Spørsmål: Hvordan stemmer Jesu lære om nestekjærlighet overens med Davids salme 69?
I vers 28-29 står det: “Legg skyld til den skylden de har, la dem ikke få del i din rettferd! La dem strykes ut av livets bok og ikke skrives inn med de rettferdige.”
Hvordan skal jeg lese denne salmen? Jeg tenker selv at David bare var et menneske, men det stemmer langt fra med Jesu lære.
I vers 22 skriver David: “De ga meg gift i maten; da jeg var tørst, fikk jeg eddik å drikke.” Dette minner meg om da Jesus hang på korset. Men Jesus ba til sin far: “Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.” David ber i stedet Gud om å straffe og endatil slette dem fra livets bok.
Svar: Takk for spørsmålet ditt. Dette er absolutt et meget vanskelig spenningsfelt. Men det er også komplekst, for det består av flere delemner.
Rent vrøvl
1
Den enkleste forklaringen er selvfølgelig at Salme 69 og alle de andre hevnsalmene og gammeltestamentlige merkverdigheter er rent vrøvl, noe Gud aldri har ønsket, mens det er Jesu lære som er det rene gudsordet.
Denne forklaringen holder ikke, ene og alene fordi Det nye testamente (NT) alltid regner Det gamle testamente (GT) for å være Guds ord, på linje med NT selv. NT korrigerer aldri GT (men forklarer og fortolker det ofte). Jesus regner selv Davids salmer for å være Guds inspirerte ord.
Så denne forklaringen kan vi legge fra oss.
Vi skal dessuten legge merke til at GT absolutt kjenner til å tilgi fienden, ja til og med å ha kjærlighet til fienden. Se f.eks. Ordspråkene 25:21 og flere andre steder.
To faser i Guds historie
2
Salme 69 er som sagt ett av flere eksempler på det vi kaller ”hevnsalmer”. De er skrevet i en annen fase av Guds frelsesplan, nemlig i Det gamle testamentes tid. Da var det ikke samme forskjell på Guds åndelige rike og det jordiske riket, som det er i NT. I NT er det ofte en markant forskjell på etikken i Guds rike, hvor urettferdig skal tåles og tilgis, og Guds etikk for samfunnet, hvor urettferdighet skal straffes. (Dette gir forøvrig noen vanskelige og veldig viktige dilemmaer: Hvordan skal jeg som kristen reagere ovenfor urettferdighet og overgrep? Skal jeg handle som en ansvarlig samfunnsborger og melde folk til politiet, eller skal jeg handle som en neste, og tilgi og tåle urett? Det er ikke alltid så lett!)
Men i GT er det ikke helt den samme forskjellen. Der er Guds fiender også kongens fiender. Kongen kan godt tilgi på det personlige plan, men han er også ansvarlig for å straffe forbrytere og beskytte ofrene.
Det betyr, så vidt jeg kan forstå, at selv om GTs hevnsalmer virkelig er Guds ord (dvs. at de er sanne bønner, inspirert av Guds ånd), så hører de til i en foreløpig fase i Guds frelseshistorie, nemlig teokratiet. Det er en gudsstyrt stat, hvor Gud er den øverste hersker.
Men i NT blir teokratiet avløst av Guds usynlige, åndelige rike, hvor verken stat eller konge hersker på Guds vegne. I dag kan vi derfor faktisk ikke bruke hevnsalmene som personlige bønner. Det ville bety at vi gjorde Guds fiender til våre fiender, og at vi ønsket hevn for vår egen smålighets skyld.
Jeg tror altså ikke at vi som kristne kan be hevnsalmene i dag. Når man f.eks ber den vidunderlige Salme 139, er det ok å stoppe opp før man kommer til vers 19!
Resten av salmen hører til i en ”teokratisk” situasjon som vi ikke lever under i dag. Dette er ikke ”bibelkritikk”, hvor man mener å vite bedre enn profeter, apostler og Jesus selv hva GT er. Det er bare en anerkjennelse av at salmen har blitt til i og hører til i en annen fase av Guds frelseshistoriske plan.
Det er også en annerkjennelse av at vi i den nye pakts tid må skille mellom det som kalles ”Guds to regiment”. Gud har to forskjellige måter å reagere på: I verden reagerer han ved hjelp av myndighetene, som skal straffe urett (Romerbrevet 13), mens han i sitt rike reagerer med sitt ord og sin Hellige Ånd, og her skal vi tåle og tilgi urett.
