Denne artikkelen kan du også høre opplest i avspilleren nedenfor eller i Foross-podden. Innlesingen er gjort av Inger Holter.
Du som har lest overskriften til denne artikkelen, lurer kanskje på hva ordet «nådemiddel» betyr. Det er ikke så merkelig. Ordets betydning er ikke veldig kjent lenger, ikke engang blant kristne. La oss derfor først forklare hva vi legger i dette ordet i de følgende. Nådemiddel er et medium som Gud bruker til å gi mennesker frelsen som Jesus Kristus har gjort ferdig for alle mennesker, ved sin lidelse død og oppstandelse.
Kanskje har du hørt kristne fortelle hva ordet «frelse» betyr for dem? Eller kanskje har du lest om frelsen i en kristen bok, eller i Bibelen. Da har du forhåpentligvis fått høre at Jesus Kristus, Guds Sønn, har betalt og gjort opp for alle dine synder ved sitt liv, død og oppstandelse. Forhåpentligvis har du også fått høre at frelsen består i at Gud vil tilgi deg alle dine synder på grunn av dette. Gud vil gi deg en gave, og den gaven består i at han vil tilgi deg all synd i ditt liv.
Har du hørt dette, eller lest det, har du blitt gjenstand for et nådemiddel. Nådemidlet består nemlig i ord. Det er dypest sett, og ganske enkelt, et budskap som du kan høre eller lese, for så å ta imot det ved å tro at frelsen som dette budskapet tilbyr, er til deg.
Nådemidlet består altså i ord. Likevel tror vi at det kommer til oss i litt forskjellige skikkelser. For det første i form av ord som vi hører eller leser, for det andre ved at det samme ordet kommer sammen med synlige midler, i dåp og nattverd. Her skal vi ikke skrive om dåpen og nattverden, det kan vi kanskje komme tilbake til en annen gang. Vi skal derimot utdype hva det vil si at budskapet om at Jesu frelsesverk er for deg, betyr. Altså, om «ordets» nådemiddel.
La oss først vise hvordan Bibelen taler om sammenhengen mellom budskapet om Jesus Kristus og mennesker som leser eller hører dette budskapet. Som vi skal se i det følgende, er hensikten med nådemiddelets budskap å skape mottagelighet i de som hører det. Budskapets hensikt er å skape en form for tillit til Gud, en tillit som innebærer at man sier til seg selv, og til Gud, dette er for meg, jeg trenger det.
Det er denne tilliten vi kaller for tro. Troen kommer som følge av at mennesker får tillit til det budskapet som formidles. Derfor kan vi si at tro faktisk er tillit. Den kommer ikke alltid med en gang noen hører eller leser ordet, men den kan komme siden, fordi man kanskje har hørt det en gang, og ikke helt greier å skyve det fra seg. La oss se på noen ord i Bibelen som taler om dette forholdet.
Bibeltekster
Mot slutten av den boken i Bibelen som vi kaller Johannesevangeliet, leser vi følgende (Joh 20:31): «Dette har jeg skrevet for at dere skal tro …» Hensikten med det skrevet om Jesus Kristus, er altså at mennesker skal lese det, og ved det komme til tro på Jesus Kristus. Ordet nådemiddel ble ikke oppfunnet av Johannesevangeliets forfatter, eller av noen andre av Bibelens forfattere. Det brukes heller ikke i Bibelen. Likevel forklarer det ordet vi nå har lest, hva nådemiddelet er. Ordet er laget for å tematisere det Bibelen sier om hva som er hensikten med budskapet om Jesus Kristus, og hva som kan skje, med de som hører eller leser dette budskapet.
Ordet om Jesus innbyr til tro på ham, og vi skal nedenfor også se at det skaper troen på ham. Her skal vi først se nærmere på noen andre bibeltekster som forklarer hva Ordet som nådemiddel er, ut over det jeg så langt har påpekt. Ut fra det som er sagt så langt, kan man nemlig spørre om nådemiddelet bare er gitt for at mennesker skal ta imot frelsen og bli kristne. En slik oppfatning er imidlertid for snever, selv om det nok er noen som tenker slik.
