Hva handler læren om arvesynden om?

Da jeg studerte, grublet jeg mye på dette med synden. Læren om synden og dens konsekvenser stod etter hvert for meg som helt grunnleggende, ikke bare for forståelsen av frelsen, men også omvendelsen, troen og kirken. Det ble klart for meg at dersom læren om synden ikke blir forstått rett, eller dersom den blir «nullet ut», så vil vår forståelse av den kristne tro fragmenteres og falle sammen. Vi mennesker kan nok forstå litt av hva det vil si at menneskene er syndere. Likevel, skal vi virkelig forstå hva synden er, og hvorfor den stadig er, må vi se nærmere på et tema som er i ferd med å gå i glemmeboken i vår tid, nemlig læren om arvesynden. Det vil vi gjøre i det følgende. Vi skal se litt tilbake i historien for å innsikt i hvordan denne læren i sin tid ble utformet, og vi skal se nærmere på hvordan den er begrunnet i Bibelen.

Reformasjonen og læren om synden

På femten hundre-tallet oppstod det en dyptgripende uenighet i kirken om hva den kristne tro består i. Det førte til det vi kaller den lutherske reformasjonen. Martin Luther hevdet at den katolske kirke hadde utviklet oppfatninger som avvek fra Bibelens lære. Dette førte til at Luther ble bannlyst og satt utenfor Den katolske kirke. På sikt førte det også til dannelsen av et nytt kirkelig fellesskap, nemlig den Lutherske kirke. Luther og hans trosfeller ønsket å bygge sin tro på Bibelens åpenbaring alene. De påviste ellers at katolisismen hadde utviklet seg bort fra den læren som ble gjort gjeldende i oldkirken, og viste i den anledning særlig til Augustin.

Luthers gjenoppdagelse av arvesyndslæren ble avgjørende for at også læren om frelsen ble gjenoppdaget. De lutherske lærte at Gud måtte gjøre alt som er nødvendig for å frelse oss, fordi synden har slikt makt over oss mennesker at vi selv ikke er i stand til å bidra til vår frelse. Uenigheten om disse sakene ble etter hvert så dyp, at de lutherske ble bedt om å dementere sin lære. Det førte til flere offentlige konfrontasjoner. Særlig kjent er den såkalte riksdagen i Augsburg i 1530. Da presenterte de lutherske sin tro i form av et skrift som senere ble kalt Den Augsburgske bekjennelse (Confessio Augustana).

Da Confessio Augustana (CA) ble lagt frem av Luthers medarbeider Philipp Melanchthon, ble det klart for alle at den lutherske læren om synden var annerledes og mye mer radikal enn de oppfatningene som rådet i den katolske kirke. Grunnen til dette var at de lutherske hadde utviklet en lære om synden som var basert på prinsippet Skriften alene. Den katolske læren var bestemt av et annet utgangspunkt. Den bygde ikke bare på Bibelens lære, men også på Aristoteles filosofi. Gjennom årene hadde man beveget seg bort fra Augustins radikale forståelse av mennesket som synder og utviklet en lære som minimerte arvesynden.

Overfor dette stilte de lutherske med læren om menneskets syndeforderv. Synden skyldes ikke bare en defekt i den menneskelige natur, eller et tap av evnen til helliggjørelse. Synden er mye mer alvorlig enn som så. Den er noe som gjennomtrenger, styrer og dominerer hele mennesket. Dypest sett er synden mistillit til Gud, mangel på frykt for Gud, og lyst til det onde (CA II).

Læren om synden i vår tid

Hvordan ligger det an med læren om synden i vår tid? Jeg vil våge å påstå at det problemet som reformatorene stod overfor har kommet sterkt tilbake. Man tar ikke tilstrekkelig på alvor at læren om synden er et åpenbaringsspørsmål og derfor må utledes av Skriften. I flere nyere dogmatiske fremstillinger er læren om synden praktisk talt borte som eget tema. I andre blir syndens alvor nedtont og byttet ut med anskuelser som kan være styrt av filosofi, psykologi eller sosiologiske problemstillinger.

