For mange år siden var jeg i Tyrkia og fikk anledning til å besøke severdighetene i Efesus. Der ble vi guidet av en ung norsk guide som fortalte om Diana-templet, det gamle amfiteateret, og de dramatiske hendelsene da apostelen Paulus var der (Apg 19). Under omvisningen nevnte hun også kirkens stridigheter. Spesielt splittelsen mellom øst og vest-kirken som oppsto i 1054 på grunn av det lille ordet «». Turistgruppen reagerte som forventet, med smil og hoderisting. Kristne krangler om små filleting, og slik har det visst alltid vært. Kanskje var det en i turistgruppen som stille tenkte at det kan være gode og forståelige grunner til denne uenigheten? Og - kanskje det lille ordet «filioque» skjuler noe av stor betydning for troen? I det følgende skal vi se nærmere nettopp på dette.
Ordet Filioque
Ordet «filioque» er latin for «og Sønnen» og kan spores tilbake til det tredje konsilet i Toledo i 589. Under dette konsilet konverterte kong Reccared av vestgoterne fra arianismen til den nikenske tro. Som en del av denne konverteringen ble ordet «filioque» lagt til i den tredje artikkelen av Den nikenske trosbekjennelsen, der troen på Den Hellige Ånd bekjennes:
Hensikten med denne tilføyelsen var å markere avstand til arianismens lære om at Jesus ikke er sann Gud, men kun den første og høyeste av alle skapninger. Ved å bekjenne at Den hellige ånd utgår både fra Faderen og Sønnen, bekreftet kirken den gang og nå at Sønnen er Gud på lik linje med Faderen. Bruken av filioque i den nikenske bekjennelse, spredte seg fra Spania og ble etter hvert etablert i hele Vestkirken. Dette førte til teologisk kontrovers, blant annet fordi formuleringen ble ført inn i Nikenum uten samtykke fra den østlige kirken. Det hele endte med det store skismaet i 1054, som delte den kristne kirken i en vestlig (katolsk) og østlig (ortodoks) kirke.
Hva handlet så denne uenigheten egentlig om? For å finne svar på dette må vi ta et tilbakeblikk på utviklingen av treenighetslæren i oldkirken, før den historiske prosessen vi nå kort har antydet. For å forstå dette bedre kan vi bruke et perspektiv som opprinnelig kom fra Augustin. Han skilte mellom den treenige Gud slik han er i seg selv («ad intra»), og den treenige Gud slik han handler utad («ad extra») i forhold til den skapte virkelighet. Det ble med andre ord skilt mellom hvordan man skal forstå og forklare forholdet mellom de tre personene innad i Guddommen selv, og hvordan man skal forstå og forholdet mellom dem når Gud handler overfor kirken og skapt virkelighet ellers. Vi skal se nærmere på dette i det følgende.
Guds handlinger «ad extra»
Når det gjelder den treenige Guds handlinger «ad extra» (altså i forhold til verden og kirken), lærer både vestkirken og østkirken at Den Hellige Ånd sendes av både Faderen og Sønnen. Når det gjelder det evige forholdet mellom de tre personene innad i Gud, er læren derimot forskjellig. Østkirken lærer at Faderen er den prinsipielle årsak både til Sønnen og Ånden. Faderen «føder» Sønnen fra evighet av, og slik Faderen føder Sønnen, lar han også Ånden utgå fra seg selv. Her forutsettes selvsagt at Sønnens fødsel og Åndens ut-gåelse ikke skjer i tid, men som to evige differensieringer i den treenige Gud.
Vestkirkens teologer tenkte noe annerledes om dette. Grunnen var at man her hadde en annen oppfatning av det guddommelige årsaksbegrepet. Årsaksbegrepet ble ikke forstått som en personlig egenskap som bare Gud fader er i besittelse av (slik som i østkirken), men som såkalt vesens-egenskap. Det vil si en egenskap som de tre personene i Gud har, fordi de alle har del i Guds udelelige vesen.