Bibelen taler på en slik måte om troen og det kristne livet at vi forstår at kristne mennesker trenger å høre budskapet om Jesu frelse flere ganger. De trenger forsikringer om det. Grunnen til dette er flere, blant annet at man av forskjellige grunner kan plages av tvil.
Det ser ut til at apostelen Johannes har hatt dette klart for seg, når han skriver første Johannesbrev. I det femte kapitlet i dette brevet, skriver han om hva Jesus Kristus har gjort for de som tror på ham. Han forsikrer at hele frelsen hviler i Jesu person, og konkluderer med følgende:
Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn. 1 Joh 5:13
Som vi ser, henvender Johannes seg her til de som tror på Jesus Kristus. Han sier altså noe som kristne mennesker kan ta til seg, kanskje særlig når de synes at de ikke lykkes som kristne. Da er det lett for noen og enhver å tenke at jeg kanskje ikke er en kristen lenger. Jeg får det ikke helt til, og da holder det kanskje ikke?
I møte med dette kommer Bibelen med et korrigerende budskap til oss. Dette budskapet er nådemidlet i funksjon. Det sier til oss at frelsens gave er betalt fullt og helt av Jesus Kristus, og forsikrer om at det er bare dette som gjelder som grunnlag for frelsen. Det vi gjør som kristne, skal ikke gjelde som noe vi supplerer med for at frelsen skal bli mer sikker.
Det kristne livet må derimot forstås på andre premisser, og ut fra et annet perspektiv, nemlig, nådens og frelsens perspektiv. Også dette vil Bibelen lære oss noe om. Fordi Bibelen i så måte er et middel, som forklarer oss hva nåden er, og samtidig også gir oss nåden, kan den også lære oss hvordan vi som kristne kan tenke om livet og hvordan vi skal leve. Det er mye å si om dette. Men her til å begynne med, vil jeg særlig nevne følgende.
Bibelen oppfordrer mennesker til å «grunne» på Guds ord. Ikke bare høre det opplest, men også gjemme det eller bevare det i sitt hjerte, gi det rom og tenke på det. Ifølge det Bibelen sier, har dette en virkning på mennesker, som går ut over det å tilegne seg kunnskap om det som står i Bibelen.
Med dette vil jeg ikke si at kunnskap om det som står i Bibelen ikke er viktig. Min hensikt er derimot å påpeke at denne kunnskapen har enkelte sider ved seg som ikke alle er klar over, eller tenker på. Kunnskapen fra Bibelen har en kraft i seg som påvirker og preger den som tar den til seg. Bibelens ord, som i Salmene av og til kalles Herrens lov, har en kraft i seg som sammenlignes med vannets virkning på et tre. Treet som står ved en rennende bekk, bærer frukt fordi det suger vannet til seg. Et eksempel på hvordan Bibelen taler om dette, finner vi i Salme 1:
Salig er det menneske som har sin lyst i Herrens lov, og grunner på hans lov dag og natt. Han skal være lik et tre som bærer frukt i sin tid. Sal 1:1
Som vi ser, sies to ting her. Den som grunner på Guds ord, forblir salig, det vil si, frelst. I tillegg skaper dette ordet noe. Treet bærer frukt i rette tid. Det å grunne på Guds ord dag og natt, betyr selvsagt ikke at man ligger våken om nettene og resiterer bibelord hele tiden. Det sier noe om Ordet selv. Det er som vannet som gir næring og liv i et tre. Det handler om at ordet gjør sin virkning i oss, også når vi ikke er bevisst på det.
Jesus Kristus sier noe lignende for eksempel i avskjedstale til disiplene. Han oppfordrer disiplene til å ta vare på hans ord og bli i det. Ifølge Johannes 15, fører dette til at Jesus Kristus også blir i dem, og til at de bærer frukt for Jesus. Skal vi tematisere dette i forhold til begrepet nådemiddel, kan vi så lang si, at Ordet, slik det er gitt i Bibelen, eller også i forkynnelse, sanger eller litteratur som er i samsvar med Bibelen, er et middel som Gud bruker, ikke bare for å gjøre mennesker til troende, men også for at de som er kommet til tro skal bli bevart i troen, og vokse i troen. Derfor skriver Paulus at «evangeliet» er en «kraft til frelse» for den som tror. (Rom 1:16)
Kanskje spør du allerede her, hva dette ordet «kraft» egentlig betyr? I tilfelle spør du om noe som man særlig var opptatt av i oldkirkelig og reformatorisk teologi, og som man også gav svar på som er temmelig ukjent i dag.. Vi skal komme tilbake til dette nedenfor. For å etablere et litt bedre grunnlag for å svare også på dette spørsmålet, skal vi si litt mer om hva Bibelen selv sier om Ordets nådemiddel. Vi beveger oss da inn i den tematikken som vi kaller lov og evangelium. For å forstå dette, er det nødvendig å se litt nærmere på hvordan man i kirkens historie har tenkt om dette ut fra begrepsparene lov og evangelium.