Det kan selvsagt være mange grunner til dette. En årsak som bør nevnes, er at man ikke lenger tar i betraktning at mennesket må forstås i to dimensjoner, slik reformatorene i sin tid gjorde. Luther skjelnet som kjent mellom mennesket i dets forhold til Gud, og i dets forhold til medmennesker. Den mellommenneskelige relasjonen gir rom for å tale om menneskets evner, mulighet og plikt til å leve godt og til nytte for seg selv og sin neste i samfunnet. Det gir rom for vitenskap, medisin, psykologi sosiologi etc. Bibelen har likevel noe å si som går ut over det vi mennesker er i stand til å tenke oss frem til. Den åpenbarer sannheten om vårt forhold til Gud. Overfor Gud står vi helt og fullt som syndere. Dersom vi ikke bøyer oss for denne sannheten, vil læren om Jesu frelse og forsoning snart falle. Hvorfor tale om at Jesus sonet for verdens synd, dersom Guds dom over synden i virkeligheten ikke er menneskets store problem?

Dersom ikke teologien skal bli med i menneskers flukt fra Gud, må de som forvalter den besinne seg på at læren om synden hører med til det Gud må åpenbare for oss. La oss kort se nærmere på hvordan læren om arvesynden er utformet og forstått av enkelte våre åndelige forfedre, og hvordan den er forankret i Skriften.

Originalsynd – arvesynd

I løpet av kirkens historie er det utviklet visse begreper som brukes for å betegne viktige temaer i den kristne tro. De ordene som brukes finnes ikke alltid i Bibelen. De er innført og tatt i bruk av kirkens store tenkere, som betegnelse på noe som er bibelsk. Slik er det med ordet arvesynd. Ordets mening ble særlig utformet av Augustin (354 – 430). Selve læren om at synden arves og kom inn i verden ved Adams fall, er likevel på plass før Augustin, for eksempel hos Ireneus som levde lenge før ham (125 – 202). Ja, selve saken er åpenbart i Bibelen.

Læren om arvesynden handler om syndens historiske opphav, og om synden slik den deretter gjør seg gjeldende i hvert eneste menneske. Her skal vi se nærmere på hvordan denne læren i sin tid ble presentert av den lutherske dogmatikeren Johann Gerhard (1582- 1637). Når Johann Gerhard skriver om arvesynden, skjelner han mellom syndens historiske opphav, og synden som en fordervelse som føres videre fra generasjon til generasjon. I likhet med Augustin, viser han særlig til Rom 5: 12 ff, som det avgjørende skriftbevis for læren om arvesynden. Han støtter seg ellers på Luthers forklaring til 1. Mosebok, og skriver at fortellingen om Adam og Evas fall viser hva synden i sin innerste kjerne består i. Hva er den synden som ligger til grunn for alle andre synder, spør Gerhard. Hva er det som går i arv fra slekt til slekt? Hva er originalsynden, den synd som førte hele menneskeheten inn under Guds dom ved den enes fall, den synd som finnes i dypet av hver eneste menneskesjel?

“Rot – synden”

Gerhard svarer i polemikk mot den lærde katolske teologen Belarmin. Han hadde hevdet at selve «rot – synden» var menneskets trang til selvopphøyelse. Gerhard er enig i at selvhevdelsen er alvorlig, og at den hører med til den syndigheten som mennesket arver. Selvhevdelsen er likevel bare en konsekvens av «rot-synden» presiserer han. Den synden som er det egentlige opphav til alle andre synder er at mennesket ikke tror Gud. Med ordet tro sikter Gerhard til noe mer enn bare å anerkjenne noe for å være sant. Å tro Gud er, ifølge Gerhard, ensbetydende med å ha tillit til Gud. Å være vantro er å ha mistillit til ham. Den synden som førte til at de første menneskene falt, er nettopp mistillit til Gud, hevder Gerhard. Dypest sett er det også mistillit til Gud som stadig fører mennesket inn i fall og opprør mot Gud.

Gerhard finner bekreftelse på dette, nettopp i Bibelens fortelling om syndefallet. Denne fortellingen viser at Slangen fristet Eva nettopp ved å skape mistro til Gud i hennes hjerte. Han fikk henne til å tro at Gud ville mennesket noe ondt ved å forby dem å ete av det ene treet i hagen. Opprinnelig levde mennesket i tillit til at forbudet Gud hadde gitt var godt. Slik var det, fordi de hadde tillit til at Gud selv er god. Så kommer Satan inn i menneskets tilværelse. Han sådde tvil om Guds godhet, og fordi mennesket hørte på ham, lot det seg bevege til å mistro Gud. Syndefallet skjedde derfor først i menneskets hjerte, i det øyeblikk mistroen til Gud var der. Så fulgte gjerningen – den syndige, onde og opprørske handlingen.

