger så dypt under syndflodens vann.
Men Herren steg ned i den veldige flom.
Min Gud lot seg døpe med synderes dom
og dypt i det mørke fordømmelsens hav
fant Kristus en grav, fant Kristus en grav.

Denne salmen viser oss tydelig, som den forrige, at Knudsen er en evangelisk-luthersk teolog. Lov og evangelium er et sentralt ordpar er, det salige byttet er også et sentralt begrep. Samtidig er det også i denne salmen Bibelens bildeverden Knudsen bruker. Romerbrevets kapittel 6 er verdt å lese sammen med salmen, eller kanskje vi skulle si omvendt. Knudsens salmer kan være gode bibelkommentarer. I salmen lanserer Knudsen dåpen som det eneste håpet vårt. I motsetning til Farao nådde oss like ved stranden er denne salmen skrevet i jeg-form.

Det handler om den enkeltes frelse, og igjen lanserer Knudsen et problem: «... loven har dømt meg og slått meg i hjel og lagt meg i graven med kropp og med sjel.» Du og jeg når ikke opp til Guds lov. Det pekes på lovens andre bruk, hvor loven ikke bare sier hva som er rett og galt men også blir den som dømmer menneskene. Det handler om at loven forteller oss at ovenfor Gud er vi skyldige syndere, hvor vi bare blir skygger av det gode Gud skapte. Men, heldigvis, lovens andre bruk har som funksjon å lede oss syndige mennesker til alternativet, til redningen, til redningsmannen. Han som selv stiger ned i den veldige flom, for å ta vår plass for så å gi oss sin egen plass.

For i salmens andre strofe er det vi blir introdusert for alternativet til lovens dom: «Og skyggenes land, de ligger så dypt under syndflodens vann. Men Herren steg ned i den veldige flom.» Jesus stiger ned i den samme flom, syndfloden, hvor menneskene druknes av sin synd. Syndfloden som vi kjenner fra den gammeltestamentlige fortellingen om Noah i arken, fra Første Mosebok 6-8. Igjen blir det gammeltestamentlige stoffet vevd sammen med Det nye testamentet og forklarer sammenhenger som gjelder enhver som blir døpt.

Når Herren stiger ned i syndfloden, så er det Jesus selv som tar på seg oppdraget. Jesus tar selv på seg den dommen den døpte synderen skulle fått, nemlig dødsdommen. Slik finner altså «... Kristus en grav» i «... det mørke fordømmelsens hav». Dåp og død hører så å si sammen, som vi ser for eksempel av Jesu tale i Lukas: «En dåp må jeg døpes med. Hvor nedtynget jeg er til den er fullført!»

Mitt eneste håp
er satt til min Herres frivillige dåp.
Han døde min død, i min grav ble han lagt;
slik fikk han min død og min grav i sin makt.
Straks steg han av dåpen med velde og bød
en dåp til sin død, en dåp til sin død.

Av syndflodens vann
står nydøpte opp til de levendes land.
Han døptes til min død, jeg døpes til hans,
slik har han forvandlet min klage til dans.
Han løser mitt liksvøp, jeg jubler for Gud
i prestelig skrud, i prestelig skrud.

«Han døptes til min død, jeg døpes til hans, slik har han forvandlet min klage til dans.». I salmen er det altså tale om det salige byttet som Luther snakker om, Jesus tar vår plass og vi får hans. Som Luther sier i en preken: «Er det ikke en smuk og herlig byttehandel: Kristus, der er uskyldig og hellig, tager min synd og skyld på sig. Ja, ikke nok med det. Jeg, der kun er synd, klæder og smykker han også med sin uskyld og renhed.» I salmen klinger, som nevnt, Romerne 6 med – og Kolosserbrevet 2 gjør det samme. Kristus tar i dåpen på seg den døptes død, Kristi død blir den døptes død i dåpen, og slik får den døpte del i oppstandelsen. Dette forvandler klagesangen til jubelsang, og den døpte får stå opp fra de døde.

Kristus «løser mitt liksvøp» og den døpte får stå foran Gud i jubel, «i prestelig skrud», hvor ordene fra 1. Petersbrev synger med – som i Farao-salmens siste strofe. Dåpen gir den døpte del i Guds frelsesverk og løfter, og den frelser fra det onde. Slik sett må vi kunne si at Knudsen formidler en klassisk evangelisk-luthersk forståelse av dåpen i sin salmediktning. Dåpen gir oss del i hva Kristus har gjort for oss.

Tettpakket dåpsteologi på vers

I Knudsens dåpssalmer finner vi tettpakket teologi, som vi kunne skrevet langt og lenger enn langt om. Som min venn og Knudsens etterfølger som prest i Valgmenigheten i Nord, Erik Okkels, minnet meg om: Her er antropologi, soteriologi, ekklesiologi. Jeg legger til eskatologi. Dåpen har med det hele å gjøre. Både hva vi tenker om mennesket, om frelsen, om kirken og om de siste tider.

Knudsens salmer har et alvor og en dybde over seg. Som godt kan få utfordre oss og vår tenkning om ulike deler av teologien. Kanskje kan Knudsens salmer lede oss inn i en dypere forståelse av hva det betyr å være en døpt kristen? At det faktisk handler om liv, død og alvor, mer enn om en symbolsk tradisjon knyttet til kjole og glede. Samtidig er det nettopp i alvoret at gleden og lovsangen kan spire frem i oss – så også vi: «Jublende løfter ... hellige hender, vi som forlengst var fordømt og fortapt...» i «... de levendes land...»


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
12 min
Ressurstype

  Hva Tror Vi

Serie

  En prest og en plage med poesi som protest?

  «Farao nådde oss like ved stranden» Om dåp i Børre Knudsens salmer (vises nå)

Forfatter
Skrevet av: Benjamin Bjørnsen Anda.
  Benjamin Bjørnsen Anda er sogneprest i Giske og Vigra på Sunnmøre. Født og oppvokst på Jæren i Rogaland. Cand, theol. Utdannet ved NLA i Bergen og MF i Oslo. Skrev sin masteravhandling om Willy Abildsnes og Børre Knudsens salmediktning. Samler på sang- og salmebøker og alt for mye annet.
   Ressurser av Benjamin Bjørnsen Anda
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.