Lov og evangelium
I den kristne teologien, særlig den lutherske og reformerte, knyttes ordene lov og evangelium særlig til nådemiddellæren. Noen ganger møter man oppfatninger om at det var Luther som fant opp læren om lov og evangelium. Det er imidlertid en forenklet oppfatning av denne saken. Det Luther og hans medarbeidere tematiserte som lov og evangelium, handler som en sak og et forhold som man var oppmerksom på og skrev om, allerede i oldkirken. Saken kommer frem, selv om man ikke fullt og helt benyttet den senere lutherske terminologien.
Det ble likevel særlig Augustin som utformet en foregripende lære om dette. I skriftet Spiritus et letra påpekte han at Skriftens ord taler på to måter. På den ene side for å vekke opp menneskets erkjennelse av sin synd. På den annen side for å gi syndsforlatelsen.
Det som Augustin skriver om dette, bunner både i hans egen erfaringer om hvordan han selv ble i kristen, og i hans studier av Bibelen. Av erfaring visste Augustin at han som ung ikke søkte Gud, men i stedet søkte seg bort fra ham. Det kom likevel en tid da han begynte å søke Gud, og når han ser tilbake på denne tiden, forstår han at det egentlig ikke var han som søkte Gud, men Gud som søkte ham, og satt ham bevegelse på forskjellig måte. Gud uroet hans hjerte, hans søkte som i blinde, og det ble klart for ham at han trengte Guds nåde og tilgivelse. Det som gav ham klarhet i dette, var møtet med Bibelens budskap, og biskop Ambrosius forkynnelse. Bibelen hadde mye å si ham om en rekke forhold, men gjennom alt den sa, talte den først og fremst til ham om hans forhold til Gud, overbeviste ham om hans behov for frelse og nåde, og åpenbarte nåden for ham.
Det er denne skjelningen mellom Bibelens to sider som videreføres og nærmest presiseres av Luther, og i reformatorisk teologi. Loven defineres som de ordene i Bibelen som viser Guds vilje med menneskers liv. Loven kommer derfor til uttrykk i form av bud, gode formaninger og lærdom om livet. Selv om «loven» med hensyn til det den sier er god, overbeviser den mennesker om at de ikke strekker til overfor de krav den stiller. Loven har derfor en dobbel funksjon. På den ene siden gir den gode forskrifter for livet. På den annen side viser den mennesker at de ikke klarer å oppfylle den, og derfor trenger tilgivelse fra Gud. Denne tilgivelsen tilbys gjennom er de ordene i Bibelen som forteller at Jesus Kristus har sonet og gjort opp for alt det mennesker skylder Gud, altså i det budskapet som vi kaller evangeliet.
Ifølge luthersk teologi er bare evangeliet nådemiddel. Ikke loven. Dette betyr ikke at loven regnes som unødvendig, eller som et onde. Loven har en hensikt som er nødvendig, når det gjelder menneskets frelse. Den overbeviser mennesket om at det er skyldig overfor Gud, og ved dette åpner det mennesket for den frelsen som evangeliet gir. Loven fører menneske til erkjennelse av sin synd, mens evangeliet skaper troen og tilliten til Guds nåde:
Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud. Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd. Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. – For det er ingen forskjell, alle har syndet og mangler Guds herlighet. Og de blir rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. Rom 3:19-24
At Bibel og forkynnelse er lov og evangelium, må ikke få oss til å tenke at den skal snevres inn og kun behandle en avgrenset tematikk i Bibelen. Lov og evangelium er ikke to separate temaer eller emner, ved siden av læren om skapelsen, syndefallet, kirken etc. Termene omfatter hele budskapet i Skriften og er å anse som overordnede perspektiver for alle de temaene som behandles der.