Gerhards fremstilling gir oss en viktig innsikt. Synden som mistillit til Gud ligger dypt i menneskets natur. Den ytrer seg i kulturlivet som mistro overfor Guds gode bud, og som opprør mot Guds gode ord. Mistro til den sanne Gud er årsak til at det onde får overhånd mennesker mellom. Synden er altså noe som kommer fra menneskets indre. Synden bor i mennesket, og den føres videre fra generasjon til generasjon – som en ond arv.

Fra oldkirkens tid har man ikke bare lært at synden går i arv. Det tales også om arveskyld. Læren om arveskylden går ut på at alle mennesker fødes inn i verden med skyld overfor Gud. Slik er det, fordi Adams fall førte skyld over hele menneskeheten, og fordi alle mennesker har del i Adams fall. Læren om arveskylden har naturlig nok vært mer problematisk for mange enn læren om arvesynden. Det er også flere som avviser den. Johann Gerhard forsvarer imidlertid læren om arveskyld. Det samme gjorde Luther, Melanchthon og Augustin. La oss se nærmere på hvordan de og andre har begrunnet læren om arveskylden ut fra Bibelen.

Læren om arveskylden begrunnes særlig i Romerbrevet 5: 12 ff, og 5: 18. Her står det at døden kom inn i verden som følge av en manns fall, og at døden trengte gjennom til alle. At døden hersker over menneskene viser at Guds dom hviler over hele menneskeheten. Slik tolkes ordet som vi leser i Rom 5:

Derfor, liksom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle. Rom 5:12

Tolkinger

Spørsmålet er så hvordan det kan forklares at skyld ikke bare tilregnes de første mennesker, men også hele menneskeheten? Det er gitt litt forskjellige svar på dette spørsmålet. Augustin lærte at alle mennesker var preeksistent til stede i Adam, og at alle derfor tok del i hans fall. Augustins forklaring er bestemt av Vulgata, den latinske oversettelsen av det nye testamentet. Her er siste ledd av Rom 5:12 oversatt slik at meningen kan bli at alle mennesker var til stede på preeksistent måte i Adam da han syndet. Gerhard påpeker at teksten frem for alt sier at mennesket er under Guds dom som følge av Adams synd. Francis Pieper viser til at Gud ser alt det vi kaller fortid nåtid og fremtid i samtidighet, og at Gud tilregner alle mennesker skyld, fordi han forutser at alle vil komme til å synde slik som Adam. Den reformerte teologen Millard Erickson påpeker at ordet "syndet", slik det brukes i Rom 5: 12, bare har Adam som subjekt, og viser til en handling som personen Adam begikk alene, en gang for lenge siden.

Alle har syndet

Hvordan man enn forklarer årsaken til arveskylden, blir selve saken stående. Det er ikke mulig å komme bort fra at Bibelen faktisk lærer at alle på en eller annen måte har del i Adams fall. Skyld ble påført menneskeheten som følge av fallet. Dette er klart, selv om vi ikke fullt ut forstår hvorfor det er slik. Rom 5: 18 sier det kanskje enda klarere enn noe annet bibelord. Her leser vi at «… en manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker». I fortsettelsen tales det om sammenhengen mellom fallet og Jesu frelse.

Liksom en manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir en manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. Rom 5:18

La oss konkludere så langt; Bibelen åpenbarer at synden er mye mer alvorlig enn hva mennesker kan forestille seg. Vi er derfor helt avhengige av Bibelens åpenbaring, dersom vi skal forstå hvor alvorlig synden er.

Hvordan skal vi da snakke om synden?

Av og til har jeg spurt meg selv; hvordan skal jeg forklare dette med synden på overbevisende måte? Man må holde tungen rett i munnen. Det advares mot at en kan påføre mennesker skamfølelse, eller stimulere til sykelig skyldfølelse, når man taler om synden. Det kan man saktens ta med i betraktning, og skjelne på forstandig måte mellom menneskets stilling i forhold til Gud, og dets forhold til medmennesker. Vanntette skott mellom disse to dimensjonene er imidlertid ikke mulig å opprette. Det er nok av eksempler både fra menneskehetens historie og vår samtid, som bekrefter hvor fryktelig synden egentlig er.

Likevel, mennesker har veldig vanskelig for å bøye seg for Guds og Bibelens tale om synden. Det gjelder derfor å ha klart for seg at Gud går frem på en bestemt måte når han åpenbarer synden for den enkelte av oss. Når Gud skal overbevise oss om hva synd er, nøyer han seg ikke med å fortelle om synden som fenomen. Han nøyer seg heller ikke med å gi oss en lære om synden. Gud gjør også noe mer. Når Gud vil vise deg synden i ditt liv, taler han til deg gjennom sine bud. Han påbyr deg å leve i samsvar med budene, og han gjør det klart at du må holde mål og være i samsvar med den helligheten som budene krever, dersom du skal slippe unna Guds dom.