Gud er på den svakes side
3
Hevnsalmene gjør, som resten av Bibelen, mye ut av å legge hevnen og straffen over i Guds hånd. F.eks. Romerbrevet 12:19 og Hebreerbrevet 10:30. Det betyr, for det første, at vi ikke kan hevne oss – det har vi ikke rett til! Men det betyr, for det andre, også at det finnes en hevnende og straffende side av Guds virke.
Dette er imidlertid en veldig risikabel og farlig tanke, fordi den kan føre til masse overtro og gjetninger, hvor folk gjetter på at når de lider av ditt og datt, er det kanskje fordi de har gjort noe slemt som de nå blir straffet for.
Dette handler om at Gud vil stille seg på ofrenens og de misbruktes side, mot deres overgripere. Det er f. eks. mot terapeuter som har brukt terapeutiske prosesser til å utnytte misbrukte og ødelagte mennesker at hevnsalmene viser at Gud på den siste dag vil straffe dem som har ødelagt andres liv.
Det har faktisk gjort det mulig for noen mennesker å si at nå er det ikke deres sak lenger. De behøver ikke hate og hevne seg, for nå er all hevn og straff Guds sak.
Gud vil frelse
4
Det betyr ikke at verken Gud eller salmisten vil at noe menneske skal gå fortapt. All evig straff har Gud lagt på sin sønn, da han lot ham dø og lide i vårt sted.
Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet. Jes 53:5
Gud vil at hvert eneste menneske skal bli frelst (1 Tim 2:4). Hvis et menneske ikke vil ta imot Guds tilgivelse og hans rike som et lite barn, slik at det på den siste dag likevel går fortapt, er ikke det noe Gud vil i sitt hjerte. Det er noe han må la skje. For han kan ikke tvinge et menneske inn i bønn, tro og frelse.
Så når David, som du siterer, sier i Salme 69: ”Legg skyld til den skylden de har, la dem ikke få del i din rettferd! La dem strykes ut av livets bok og ikke skrives inn med de rettferdige,” kan ikke det ikke forstås som at han ber om at troende og frelste mennesker må taes ut av frelsen og gå fortapt – selv om de faktisk har tatt imot frelsen. Det betyr heller ikke at mennesker som ber Gud om tilgivelse ikke skal få den!
Han ber bare om at den dommen som disse menneskene, Guds fiender, har felt over seg selv, må stå fast på den siste dag. Og dette er en tanke som også finnes i NT – f.eks i Johannes åpenbaring 6:10; 15:4; 16:7; 19:2.
Så når Menneskesønnen på dommens dag dømmer dem ”ved sin venstre side”, er det ikke fordi han er hevngjerrig og smålig, eller vil at noen skal flyttes fra den høyre siden og over på den venstre siden. Han bekrefter bare den dommen de har felt over seg selv, fordi de nektet å ta imot tilgivelsen (Matt 25:31ff).
Inn til Gud
5
Når salmisten ber om hevn og straff over Guds fiender (f.eks Salme 83:10-19), er det altså ikke for at de må straffes ved å bli drevet bort fra Gud. Tvertimot må de bli drevet inn til Gud:
Fyll ansiktet deres med skam så de spør etter ditt navn, Herre. … Måtte de skjønne at ditt navn er Herren, du alene er Den høyeste over hele jorden. Sal 83:17, 19
Gud er kjærlighet (1 Joh 4:8, 16). Det er det viktigste vi vet om ham! Og det betyr at hans endelige og egentlig hjertesak alltid er tilgivelse og barmhjertighet – aldri hevnen og straffen. Det er det Jesus virkeliggjør og demonstrerer i hele sin forkynnelse og sin prakis.
Men han demonstrerer og forkynner også at når et menneske ikke vil ha med hans tilgivelse og barmhjertighet å gjøre, betyr hans kjærlighet at han må sette det fri og la det gå sin egen vei. Her viser han seg som en gråtende Gud. (Luk 19:41; 13:34f).
Teksten er hente fra Jesusnet.dk og oversatt fra dansk av Maria Hellestøl Reyes.