Som nevnt finner vi denne skjelningen mellom to slags ord i Bibelen allerede tidlige i kirkens historie, vi skal ta med noen eksempler på dette, og ved det beveger vi oss etter hvert over i spørsmålet om hva den mye omtalte evangeliets kraft er for noe. Vi skal hente ut noen foreløpige svar av Ireneus forfatterskap. Forhåpentligvis kan vi også lære noe av ham, med hensyn til hva som er forkynnelsens innhold og hensikt.
Ireneus
I Against Heresies skriver Ireneus temmelig mye om prekenens betydning for menigheten. Det han skriver, viser blant annet at forkynnelsen på den tiden hadde et sterkt læremessig anliggende. Den læren som var formidlet fra Jesus Kristus, gjennom hans utvalgte apostler, var truet, og måtte derfor ivaretas i kirken, gjennom forkynnelse og lære. (Ireneus Haer 1:10).
Ireneus utvikler også teologiske synspunkter på prekenen. I tillegg til å omtale den som formidler av frelsen, kan han sammenligne den med solen. Med dette vil han si at forkynnelsen med hensyn til sitt brede innhold må være det samme overalt. Liksom solen stråler er de samme overalt, skal forkynnelsen av sannheten skinne overalt, og opplyse alle mennesker som ønsker å kjenne den. Sannheten er den samme overalt, derfor må prekenen meddele det samme budskap overalt, mener Ireneus.
Men, som solen, er Guds skapning én og den samme overalt i hele verden. Slik skinner også forkynnelsen av sannheten overalt og opplyser alle mennesker som er villige til å la seg opplyse av sannheten. Heller ikke vil noen av lederne i kirken, uansett hvor høyt begavet han måtte være av veltalenhet, lære andre doktriner som er forskjellig fra disse. (St. Irenaeus. Against Heresies (p. 103). Veritatis Splendor Publications. Red.oversettelse)
Men – Ireneus skriver også om det vi har kalt forkynnelsen kraft eller virkning. I den forbindelse poengterer han at forkynnelsen av evangeliet gir Den Hellige Ånd. Dette skjer i et lengre avsnitt om Trollmannen Simon (Apg 8). Ifølge Ireneus tolkning at denne fortellingen, forstod ikke Simon at Ånden gis gjennom forkynnelsen av Jesus Kristus. I stedet trodde han at Ånden ble gitt nærmest på magisk måte, ved apostlenes håndspåleggelse. Han trodde med andre ord at Guds undergjerninger ble gjort ved apostlene selv, ikke ved Gud.
Denne Simon, som trodde falskt, og antok at apostlene gjorde sine helbredelser ved magi og ikke ved Guds kraft. Han trodde at deres fylde av Den Hellige Ånd, som skjedde ved håndspåleggelse – altså de som trodde på Gud gjennom Ham som ble forkynt av dem, altså, Kristus Jesus – ble gjort gjennom en høyere kunnskap om magi, og tilbød penger til apostlene, slik at han også kunne få denne kraften til å utøse Den Hellige Ånd til hvem han ville. (St. Irenaeus. Against Heresies (p. 142). Veritatis Splendor Publications. red.oversettelse)
Ireneus knytter sammen forkynnelsen og troen, og omtalte troen som en følge av forkynnelsen. Han skrev følgende: « … but the whole time of faith during which men hear and believe the preaching of the Gospel, and those become acceptable to God who unite themselves to Him».[1]
Ireneus begrunner sitt syn på forkynnelsens som skaper av troen, ved å vise til Peters tale i Cornelius hus (Apg 10). Ireneus skriver også om forkynnelsen og kirken. Her legger han vekt på at forkynnelsen må være i samsvar med troens regel, det vil si, den rette lære om Jesu Kristus og den treenige Gud.