På bakgrunn av det vi nå har påpekt, utviklet Augustin og vestkirken en svært bred forståelse av Guds ene vesen og forholdet mellom de tre personene i Gud. Det som skiller de tre personene i Gud, er at Faderen føder, Sønnen blir født, mens Ånden utgår fra dem begge. I tråd med dette lærte Augustin at Sønnen mottar det å være den absolutte årsak fra Faderen gjennom den evige fødselen. På dette grunnlaget kunne han og vestkirken også lære at både Faderen og Sønnen er den absolutte årsak til at Ånden utgår innenfor den treenige Gud.
En avgjørende forskjell mellom øst og vest
Basert på det vi har skissert så langt, må en viktig forskjell mellom Øst- og Vestkirken presiseres. Som nevnt var Øst- og Vestkirken enige om at Ånden sendes fra den treenige Gud inn i verden, både av Faderen og Sønnen. Østkirkelig teologi forutsatte imidlertid at denne sendelsen «ad extra» ikke reflekterer forholdet mellom de tre personene innad i den treenige Gud. Innad i Gud utgår Ånden bare fra Faderen, mens han utad, overfor kirken og den skapte virkelighet, sendes både fra Faderen og Sønnen.
Vestkirken, derimot, følger Augustin og lærer at forholdet mellom de tre personene innad i Gud gjenspeiles i hvordan Gud handler overfor verden. Fordi Ånden utgår både fra Faderen og Sønnen i den treenige Gud, sendes han også av Faderen og Sønnen inn i verden. Vestkirkens teologer forutsatte med andre ord at forholdet mellom de tre personene innad i Gud samsvarer med, og er grunnlaget for, hvordan Gud sender Ånden inn i verden: Han sender Ånden både ved Faderen og Sønnen. I det følgende skal vi kort se nærmere på hvordan dette ble begrunnet ut fra Bibelen.
Bibelsk begrunnelse
Begrunnelsen for at Den Hellige Ånd sendes både av Faderen og Sønnen finnes i flere bibeltekster, særlig i Det nye testamentet. Her er noen av de mest sentrale tekstene som støtter dette:
- Johannes 14:26: "Men Talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det som jeg har sagt dere."
- Johannes 15:26: Her sier Jesus: "Når Talsmannen kommer, som jeg skal sende dere fra Faderen, sannhetens Ånd som utgår fra Faderen, da skal han vitne om meg."
- Johannes 16:7: "Men jeg sier dere sannheten: Det er til gagn for dere at jeg går bort. For går jeg ikke bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går jeg bort, da skal jeg sende ham til dere."
Disse tekstene er helt tydelige på at Ånden sendes både fra Faderen og Sønnen inn i verden. Vi skal kort se nærmere på hvordan de i hovedsak ble tolket av de respektive parter. En viktig tekst for østkirken ble Johannes 15:26: "Når Talsmannen kommer, som jeg skal sende dere fra Faderen, sannhetens Ånd som utgår fra Faderen, da skal han vitne om meg."
Østkirkens teologer hevdet at ordet «utgår» i dette bibelordet ikke betyr helt det samme som å «sende». Fordi ordet kan oversettes i presens, som en handling som hele tiden pågår, viser den til Ånden utgår fra Faderen i Den treenige Gud. Siden bare Faderen omtales som subjekt for Åndens ut-gåelse er det ikke grunnlag for å si at Ånden også utgår fra Sønnen, hevdet de. Vestlige teologer tolker imidlertid dette bibelordet annerledes. De hevder at tekstens grammatikk tillater at formuleringen utgår fra Faderen er en hendelse i tid. At Ånden utgår fra Faderen betyr derfor det samme som at han sendes av Faderen.
