Publisert

Inkarnasjon og kristologi i den tidlige kirke Om viktigheten av at Jesus er sant menneske og sann Gud, gnostisisme og den tidlige kirkes kamp


Ca leselengde:
16 min

Tekst: John-Kjetil Gagnat



Læren om at Jesus er sann Gud og sant menneske kalles inkarnasjonslæren. Det er et viktig lærepunkt å holde fast ved, og som til tider har vært under stor debatt. Kirkehistorien viser oss at læren om inkarnasjonen ble debattert svært tidlig.

Kirkens lære om kristologi og inkarnasjon ble utfordret fra ulike strømninger, eksempelvis ebjonisme, doketisme og gnostisisme. Dette har ført til at de tidlige kirkefedrene har skrevet svært masse om inkarnasjonen. Kristologi og inkarnasjon er for eksempel redegjort i mye større grad enn forsoningen. Videre skal vi se hvordan kirken, representert ved Justin Martyr, Ignatius og Ireneus, begrunnet sin lære om inkarnasjonen i møte med disse utfordringene.

Justin Martyr vs. ebjonisme

Ebjonisme

Ebjonismen var en jødekristendom hvor man ikke klarte å skille mellom jødiske og kristne elementer. De hevdet at Jesus kun var et menneske, og fornektet hans preeksistens, inkarnasjonen og jomfrufødselen. Jesus var et menneske, fordi en Messias som ikke var et sant menneske var meningsløst.

Derfor hadde de en kristologi som man kalle adoptianisme. Messias var i utgangspunktet kun et menneske, men mottok Den Hellige Ånd ved dåpen, og derav utvalgt til å være Messias og Guds sønn. Slik ble Kristi guddommelighet fornektet.

Justin Martyr

Justin Martyr (omkring 100-165) var den viktigste blant apologetene i det andre århundre, som først og fremst søkte å forsvare kristendommen mot påstander fra gresk og jødisk hold.  For disse var kristendommen den eneste sanne filosofi, i stedet for gresk filosofi og jødisk religion. Apologetene har en betydningsfull plass i dogmehistorien, fordi vi her finner det første forsøket på å definere innholdet i den kristne tro på en logisk måte.

Det er to hovedskrifter av Justin som er bevart for ettertiden, nemlig Apologien og Dialogen med Tryfon. Det som er svært interessant er at man i disse to tekstene finner to ulike tradisjoner for hvordan man argumenterer for kristologien.

Messiansk kristologi

I Apologien møter vi det som kan omtales som en messiansk kristologi. Da peker Justin ofte tilbake på kristologiske skriftebevis hos profetene hvor det er forutsagt hva Kristus skulle gjøre. I 1. Apol 31:7 har han en grovdisposisjon for dette. Det er en oppregning av Jesu liv og virke og hvordan dette er forutsagt om Messias ved profetene.

Poenget til Justin er at det er som Messias Jesus oppfyller profetiene. Vi skal også merke oss at Justin ikke begynner å tale om Kristus i hans preeksistens i denne kristologiske modellen. I stedet begynner han med Kristi historiske komme og jomfrufødselen. Man kan tenke seg dette er fordi han vil fremstille Jesus som den som fra og med hans inntog i historien, ved sitt komme og jomfrufødselen begynte å oppfylle de messianske profetier. Jesu preeksistens får ikke plass i et slikt skjema som peker på profeti og oppfyllelse.

Med tanke på at Justin stod i fronten for å argumentere for inkarnasjonen til jødene er det særlig interessant å se hvilke skriftbevis han bruker. Man kan anta at hvis de kristne ville forkynne Jesus som Messias til jødene, måtte man tenke på å bruke mer av det tradisjonelle, jødiske materiale av messiasforventningen.

Dette ser vi tydelig hos Justin, da skriftbevisene han nytter har en klar jødisk profil. Justin viser en stor troskap til GT som hellig skrift, og på denne måten viser han jødene hvordan Jesus oppfylte messiasprofetiene. Justin bruker flere gammeltestamentlige messiasprofetier på å vise at Jesus er Gud. Eksempelvis kan vi nevne Salme 24:8-9 og Salme 46:5-9. Dette viser et viktig poeng i den oldkirkelige bibelanvendelsen, nemlig at man i så stor grad brukte gammeltestamentlige messiasprofetier for å vise at Jesus er Gud.

Det kan være på sin plass å spørre hvorfor man lot denne messianske kristologien ha så stor plass. For det er ikke bare hos Justin man finner dette. Man kan finne det hos Paulus og Ireneus, og man kan ane at dette har grunnlagt fundamentet for «Den gammelromerske bekjennelse» som igjen førte til «Den apostoliske bekjennelse». Noe av svaret kan man nok finne i utfordringen man møtte hos Markion som i bunn og grunn forkastet GT. Naturlig nok mente han da at jødene hadde helt rett i at Jesus ikke svarte til Skriftens messiasprofetier.

På samme tid møtte de også utfordring fra gnostikerne hva gjaldt GT. Også de stilte seg kritiske til den gammeltestamentlige messianisme. På grunn av dette ble kirken tvunget til en ny bevissthet om sine jødiske røtter og sin forankring til GT.

Visdomskristologi

I Dialogen med Tryfon bruker Justin en annen kristologisk tradisjon, nemlig visdomskristologi. Kristus blir identifisert med Visdommen som taler i Ord 8:22ff (Dial. 61). Ebjonittene var selvfølgelig ikke ukjent med denne Visdommen, og jødiske tolkere så gjerne Visdommen som Guds handlende organ i de tilfeller Gud opptrådte på jorden. Justin på sin side sier at det var Sønnen som opptrådte i alle tilfeller Skriften omtaler en Gud som opptrer på jorden. Han viser eksempelvis til at skapelsen i Gen 1:26, hvor Faderen taler med Sønnen om å skape mennesket («La oss gjøre…») og særlig på de historier hvor «Herrens engel» opptrer, som i historiene om Abraham, Jakob og Moses.

Denne Herrens engel var ikke identisk med Gud Fader, men som likevel sies å være «Herren» og «Gud». Denne Guds visdom og Logos, som i GT opptrådte på jorden, var det som i Jesus ble menneske.  Dette kommer tydelig frem i Dial. 100 hvor Justin skriver: «Han kalles også Visdom, Dag, ‘Oppgang’ … og forskjellige andre navn hos profetene. Og han ble menneske ved jomfruen…» Her ser vi at Jesu preeksistens kommer tydelig frem, selv om dette ikke ble betont i den messianske kristologien hos Justin. Derfor skriver han i samme dialog: «I apostlenes memoarer finner vi ham beskrevet som Guds sønn … og vi har erkjent at han er det, og også at han ved Faderens kraft og vilje fremgikk av Faderen før alle skapninger.»

I Justins dialog med Tryfon møter man en Kristusbekjennelse som holder skapelse og frelse sammen. Man finner Kristus omtalt som den sanne Guds sønn, den andre Adam, som reverserer Adams fall og skade. På denne måten beseirer han djevelen, som på sin side engang beseiret Adam, ved sin lidelse, død og oppstandelse. Dette blir omtalt som en nyskapelse, og denne nyskapelsen var kun mulig fordi han faktisk ble menneske.

På grunn av at skapelse og frelse holdes så tett sammen, bekjenner man også at Kristus konkret er nærværende i hele den den gammeltestamentlige historie. Altså er han ikke kun Messias, men også det handlende og talende subjekt i viktige begivenheter i folkets historie. Denne broen mellom skapelse og forløsning kommer tydelig til uttrykk i dette sitatet fra Justin: «Men fordi den enbårne Sønn kom til oss fra den ene Gud – som skapte verden og formet oss og ordner og oppholder alt – og i seg selv gjorde en ny begynnelse med sitt eget skaperverk…».

Ignatius vs. doketisme

Doketisme

En av de tidligste utfordringene kirken møtte var fornektelsen om at Jesus var fullt ut menneske, i motsetning til det apostelen Johannes poengterer i 1. Joh 4:3, nemlig at «Jesus Kristus er kommet av kjøtt og blod». Det at man fornekter Jesu menneskelighet ble kalt doketisme, som kommer fra det greske verbet dokeå (eng.: appear). Man mente at Jesus bare virket som om han var et menneske. Jesus ble ansett som et åndelig vesen, som kun viste seg som et menneskelig vesen. Slik ble ikke Jesus berørt av lidelsen og korset.

Ignatius’ logoskristologi

I front mot doketismen stod Ignatius (omkring 37-110). Fra han har vi noen brev som han skrev på vei til Rom hvor han skulle lide martyrdøden. Brevene gir ingen systematisk fremstilling om kristologien, men like fullt kan vi se en ganske tydelig kontur av Ignatius’ kristologi.

For å se på hvordan Ignatius forklarer inkarnasjonen er det nyttig å lese et sitat fra hans brev til Magnesierne: «De (profetene) var inspirert av hans (Kristi) nåde, for at de vantro skulle bli fullt overbevist om at det finnes bare én Gud, han som har åpenbart seg gjennom sin Sønn. Han (Sønnen) er det ord (logos) som gikk ut av stillheten, og han var i alle ting til behag for ham som sendte ham.» Brevet til Magnesierne 8:2.

Ignatius omtaler Sønnen som «Logos», og vi har dermed å gjøre med en logoskristologi. Det synes ganske tydelig at bakgrunnen for å tale om Sønnen som Logos har han fra Visdommens bok 18:4: «Da dyp stillhet omgav alt, og natten var midt i sitt løp, da fôr ditt allmektige ord (logos) ned fra din kongetrone i himmelen…».

Vi skal merke oss at Ignatius så å si konsekvent benytter det vi kan kalle skapelseskategorier når han taler om inkarnasjonen. Med bakgrunn i 4. Esrasbok 6:38f ser vi at ved skapelsens begynnelse blir tilstanden beskrevet med taushet. Logos trer frem av den taushet som Guds skapergjerning skjer ut fra.