Kirkens forkynnelse er utvilsomt sann og stødig, den som gjør den ene og samme frelsesvei kjent gjennom hele verden. For til henne [kirken] er Guds lys betrodd og derfor også Guds visdom som har til hensikt å frelse alle mennesker. [2] (red.oversettelse)
Augustin
Vi finner mye av de samme tankene hos Augustin. Her nevnes at han (videre) utvikler en tenkning om Ordets guddommelige kraft til å påvirke mennesker og skape troen i dem. Denne forankrer han i læren om Sønnens evige fødsel, og i læren om inkarnasjonen. Denne måten å tenke på videreføres av Luther, og vi skal utdype den i det følgende. Det spørsmålet vi søker svar på er altså hva kraften i evangeliets budskap består i. Det svaret Luther gir kan nok være litt krevende å forstå, men det får vi ta sjansen på.
Luthers tenkning om dette forutsetter en bestemt lære om at den treenige Guds gjerninger overfor skapningen er enhetlige (nok en gang et dogme som ble klargjort av Augustin). Det som den inkarnerte Guds Sønn sier på jorden og siden som den oppstandne, er derfor helt og fullt uttrykk for Guds ene vilje. Videre hevder Luther, at fordi evangeliets budskap har sitt opphav i Gud, så er det fult av guddommelig makt og kraft. Luthers forklaring på denne kraftens opphav er interessant, og oversett i vår tid. Han skriver at denne kraften er den som Guds Sønn evig mottar fra Gud fader, i den evige fødsel. Det dreier seg med andre ord om Guds rene akt, hans guddommelige makt. Denne kraften går fra Faderen til Sønnen i den treenige Gud, og fra Sønnen inn i verden. Det er det ordet som Jesus Kristus selv forkynte. Det som ble gitt definitivt til apostlene, og som deretter forkynnes videre i kirken. Guds kraft er knyttet til dette ordet, og virker gjennom det. Luther skriver følgende:
Kristus formidler dette budet til apostlene, disse videreformidler det til sine etterfølgere, biskoper og forkynnere, disse igjen, gir det videre til hele verden. Slik blir altså apostlene og pastorene ikke noe annet enn en kanal som Kristus leder og formidler Sitt evangelium fra Faderen til oss.[3] (red.oversettelse)
Det vi her har skrevet betyr ikke at Luther mener at Gud formidler stadig nye budskap og åpenbaringer gjennom sine tjenere. Han anser Skriftens åpenbaring for å være avsluttet, i og med de apostlene som Jesus selv valgte til å formidle Guds ord inn i verden. Ved dette ble Det gamle testamentets åpenbaringer komplettert, og fullendt, med de skriftene som vi kaller Det nye testamentet.
Jeg må ikke og vil ikke høre eller se noe arbeid eller tilbedelse av Gud, ingen åndelighet, ingen hellig liv, annet enn det som kommer fra dette mennesket, Kristus, eller det som Han videreformidlet til apostlene og som apostlene igjen formidlet videre til forkynnere. Når jeg hører dette, hører jeg Kristus selv; og når jeg hører Kristus, hører jeg Faderen. [4]
I det følgende skal vi se på noen andre sider ved forkynnelsen. Av plasshensyn må vi begrense oss til tekster fra brevene i Det nye testamentet.
Brevlitteraturen
I brevlitteraturen finner vi de tekstene som særlig utgjør det bibelteologiske grunnlaget for læren om at Bibel og forkynnelse er nådemidler. Sannheter som implisitt forutsettes i evangeliene og Det gamle testamentet, forklares eksplisitt her. Dette skjer, blant annet ved at forkynnelsen beskrives med formuleringer som sier noe kvalifiserende om hva og hvordan den er. Vi starter med Rom 1:16-17:
Jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige ved tro skal leve. Rom 1:16-17
Dette er et av bibelordene som Konkordieformelen viser til for å påvise eksegetisk grunnlag for å skjelne mellom lov og evangelium. Det hevdes at ordet evangelium her betegner det spesifikke budskapet om frelse som gis gjennom Jesus Kristus. Dette fordi det beskrives som et budskap som «åpenbarer Guds rettferdighet av tro», slik at det fører til tro. Dette budskapet kalles her «Guds kraft», og dette har de samme ontologiske implikasjoner som påpekt ovenfor. Evangelium tillegges med dette med en guddommelig egenskap. Det er Guds kraft, fordi det har sitt opphav i Gud.