Uenigheten vi nå har gitt et lite innblikk i, ble videreført. Her kan vi ikke gå inn på enkeltheter, men nevner at forståelsen av hva Sønnens fødsel og Åndens ut-gåelse i den treenige Gud innebærer ble vesentlig for hvordan man tenkte. Sønnens fødsel av Gud Fader ble forstått som en differensiering i Gud, som ikke deler Guds vesen i to, men som gjør at alt det som Faderen er og har, gis til Sønnen. At Ånden utgår, innebærer det samme. Fordi Ånden utgår både fra Faderen og Sønnen, får og mottar han alt hva Faderen og Sønnen er. Med tiden argumenterer vestkirken for at dette kan begrunnes ut fra Johannes 16:13–16:
"Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører, skal han tale, og de kommende ting skal han forkynne for dere. Han skal ta av mitt og forkynne det for dere. Alt det Faderen har, er mitt. Derfor sa jeg at han tar av mitt og forkynner for dere."
Disse ordene reflekterer, ifølge teologer i vestkirken, evige hendelser og relasjoner i den treenige Gud. At Ånden utgår, betyr at han hører noe i den treenige Gud. Videre betyr det at Ånden er mottaker av det som Sønnen har. Og – det som Sønnen har, det vil si, hele Guds vesen.
Anselm av Canterbury
Den teologen som med tiden bidro med flere argumenter for at Ånden utgår i Gud, både fra Faderen og Sønnen, var Anselm av Canterbury (1033 – 1109). Han utviklet sine tanker om dette i skriftet De Processione Spiritus Sancti (Den Hellige Ånds utgåelse) som ble til i anledning prosessen som førte til splittelsen mellom kirken i øst og vest i 1054.
Anselm ble bedt av paven om å imøtegå biskop Photius av Konstantinopel, som argumenterte for at bare Faderen er den effektuerende årsaken til at Ånden utgår i den treenige Gud. Photius hevdet at dersom Ånden utgår både fra Faderen og Sønnen, forutsetter det to årsaker til Åndens opprinnelse i Gud, og dermed splittes Guds vesen i to. For å fastholde at Guds vesen er ett og udelelig, må det forutsettes at Faderens person er den ene årsaken til Ånden i den treenige Gud. Derfor må det læres at Faderen er den ene årsaken både til Sønnen og Ånden, og da blir tilføyelsen «og Sønnen» feil.
I møte med dette utviklet Anselm et svar der han argumenterer for at man kan lære at Ånden utgår både fra Faderen og Sønnen, uten å splitte Guds vesen. Han bygger videre på Augustin og den vestlige teologiens oppfatning om at den absolutte guddommelige årsak hører til Guds enhetlige vesen. Han er enig i at Faderen er opprinnelse og årsak både til Sønnen og Ånden i den treenige Gud. Men fordi det å være årsak hører til Guds vesen, ikke bare til Faderens person, blir det å være årsak gitt til Sønnen sammen med alt annet som tilhører Guds vesen i den evige fødselen. Dersom Sønnen ikke tildeles det å være årsak, sammen med vesensegenskaper som allmakt, allvitenhet, allestedsnærvær osv., blir konsekvensen at Sønnen er mindre Gud enn Faderen, poengterte Anselm. På dette grunnlaget hevdet han at Ånden ikke utgår primært fra Faderen og sekundært fra Sønnen, men både fra Faderen og Sønnen.
Aspekter ved Guds vesen
For å forstå Anselms tenkning om Åndens utgåelse er det viktig å være klar over at han skiller mellom forskjellige aspekter ved Guds vesen. Dette blir spesielt betydningsfullt når han utdyper hva det innebærer at Ånden utgår fra Gud. Et aspekt han legger særlig vekt på, er Guds kunnskap om alle ting, altså Guds allvitenhet. At Ånden utgår fra Faderen og Sønnen, betyr at Ånden blir meddelt den guddommelige kunnskapen og allvitenheten. Slik er det mulig å tenke, fordi den guddommelige kunnskapen, visdommen og allvitenheten jo er aspekter ved Guds vesen.
