Innenfor teologien finnes det de som vil så tvil om Kristi himmelfart og har samme innvendinger mot den som mot oppstandelsen. Himmelfarten er jo avslutningen på oppstandelsen. Noen vil avmytologisere den. Andre plassere den utenfor vanlige historiefortellinger. Mens andre er opptatt av symbolkraften i datidens verdensbilde.
Historisk skildring av øyenvitner
Lukas skriver at hans evangelium og Apostelgjerningene er basert på en nøye gjennomgang av pålitelige øyenvitnekilder (Luk 1:1-4).
Selve fortellingen om himmelfarten, liksom skildringene av Jesu oppstandelse, insisterer på at det hele handler om historiske hendelser og ikke om noe som er hentet fra en viss sjanger og et kjent mønster fra samtiden. Heller ikke at Lukas var inspirert av Enok-Elia hendelsene i GT, og plukket litt herfra og derfra for så å konstruere denne beretningen.
Det finnes teologer som hevder vi er nødt til å avvise en fysisk oppstigning gjennom sfærene. Dette fordi beretningen er preget av datidens verdensbilde. – Vel, hele Bibelen er preget av fortidens verdensbilder. I så fall måtte vi konkludere med at det ikke er noe i Bibelen som bør anses som historisk holdbart.
Her handler det ikke om verdensbilder, men om øyenvitner som er i stand til å gjenfortelle en hendelse de har sett. Jesu disipler har samme standard som oss når det gjelder å bedømme om en person som var død, er blitt levende, og om samme person som de kjente godt, beveget seg opp fra bakken.
Spørsmålet er ikke om vi står overfor et irrasjonelt under, og om det er analogt med andre beretninger, men om øyenvitnene var troverdige og pålitelige. Når teologer kan diskvalifisere disse vitner, blir de å forstå som upålitelige, primitive og enkle. Eller vi snakker om bevisste historieforfalskere og løgnere.
Vi må derimot si: Hvis de visste at Jesus ikke stod opp fysisk og heller ikke løftet seg opp fra jorden fysisk, hvordan kunne de da være villig til å dø for en usannhet de selv hadde produsert? Vi vet at mennesker kan dø for noe som er falskt, men som de tror er sant, men ikke for noe de vet er falskt.
Beretningene gir oss heller ingen grunn til å tro at det dreier om hallusinasjoner. Hvis så mange samtidig skulle få felles og detaljerte syner om oppstandelse og himmelfart, må det betraktes som et psykologisk mirakel, som er vanskeligere å tro enn et fysisk.
Teologien og kirken har lenge vært i en epistemologisk, erkjennelsesteoretisk, krise. Hvordan vet vi at vi vet? Hvordan vet vi at Lukas ikke beskriver en historisk hendelse, men en eksistensiell visjon av at Jesus steg opp fra jord, når Lukas rent faktisk beskriver hendelsen som historie?
Hvordan verifiserer teologer slike påstander? Er det noe i Lukas’ beretninger som tyder på at alt sammen bygger på myter og forestillinger lånt annetstedsfra? De som hevder det, men ikke kan verifisere det de hevder, trenger Wittgensteins ord: Det man ikke kan si noe om, må man forbli taus om.
Inkarnasjon og himmelfart
Vi «glemmer» så lett, og særlig rasjonalisten i oss, at det var Gud selv, Skaperen, den Oppstandne, som vandret sammen med disiplene ut til Betania den dagen. Er det noe problem for Gud å oppheve en fysisk lov og lette fra jorden? Å tvile på det, er rett og slett vantro.
For øvrig er skyen i beretningen ikke noe problem. Hvis Herren hadde fart høyere og høyere opp og inn i uendeligheten, hvordan skulle disiplene da kunne tro på Hans nærvær? Skyen er trolig Guds pedagogiske middel til å stole på nærværet.
Det viktigste ved himmelfarten er at Kristi menneskenatur nå er helt forenet med guddommen. Gjennom Kristus har menneskenaturen blitt løftet opp til Guds trone. Mennesket er igjen forenet med Allmakten! Kristi menneskenatur er ikke lenger lokalisert ett sted. På grunn av den personlige foreningen mellom guddom og menneske, er Kristus som menneske nå overalt.
Himmelfarten er ingen myte, men fullførelsen av inkarnasjonen, og må ikke fjernes som helligdag. Det ville være å fjerne en av de viktigste og dypeste sider av selve Kristusmysteriet.