Samtidig gjøres det klart at evangeliets Guds-kraft er avgrenset til noe helt bestemt, nemlig, til å virke troen i mennesker. Vi er betrodd å forvalte det ordet som Guds kraft bor i, men vi er ikke betrodd å forvalte Guds kraft og makt direkte, som undergjørere eller helbredere.
Hva så med de ordene i Skriften som vi kaller loven? Er det også knyttet en guddommelig kraft til den? Til dette må vi svare ja. Samtidig må det føyes til at loven ikke har kraft til å skape tro og nytt liv i mennesker. Loven rammer menneskers samvittighet, den overbeviser og dømmer og beveger mennesker til syndserkjennelse. Mens loven anklager og gir mennesker «en lukket munn» (Rom 3:19, Heb 4:12), gir evangeliet frelse, Den Hellige ånd, og kraft til å leve etter loven (Rom 8:3-4, Ef 1:13). Dette samspillet mellom lov og evangelium kommer sørlig klart til uttrykk i Galaterbrevet 3:21-25:
Er da loven imot Guds løfter? Langt derifra! For bare hvis det var gitt en lov som hadde kraft til å gjøre levende, kom rettferdigheten virkelig av loven. Men Skriften har innesluttet alt under synd, for at det som var lovt, ved tro på Jesus Kristus skulle bli gitt til dem som tror. Men før troen kom, ble vi holdt i varetekt under loven, innestengt inntil den tro som skulle komme, ble åpenbart. Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro. Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren. Gal 3:21-25
Loven skal nemlig også forkynnes som veileder for det troende menneske. Ofte blir denne typen forkynnelse kalt formaning, eller også lovens tredje bruk. Vi skal komme tilbake til denne side ved forkynnelse nedenfor. Først skal vi utdype det vi har kalt forkynnelsens ontologi. I 1 Kor 1:18 beskriver Paulus «ordet om korset» som Guds kraft, på samme måte som han beskriver evangeliet i Rom 1:16-17. Guds «visdom» eller «mysterium».
I eldre teologi, (Luther, Augustin og Aquinas bl. a), er den bærende oppfatning at ordet «visdom» hos Paulus, svarer til Johannes evangeliets Logos-begrep. Dette kan begrunnes med at disse ordene beskrives med det samme innhold. Ordet «mysterion» er Guds evige frelsesplan som er virkeliggjort i Jesus Kristus (Logos), og som åpenbares i evangeliets budskap. Visdommen hos Paulus svarer til det gammeltestamentlige Visdommen som omtales særlig i Ordspråkene 8:22ff.
I Rom 10:17 finner vi enda et bibelordene som det ofte vises til når forkynnelsens virkning og betydning skal forklares. Troen kommer ved forkynnelsen, eller rettere, ved hørelsen. Mennesket gjenfødes ved Guds uforgjengelige Ord, skriver apostelen Peter (Ordet som gjenføder, får dermed nok et guddommelig predikat – det er u-forgjengelig – det vil si det skal aldri opphøre. Det har sin gyldighet forankret i den evige Gud). For at den guddommelige kraften kan være til stede, skal den som forkynner, tale som Guds ord. 1 Pet 4:11, 1 Pet 1:23-25.
Forskjellig slags forkynnelse
Det kan se ut til at Det nye testamentet differensieres mellom forskjellig slags forkynnelse og i tilknytning til dette, også forskjellige slags forkynner nådegaver, eller forkynner utrustning.
I 1 Kor 12, i ef 4 og 1 Kor 12-14, skjelnes det mellom forskjellige forkynnertyper, såkalte evangelister, hyrder og lærere. I 1 Kor 14 omtales profeter som personer som taler til oppbyggelse og trøst. Dette viser at forkynnelsen kan ha forskjellig karakter. Det viser også at det er få som kan ivareta alle anliggender ved det å tale Guds ord. Det gjelder for talere som alle andre Guds tjenere, at de må utfylle hverandre. Derfor må det i en viss grad skjelnes mellom det man sier om forkynnelsen som en livsviktig funksjon og oppgave for det kristne fellesskap, og det som kan forventes av alle som står i denne oppgaven.