Med utgangspunkt i dette finner Anselm bibelsk grunnlag for sin argumentasjon for at Ånden utgår både fra Faderen og Sønnen i den evige Gud, i Joh 16:13–14. Ånden skal tale om det han hører (Joh 16:13), poengterer Anselm. Og – det Ånden hører, forklarer han videre, er hva som sies innad (ad intra) i den treenige Gud, mellom Faderen og Sønnen. Slik må det være, mener han, fordi det at Ånden hører, står parallelt til at han mottar (tar) av det som tilhører Sønnen (Joh 16:15). Dette bekrefter for Anselm at Ånden utgår i Gud fra Sønnen, ikke bare fra Faderen.
Faderen, Sønnen og Ånden virker sammen
Anselm legger grunnlag for en tenkning om forholdet mellom de tre personene i Gud som har stor betydning for andre deler av teologien. Han viderefører Augustins regel om at Guds gjerninger overfor verden er udelelige. Samtidig peker hans skjelning mellom de tre personene i Gud i retning av et annet viktig poeng, nemlig at de tre personene i Gud tillegges forskjellige oppgaver i forhold til verden. Faderen er skaper, Sønnen er forsoner og frelser, og Ånden er den som gir frelsen til menneskene ved å åpenbare Guds evige tanker. Tenkningen om hva dette siste betyr ble visstnok først aksentuert av Luthers nære medarbeider Melanchthon. Han poengterte at det ikke er tilstrekkelig å si at Guds gjerninger ad extra er udelelige. Det må også sies noe om Faderen, Sønnen og Åndens spesifikke oppgaver i forhold til hverandre. Melanchthon poengterte at Faderen, Sønnen og Åndens gjerninger ad extra ikke kan splittes. De respektive personene handler ikke separat fra de andre, men alltid sammen.
Dette er viktig. Det lærer oss for eksempel at Jesu frelsesgjerning og Åndens gjerning må sees sammen. Det lærer oss også at Åndens gjerning og Sønnens gjerning ikke må blandes sammen. Det er for eksempel bare den andre personen i Gud, Jesus Kristus, som led og døde for våre synder. Ånden og Faderen har en annen oppgave i forhold til dette. Faderen sender Sønnen inn i verden for at han skal fullføre den frelsesgjerningen som er planlagt i Gud fra evige tider. Ånden sendes inn i verden av Faderen og Sønnen for å forklare hvorfor Jesus led og døde.
Uten at Ånden gjør dette, kan ikke mennesker komme til tro på Jesus. Hvor har Ånden sin kunnskap om Jesu død fra? Jo, han har den fra den evige Gud. Han mottar den fra Faderen og Sønnen. Ånden ser til bunns i den indre trinitariske refleksjon og samtale mellom Faderen og Sønnen om hvordan frelsesverket skulle gjennomføres. Han har denne kunnskapen fordi han evig utgår fra Faderen og Sønnen i den treenige Gud. Ånden er med Jesus i hele hans liv på jorden. Da ser han ikke bare til bunns i den guddommelige visdom og frelsesplan, men også i de prøvelser, lidelser, sorg og angst Jesus måtte gjennomgå for å frelse oss fra dommen over våre synder.
Han ser ikke bare til bunns i Jesu guddommelige kjærlighet, som han selv har del i, i kraft av sitt guddommelige vesen, men også i den kjærligheten Jesus har til oss som menneske. Den kjærligheten som gjorde ham villig til å bære korset, lide og dø for vår skyld. Om dette vitner Den Hellige Ånd gjennom De hellige Skrifter, til historiens siste dag, da Jesus skal komme igjen for å dømme levende og døde. Ånden vitner til ethvert menneske som hører hans ord, at Jesus elsker dem og ønsker å gi sin frelse til dem. Den allvitende Hellige Ånd vitner om at Guds Sønn, Jesus Kristus, bar all verdens synd og gjorde opp for den i vårt sted for snart to-tusen år siden. Han vitner om at Jesus gjorde dette for deg – du som leser dette.