Guds bud og synden

Hva skjer når Gud taler på denne måten? Jo – da skjer det motsatte av det vi mennesker gjerne tror. Ved kravene og betingelsene skapes ingen iver eller kjærlighet til Gud. Det gis ingen kraft som setter oss i stand til å overvinne synden, eller til å bli et bedre menneske. Ved loven kommer erkjennelse av synd, skriver Paulus i Rom 3:20. Synden, slik den er i mitt hjerte, avdekkes for meg når Gud møter meg i loven. Paulus utdyper dette ved å fortelle om sin egen erfaring. Etter å ha vitnet om sitt møte med loven skriver han følgende i Rom 7:

Hva skal vi da si? Er loven synd? Langt derifra! Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! Men synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg. For uten lov er synden død. Rom 7:7-8

Synden i oss, slik den virkelig er, avdekkes altså ved at mennesket møter Guds lov. Paulus går ikke i detaljer når han beskriver den prosessen mennesket da føres inn i. Det skal heller ikke vi gjøre. En ting må likevel nevnes. Paulus skriver at synden ytrer seg som begjær, det vil si, som en tross, og som trang til å handle mot Guds ord. Kravene Gud stiller til oss i sin lov rammer oss, og aktiverer lysten til synd. Da avdekkes noe som vi ikke visste var der. Synden åpenbares for oss – og vi får den forståelse av oss selv som bare Gud kan gi.

Bekjennelse og tro

Hva vil Gud med å gå frem på denne måten? Svaret er, han vil føre oss til tro på det som Gud har å si til oss om Jesus Kristus. Ved å åpenbare synden for oss vil Gud sette oss i en posisjon der vi virkelig får bruk for å høre at Jesus Kristus har gjort opp for alle våre synder – helt og fullt. Vi forstår ikke at vi trenger syndsforlatelse, uten at Gud i tilstrekkelig grad avdekker synden i våre liv. Hvor dypt må jeg så se før jeg kan ta evangeliets budskap til meg, spør noen. Det er en problemstilling som ikke reises i Bibelen. Det ordet som åpenbarer synden i oss, skal nemlig komme sammen med de ordene som forteller at Gud tilgir oss alle våre synder for Jesu skyld. Nådens ord sier alltid at frelsen er ferdig for oss alle. Ved dette budskapet skaper Gud troen i menneskets hjerte. Gud lar tilliten som ble tapt ved syndefallet komme tilbake. Dette skjer ikke ved et ord som krever noe av det fortapte menneske, men ved ordet om at Gud har gjort hele frelsen ferdig for oss i Jesus Kristus.

Hva skjer i det øyeblikk et menneske kommer til tro? Også det kan vi forstå i lys av læren om synden. Vi har skjelnet mellom arvesynd og arveskyld, og vi gjør klokt i å gjøre det, også når vi taler om frelsen og syndstilgivelsen. Gud behandler nemlig arveskylden og arvesynden noe forskjellig. La oss ta skylden først: Hva gjør Gud med den? Svaret finner vi i Kolosserbrevet der vi leser følgende:

Han utslettet skyldbrevet mot oss, det som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset. Kol 2:14

Alt det vi skylder Gud er tatt bort ved Jesu død på korset. Både det vi ikke har forstått og sett tilstrekkelig inn i, og det som kanskje plager vår samvittighet daglig. Gud tilgir meg alt. Han tar hele min skyld bort, i det jeg kommer til tro på Jesus. Grunnen er, at Jesus tok hele min skyld på seg, led, døde og betalte for den en gang for lenge siden.

Guds nåde og frelse

Hva gjør så Gud med syndigheten i meg? Her nevner jeg kun to ting. Syndigheten i meg tas ikke bort. Jeg må bære den i meg så lenge jeg lever. Gud innbyr meg derimot til å leve i nåden hver dag, og ved at jeg lever i syndsforlatelsen gjør han at synden mister sin makt i mitt liv. Han lar meg vokse i helliggjørelse ved troen på at Jesus Kristus har sonet og betalt min syndeskyld. I tillegg sier Skriften at Gud ikke lenger tilregner med min syndighet. Den forteller meg at Gud har skjult min synd for sitt ansikt. Slik er det for den som lever i troen på Jesus. For disse gjelder det vi leser i Rom 4: 7- 8:

Salig er de som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult. Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd.