Folk flest forbinder vel faste med endret eller redusert kosthold. Forskere slår fast at faste kan være bra for helsa.
Bibelsk faste er mer omfattende. Rett nok innebærer jødisk-kristen faste avholdenhet både fra mat og andre livsgoder, men målet med fasten er likevel større: Det handler om avholdenhet og utholdenhet, men også om konsentrasjon og kontemplasjon, selvransakelse og overgivelse, åndskamp og sjelefred. Det ser vi både i de bibeltekster som omtaler faste, og i den jødiske og kristne tradisjon.
Faste i GT
Moseloven i Det gamle testamentet gir en rekke forskrifter og foreskriver ritualer for hvordan folket skal leve, både i forhold til hverandre og til sin Gud. Mange av forskriftene er knyttet til høytidene, gudstjenesten og offertjenesten.
Vi finner også flere regler for hva folket skal avstå fra, ikke minst når det gjelder mat (5 Mos 14:3-21). Vi kunne kalle det en begrenset vedvarende faste. Disse forskriftene gjelder eksplisitt det jødiske folk, og begrunnes med følgende utsagn:
Du er et hellig folk for Herren din Gud. 5 Mos 14:21
Gjennom slike skikker skulle jødene fremstå som, og bli bevart som, et annerledes folk.
Vi kunne forvente tilsvarende detaljerte regler for faste, ikke minst knyttet til høytidene, men det er i liten grad tilfelle. Likevel ser vi at faste praktiseres.
Da kong David konfronteres med sin synd og utroskap, får han spørsmål om hvorfor han ikke gråter og faster når hans førstefødte med Batseba dør, noe han ellers hadde for vane. Hans svar er følgende:
Så lenge gutten levde, fastet jeg og gråt, for jeg tenkte: Hvem vet om ikke Herren forbarmer seg over meg og lar gutten leve? Men nå som han er død, hvorfor skulle jeg faste? Kan jeg hente ham tilbake? En gang må jeg dra dit han er, men han kommer aldri tilbake til meg. 2 Sam 12:22-23
Det er likevel særlig under og etter eksilet i Babylon at vi hører om dager og tider med faste, og da med litt ulik begrunnelse.
Den jødiske Ester ble hentet til kongens slott i Susa for å delta i kåringen av ny dronning, i en tid da alle jøder var truet på livet. Hun gikk til sin fetter og fosterfar, Mordekai, og ba ham om å kalle inn alle jødene i Susa for å avstå fra mat og drikke i tre dager for hennes skyld. (Ester 4:15-16). Faste benyttes dermed som et åndelig kampmiddel i en truet livssituasjon.
Faste og bønn hører sammen. Når folket er på vei tilbake fra fangenskapet, kaller Esra folket til faste ved Ahava-elven, med følgende begrunnelse:
For at vi skulle ydmyke oss for vår Guds ansikt og be ham om en god reise for oss selv og barna våre og for alt vi eide. Esra 8:21
De ba om Guds beskyttelse og ledelse på sin vandring og trosreise, og Esras konklusjon er tydelig:
Vi fastet og søkte vår Gud, og han hørte vår bønn! Esra 8:23
Faste er likevel først og fremst tid for selvransakelse, bot og omvendelse. Det er i kritiske situasjoner at folket kollektivt kalles til faste.
Da Jerusalems murer var gjenreist, Moseloven opplest for folket og Løvhyttefesten igjen var etablert som høytid, samlet israelittene seg til faste, kledd i sekkestrie og med jord strødd over seg. Hvorfor? For å høre loven lest og bekjenne sine synder:
En fjerdedel av dagen sto de hver på sin plass mens det ble lest opp fra lovboken til Herren deres Gud. En annen fjerdedel av dagen bekjente de (sine synder) og tilba Herren sin Gud. Neh 9:3
Flere av profetene berører samme motivasjon for faste. Jeremia sitter fanget og isolert, men Baruk skriver ned domsordene over Jerusalem etter diktat, og får beskjed om å lese dem opp i Herrens hus «på en fastedag», mens hele folket hører på. Målet beskrives tydelig:
Kanskje de da vil komme fram for Herren med sin bønn og vende om fra sine onde veier. Jer 36:7
Hendelsen dateres til den sjuende måneden (Tishri), samme tidspunkt som folket noen tiår senere igjen skulle samles til faste, bønn og bot under Nehemjas og Esras ledelse.
Også Joel maner folket, og i særdeles dets lederskap, til faste og bot (Joel 1:13-15; 2:12-15).
Både Jesaja (Jes 58:1-8) og Sakarja (Sak 7:1-7) understeker at faste ikke er et mål for å oppnå egen tilfredshet, men må få konsekvenser for hvordan vi lever våre liv både i forhold til Gud og medmennesker, og forvalter den nåde og velsignelse vi selv har fått del i.
Særlig hos Jesaja omtales ansvaret for de sultne, undertrykte, fattige, hjelpeløse og hjemløse. Ikke som motsetning til faste, men som konsekvens. Rett faste handler derfor også om barmhjertighet og rettferdighet.
Faste i NT
I Det nye testamentet ser det ikke ut som om faste er et sentralt tema.
Vi vet at Jesus fastet i 40 dager og netter (Mat 4:1ff) som forberedelse til sin gjerning. Jesu faste var preget av den samme åndskampen som han førte helt til det siste på korsets tre: Kampen med fristeren som ville ha ham til å gi opp hele frelsesprosjektet.
Kampen mot det demoniske er også tydelig fremme når Jesus helbreder gutten med den onde ånden som bare kunne drives ut «ved bønn og faste» (Mark 9:29).
Også i NT ser vi eksempler på at faste benyttes i forbindelse med innvielse og overgivelse til Herren, slik folket på vei til Jerusalem ydmykt la sin skjebne i Herrens hånd. Når Paulus og Barnabas sendes ut på sin første misjonsreise med håndspåleggelse, samles menigheten i Antiokia til bønn og faste (Apg 13:3), og da de vender tilbake til Antiokia, hører vi følgende:
I hver menighet valgte de ut eldste for dem, og under bønn og faste ga de dem over til Herren, han som de var kommet til tro på. Apg 14:23
Vi vet at faste var en fast tradisjon blant fromme jøder på Jesu tid. Vi hører at både fariseerne og kretsen rundt Johannes døperen praktiserer faste. Det naturlige spørsmål til Jesus er derfor: Hvorfor faster ikke dine disipler? Jesu svar er ingen avvisning av fasten, men viser til at det er en tid for alt: Når brud og brudgom møtes, er det tid for fest; ikke faste. (Mark 2:18-20).
Vi må kunne fastholde at Jesus primært er opptatt av fastens innhold og kvalitet, fremfor dens ytre ramme, regelverk og kvantitet. Dette kommer også frem i hans Bergpreken:
Når dere faster, skal dere ikke gå med dyster mine, slik som hyklerne. De forsømmer sitt utseende for at folk skal se at de faster. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn. Men når du faster, skal du salve hodet og vaske ansiktet, for at ingen skal se at du faster, ingen andre enn din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg. Matt 6:16-18
Den rabbinske tradisjon
Den jødiske tradisjon er en oppsummering av Moselovens bestemmelser, samt muntlige overleveringer og tradisjoner. Langt på vei kan vi si at det er fariseernes fromhet som er videreført i den rabbinske jødedommen. Det er særlig to viktige datoer og markeringer som pålegger jøder å faste:
Den niende dagen i måneden Av faster religiøse jøder til minne om både det første og andre tempelets ødeleggelse (Tisha B’Av).
Når solen går ned, starter fasten. Da setter de seg gjerne på gulvet med et tent stearinlys og leser Klagesangene fra Bibelen. Slik vil de minnes både tempelets ødeleggelser og andre historiske trusler mot folket, og på den måten identifisere seg med folkets sorg og smerte, og leve seg inn i folkets historie.
Det er mulig at minnet om tempelets ødeleggelse ble markert med faste alt i gammeltestamentlig tid. Sakarja omtaler i hvert fall fasten i den femte (Av) og syvende (Tishri) måneden (Sak 7:3-4)
Ifølge den jødiske tradisjon, er dette også dagen da spionene som Moses sendte ut, kom tilbake med blandede nyheter etter 40 dagers rekognosering. Selv om landet viste seg fruktbart, ville det være umulig å overvinne de storvokste anakittene og landet som «fortærer dem som bor der» (4 Mos 13:25 ff).
Vi kan kanskje si at hele ørkenvandringen frem mot løftets land har et fastepreg:
Han (Herren) ydmyket deg; han lot deg sulte, og han lot deg spise manna, en mat som verken du eller dine fedre kjente til. Slik ville han la deg forstå at mennesket ikke lever bare av brød; mennesket lever av hvert ord som kommer fra Herrens munn. 5 Mos 8:3
Det er likevel den store Soningsdagen (Jom Kippur), den tiende dagen i den syvende måneden (Tishri), som er den store fastedagen blant jøder, Den etterfølger en botstid på ti dager, da syndene skal bekjennes og gjøres opp og livets fremtid besegles. Forskriftene i Moseloven understeker dagens alvor, men nevner ikke eksplisitt faste som en del av botsøvelsen:
Den dagen må dere ikke gjøre noe arbeid, for det er soningsdag. Da skal det gjøres soning for dere for Herren deres Guds ansikt. Hver den som ikke ydmyker seg den dagen, skal støtes ut fra folket sitt. 3 Mos 23:28-29
I den rabbinske tradisjon er likevel bønnene, bekjennelsen, samlingen i synagogene og fasten sentralt. Dette er dagen da alt arbeid stanser, bortsett fra det som er absolutt nødvendig for å redde liv.
Fasten innebærer ikke bare forsakelse av mat, men også avståelse fra seksuell intimitet. På denne dagen skal en gå enkelt kledd og ikke bruke skjønnhetsprodukter eller vaske seg, samt unngå å bruke lærsko som ble forbundet med rikdom. (Babylonsk Talmud Yoma, 73b). Vi ser gjerne at jøder denne dagen er kledd i hvitt, som uttrykk for renselse.
Ifølge den store jødiske lærde Moses ben Maimon (Maimonides), består botsøvelsen av tre deler: Bekjennelse, anger og løfte om ikke å gjenta feil eller synder: Den som virkelig har gjort bot og lært av sine feil, sier Maimonides, er den som finner muligheten til å gjøre den samme feilen, eller begå den samme synden igjen, men unngår å gjøre det.
I den kristne kirke er bots- og bededag (siste søndag i oktober i norsk tradisjon) det nærmeste vi kommer den bibelsk-jødiske tradisjon knyttet til Soningsdagen, men også fastetiden som innledning til påskens frelsesdrama bærer i seg Soningsdagens forberedelse og innhold. Fastetiden, som i vår tradisjon er en 40 dager lang periode fra Askeonsdag til og med påskeaften, har nok mistet mye av det særpreg som ligger i den bibelske faste.
I bibelsk-jødisk kontekst er påske ingen fastetid i tradisjonell forstand. Riktignok forberedes påsken med at en renser og rydder bort alt som kan ha i seg gjær eller korn, i dette tilfellet definert som det urene. Gjennom påskeuka, som også kalles de usyrede brøds høytid, spiser en heller ikke noe med gjær:
Dere skal ikke spise brød og ikke ristet eller friskt korn før den dagen dere bærer fram offergaven for deres Gud … i sju dager skal du spise usyret brød, trengselens brød, for i hast dro du ut av Egypt. Slik skal du så lenge du lever, huske den dagen du dro ut av Egypt. 3 Mos 23:14; 5 Mos 16:3
Talmud gir oss likevel en beskrivelse av en kort fasteperiode mellom slaktingen av påskelammet og selve påskemåltidet:
Påskekvelden, fra omkring tiden for kveldsofferet (ca kl 15), må ingen spise noe før natten faller på. Selv den fattigste i Israel skal ikke spise noe før han legger seg til bords.
(Mishna Pesachim 10:1)
Det var under et jødisk påskemåltid Jesus tok brødet og vinen og sa at dette var hans kropp og blod til soning for folkets synder. I kirken kjenner vi også tradisjonen med faste, bot og skriftemål som forberedelse til nattverdsmåltidet.
Skal vi faste?
Fastetiden går over i oppstandelsesdagen. Jesus lever, og det er grunn til fest! Brudgommen er fortsatt hos sin brud, selv om han ikke er synlig til stede.
Det er likevel mange motiv og grunner til faste som gjør en slik åndelig øvelse relevant også for vår tid, enten det er tale om åndskamp, selvprøvelse, overgivelse eller bønn om ledelse og beskyttelse. Konsentrasjon, kontemplasjon og lydhørhet for Guds stemme, krever avsondring fra mange støykilder og oppmerksomhetsfangere både i og utenfor oss selv. Her kan faste være til god hjelp.
Blant jesustroende (messianske) jøder er det nok ulik praksis i forhold til faste. Noen av dem følger de rabbinske forskriftene, med den begrunnelse at det er disse forskriftene og tradisjonene som har bevart folket. I Israel preger dessuten Jom Kippur livet på en slik måte, at faste i en eller annen form er uunngåelig.
Jeg tenker at faste inngår i det området som defineres som kristen frihet: Frihet til å ta i bruk fasten med alle de goder og muligheter den innebærer. Og frihet til å avstå. Paulus oppsummerer den kristne frihet på følgende måte:
Dere, søsken, er kalt til frihet. La bare ikke friheten bli et påskudd for det som kjøtt og blod vil, men tjen hverandre i kjærlighet. For hele loven blir oppfylt i dette ene budet: Du skal elske din neste som deg selv. Gal 5:13-14