Samtidig er det noe som må prege all forkynnelse. Skal den fungere som nådemiddel, må evangeliets budskap om syndsforlatelse for Jesu skyld være med. Evangeliets budskap må være bærende slik at forskjellige temaer som den berører, knyttes til evangeliet, og bli preget og innholdsmessig bestemt av dette. Ikke minst gjelder dette det vi ofte kaller formanende forkynnelse, altså forkynnelse som sikter på å gi veiledning for det kristne livet. Det er ikke vanskelig å forstå at det er behov for dette i vår tid. Vi skal kort si noe om dette aspektet ved forkynnelsen i det følgende.
Dersom vi leser bergprekenen (Matt 5-7), Jesu avskjedstale til disiplene, eller også veiledning for kristne, som gjerne kommer til slutt i Paulus sine brever, vil vi se at kristne menneskers oppfyllelse av Guds bud skal preges av en form for altruisme, som har Jesus som forbilde.
Fra én side sett oppfylte Jesus loven nettopp i sin frelsesgjerning. Han elsket oss så høyt, at han gikk i døden for oss, og ved det oppfylte Jesus det som kan kalles lovens dypeste og egentlige intensjon, nemlig å gi seg selv for sitt medmenneske. Han som er Gud fra evighet av ble menneske nettopp for å gjøre dette, og ved det gi oss en fullkommen frelse. I sin frelsesgjerning oppfylte Jesus loven for å frelse oss fullkomme. Derfor er han i dette ikke bare frelser, men også forbilde for de troende. Ikke i den forstand at vi skal supplere hans frelsesgjerning ved våre gjerninger. Vi kan ikke leve fullkomment etter loven slik Jesus gjorde, og ved troen er vi fritatt fra å sone våre egne synder. Likevel skal det forkynnes til et liv som skal preges av gjerninger som har en paradigmatisk likhet med Jesu gjerninger.
Bibelen formaner derfor troende mennesker til å stille seg selv, sine lemmer og forutsetninger, frem som offer for Gud. Ved dette skal de tjene hverandre og sine medmennesker. De skal gjøre gode og nyttige gjerninger som bæres av vilje til å ofre seg selv. Selvoppofrelsen blir selvsagt ikke alltid det bærene motivet, men den ligger alltid som en grunntendens som preger det kristne livet. Den kommer til uttrykk i mellommenneskelige forhold, i familiære relasjoner, og i forhold til samfunnet. Uten selvoppofrelse blir verden ubarmhjertig og hard, og styrt av egoisme.
Forkynnelsen har en oppgave i forhold til dette. Den må si noe om at kristne kan anse sitt arbeid, sine daglige gjerninger etc., som tjeneste for Gud. Formaningene nuller ikke ut Bibelens bud, men formaner til å la kjærlighetsbudet være styrende for de valg man til tider må ta, når man skal etterleve budene.
Til sist kan nevnes at det hører med til forkynnelsens oppgave også å korrigere, eller også avvise, trosoppfatninger som ikke kan forsvares ut fra Guds ord. Det kan gjelde flere forhold, for eksempel feilaktige oppfatninger om kristne menneskers kår i denne verden. Lidelsens problem søkes forklart på mange måter, og ikke alt som sies om dette er bibelsk.
I vår tid blir den kristne troens innhold angrepet direkte fra flere hold. Det gjelder ikke bare troen på Guds eksistens, læren om skapelsen etc., men for eksempel også selve læren om frelsen. I møte med dette er det nødvendig at Bibelens budskap om frelsen får lyde, for, som vi har sett er Guds kraft til frelse knyttet nettopp til dette.
[1] St. Irenaeus. Against Heresies (p. 249). Veritatis Splendor Publications. Kindle Edition. St. Irenaeus. Against Heresies (p. 249). Veritatis Splendor Publications. Kindle Edition.
[2] St. Irenaeus. Against Heresies (p. 617). Veritatis Splendor Publications. Kindle Edition.
[3] Luther, Martin. Luther’s Works, Vol. 24: Sermons on the Gospel of St. John Chapters 14-16: (Kindle Locations 1188-1201). Concordia Publishing House. Kindle Edition.
[4] Luther, Martin. Luther’s Works, Vol. 24: Sermons on the Gospel of St. John Chapters 14-16: 024 (Kindle Locations 1252-1265). Concordia Publishing House. Kindle Edition.
