Jesus sammenligner endetiden med en kvinne som skal føde (Matt 24:1-14). Liksom hun får veer når tiden nærmer seg, skal endetiden preges av ‘veer’. ‘Veene’ har egentlig vært der hele tiden, men de skal tilta i styrke og hyppighet.
Jesus nevnte tre slags ‘veer’. Hans skildring er lett å kjenne igjen i vår egen tid.
1) Naturkatastrofer: Jordskjelv, oversvømmelser, epidemier, skogbranner mm.
2) Tragedier i historien: Krig og rykter om krig, flyktningeleirer, terror. Covid-19 er eksempel på tragedier som kan høre inn under både a og b.
3) Frafall og forfølgelse.
– Svekket respekt for Guds ord. Svekket kjærlighet til medkristne. Sekter og splid. «Ikke-så-nøye-kristendom».
– Undergrunns-menigheter under sterkt press. Kirker i brann. Utestenging fra posisjoner (yrkesforbud).
Johannes åpenbaring taler om en tredobbel serie av katastrofer i endetiden, se Åp 6; 8; 9 og 16:
1 7 segl
27 basuner
37 skåler
Det tar nesten pusten fra oss. Hele verden er som i krampetrekninger. Jesu sammenligning med ‘veer’ er treffende.
Det er ikke oss gitt å tegne bildet av endetiden i detalj. Mye er skjult. Men hver gang en katastrofe inntrer, kan vi som kristne uansett minne oss selv om noe helt grunnleggende. Også det kan sammenfattes i tre punkter:
1) Gud har ikke mistet kontrollen. Han er hos sin lidende skapning med sin ‘skapernåde’. Det innebærer at han overøser oss med gode gaver tvers igjennom krisene. Han skal holde verden oppe helt til Jesus kommer igjen. Han skal ta seg av sin menighet. ‘Dødsrikets porter’ skal ikke få makt over den (Matt 16:18). Og hver enkelt kristen kan få synge: «Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer.»
2) Katastrofene er varsler. Fødselsveer varsler en fødsel. På samme måte varsler katastrofene Guds kommende rike, en ny himmel og en ny jord der rettferdighet bor. «Løft hodet, for deres forløsning er nær!» sa Jesus da han talte om dette. Skapningen «sukker og stønner» etter denne dagen: Da skal skaperverket fullt ut «bli forløst» sammen med oss som er Guds barn (Rom 8:19–24). Vi deler smertene med alle andre, men vi eier et håp som katastrofene faktisk minner oss om: Gud vil gjøre alt nytt. Der er det ingen smittefare! Les Åp 21.
3) Vi kalles til innsats. Bibelen forutsetter en dobbel innsats av oss. Vi er ulike og har ulike muligheter. Men ingen av oss kan definere oss som uaktuelle for dette doble ‘kallet’. Det er som en mynt med to sider:
– Et diakonalt ansvar. Vi skal strø om oss med gode gjerninger. Oppmuntre, hjelpe, stille savn, trøste, dele smerter. Gi avkall på goder for å løfte andre opp. Kristen tro har alltid inspirert til omsorgs-gjerninger og godhet – etter Guds egen modell, han som ga seg selv for oss.
– Et misjonsansvar. I Matt 24:14 avslutter Jesus omtalen av ‘veene’ med noe kjempefint: Evangeliet skal forkynnes blant folkeslagene! Budskapet om ham som døde for våre synder og sto opp for å gi oss håp – det skal forkynnes til tro og frelse. «Gå ut!» sa Jesus. Ta initiativ. Finn din sammenheng og din måte å være med i dette på.
Slik kan andre få del i det håpet vi har.
“Soon and very soon we are going to see the king.” (Andraé Crouch)
Foross.no ønsker med jevne mellomrom artikler fra vårt rikholdige arkiv. Denne artikkelen ble først publisert 15.04.2020