Vår personlige himmelfart
Det er sant: Himmelfarten har en personlig og eksistensiell side. Den kristne dåp forkynner en forening med Kristus (Rom 6:3-8). Det gjelder også Hans himmelfart. Den gamle lutherske kirke – særlig på 1600-tallet – understreket denne side ved Kristusmystikken og oppfordret troende til daglig å holde himmelfart i sitt hjerte, som professor H. Müller i Rostock ofte sa.
Mediterer vi over denne virkelighet? Da tenker jeg ikke bare på det å få åndelige opplevelser, men i troen daglig fare med Kristus opp til Guds trone.
Den personlige foreningen med Kristus – og alt hva det medfører av nytt liv – er en inderlig forening med historisk-reelle hendelser, som himmelfarten og Kristus selv. Det er ikke en forening med alle slags tradisjoner, myter og symboler. Slike ideer må en kristen kirke avvise.
Troen bygger på faktiske hendelser
Mange teologer har en lei tendens til å uttrykke seg som om oppstandelses- og himmelfartshendelsene er avhengig av «forkynnelsen», «troen» eller «troens øye». Som om troen er årsak til oppstandelsen og himmelfarten.
Men saken er jo den at kristentroen har sitt startpunkt i disse hendelser. Det er meningsløst å hevde at vi kan bevare troen uavhengig av om noe har skjedd eller ikke.
Men kan vi tro på Lukas’ beretning om himmelfarten, da teksten har gjennomgått en lang prosess av «muntlige overleveringer og kanskje nedskrevne kilder», som det hevdes? Dette er en drøy overdrivelse. Det gikk neppe mer enn ca. 40-50 år fra Jesu himmelfart til den ble skrevet ned. Og Lukas hadde ikke råd til å være unøyaktig på grunn av alle i samtiden som kjente til hendelsen.
Tiden mellom nedskriving (autografen) og de yngste papyriene fra Acta 1 (p18) og Luk 22 (p75), er også kort, trolig ca. 130 år. Vi kan derfor slutte at den Lukasversjonen vi har, er helt tett på, ja, identisk med originalen.
Hvis så ikke er tilfelle, ender all historieforskning i kaos. Det yngste manuskript vi har av Platon f.eks. er skrevet 1300 år etter forfatterens død. For Sofokles’s del er intervallet 1400 år.
Fortellingenes troverdighet
Men er beretningen troverdig? Er ikke dette «romfart»? Naturligvis ikke. Det at Herren hevet seg opp fra jorden er uproblematisk hvis vi tror at Jesus er Gud selv, den Oppstandne, som vandret med disiplene til Betania den dagen.
Liberale teologer benekter at himmelfarten er «et fysisk fenomen». Hva er det da? Det eneste sted i verdenslitteraturen som beskriver Jesu himmelfart er Lukas’ to beretninger. Hvis den ikke skjedde som beskrevet, bør vi i redelighetens navn la være å si noe som helst. Alt annet vi konstruerer blir subjektive filosoferinger.
Det betyr ikke at Jesus sitter i den synlige himmelen «der oppe» med «en vanlig fysisk kropp». For det første er det en kristologisk hovedsannhet at Kristi herliggjorte menneskenatur nå er ett med den allmektige guddomsnatur, og dermed til stede overalt. For det andre sitter Han ikke i en fysisk himmel. «Himmelen» er i Skriften Guds trontilværelse, der Treenigheten er.
Konservative kristne anklages fordi vi ikke tar hensyn til forandring i historieforståelse og virkelighetsbilde. Vi er naturligvis klar over endringer innen historiografi og historiefilosofi, men måten en analyserer historien på, har ikke forandret seg radikalt. Enten det gjelder Hannibals ferd over Alpene eller hvorvidt Cæsar krysset Rubicon. Også de bibelske forfattere skjønte forskjellen på historie og myte:
Det var ikke kløktige myter (som det står på gresk) vi fulgte…vi hadde vært øyenvitner. 2 Pet 1:16
Bevis og tro
Den liberale teologi hevder at evangeliene ikke kan gi oss noe som moderne historikere regner som ekte bevis. «Ekte bevis» gis imidlertid bare innen matematikk og formal logikk, noe historieforskning ikke er. Det historikere og jurister kan gi er evidenser, det vil si sterke sannsynlighetsgrunner for å tro historiske hendelser. Her stiller evangeliene meget sterkt.
Kristentroen baseres ikke på evidenser, men på personlig tilegnelse av Kristi person og verk. Men troen bygger på sandgrunn hvis den ikke har historiske sannheter og objektive hendelser å bygge på.