Med tanke på at Ignatius snakker om skapelseskategorier hva gjelder inkarnasjonen, blir Jesu unnfangelse, fødsel og død tenkt som skapende begivenheter, der den samme «skapertaushet» rådet på samme måte som på skapelsens første dag. Dette kan sees på bakgrunn av det Ignatius skriver i sitt brev til Efeserne: Marias jomfrustand, Jesu fødsel og død er tre hemmeligheter som er satt i verk i Guds taushet.

For å forklare inkarnasjonens realitet peker Ignatius på gammeltestamentlige skriftbevis om Jesu messianske verk. Han har en oppregning av Jesu historie som kan minne Paulus’ uttrykk «etter Skriftene» i 1. Kor 15:3ff, og får nærmest et credo-aktig preg. Inkarnasjonens realitet blir i brevet til Trallerne fremhevet med ordet «virkelig». Jesus var Marias sønn, som virkelig ble født, som virkelig ble forfulgt under Pontius Pilatus, som virkelig ble korsfestet og døde, og som virkelig ble reist opp fra de døde. Det at han her bruker virkelig for å understreke inkarnasjonens realitet må sees i lys av den polemiske fronten han har mot doketismen.

I tillegg skal vi kort nevne sammenhengen mellom Ignatius’ kristologi og hans martyrium. De som hadde en doketisk kristologi spottet Ignatius på grunn av hans lenker. De trodde som nevnt at Jesus ikke ble berørt av lidelsene på korset. Men det synes å være en sammenheng mellom ens holdning til martyriet og hvordan man tenkte om Jesu lidelse og død.

Ignatius taler om at det ville vært umulig å lide martyrdøden, hadde det ikke vært for at han visste at Kristus virkelig led og døde. Ignatius påpekte at dette er virkelig og en historisk hendelse. Derfor kunne han med frimodighet lide martyrdøden, fordi han viste at Kristus hadde banet vei for han.

Ireneus vs. gnostisisme

Gnostisisme

Gnostisismen kan sees på som en forlenger av doketismen, da man finner igjen paralleller i måten å tenke på. Uansett er gnostisismen som begrep mye bredere og inneholder mange forskjellige tendenser. Gnostisismen fantes allerede fra den første kristne tid, og skulle utvikle seg til å bli en av kristendommens farligste opponenter.

Selv om gnostisismen har mange forskjellige tendenser kan man snakke om en felles lære man finner i alle skoler og systemer. For det første opererer man med en dualistisk natur, nemlig den spirituelle og materielle verden. På grunn av denne dualismen får man en distinksjon mellom den høyeste Gud og en lavere guddom. Den lavere guddom er skaperguden, demiurgen, som er opphav til materien som er ond. Denne skaperguden blir identifisert med den Gud som skaper i GT. Kristus i gnostisismen, som er av størst interesse her, blir ansett som kosmisk og tilhørende den åndelige virkelighet.

Kristus var i Valentinus’ system en av de høyeste æonene og tok bolig i Jesus. Man kan se på Kristus som et slags mellomvesen mellom menneske og Gud, og blir ansett som en visdomslærer. Han kunne meddele den rette «gnosis» (=kunnskap), slik at menneskene blir satt fri fra materiens fengsel. Ellers må vi nevne at gnostisismen hadde en doketisk kristologi. Som følge av at Kristus kun var en åndelig virkelighet kunne han ikke virkelig være legemlig. Dermed måtte de si at det bare syntes som han hadde et fysisk legeme, og man så bort fra Kristi lidelser og død. Dette hadde ingen betydning for de, da hans oppgave kun var å opplyse menneskene.

Ireneus

Ireneus kom fra Lilleasia og ble tidlig påvirket av Polykarp, som på sin side var disippel av apostelen Johannes. På grunn av dette har Ireneus en tydelig johanittisk tradisjon som viser seg i hans verker. Det er bare to av hans verk som er bevart hvor den viktigste er Adversus Haereses (Mot heresier). Der skriver han mot gnostisismen, som må sies å være hans viktigste fokus i hans teologiske arbeid.

Ireneus kan betraktes som en bibelsk teolog i ordets rette forstand. Hvor gnostikerne søkte åpenbaringer i skjult visdom uavhengig av Bibelen, hold Ireneus frem Skriften. Et godt eksempel på dette er Ireneus’ måte å møte Cirenthus på, en gnostisk lærer. Cirenthus mente Jesus ble forenet med Kristus, Guds sønn, ved dåpen, og at Kristus forlot den menneskelige Jesus før korsfestelsen. Man tenker seg en distinksjon mellom mennesket Jesus og den himmelske og åndelige væren.

I møte med dette peker Ireneus på Skriften, nærmere bestemt Joh 1:14 og 1. Joh 4:2-3, hvor det står om at «Ordet ble menneske». Ireneus mener at Johannesevangeliets mening, blant flere, var å avvise gnostisk tankegang og vise at det ikke er noen distinksjon. Derimot forteller Johannes om Ordet som ble menneske.

Helhetlig bibelteologi

For å argumentere for inkarnasjonen og mot gnostisismen utvikler Ireneus en helhetlig bibelteologi hvor målet er å presentere Guds frelsesorden fra skapelse til oppfyllelse. Han legger vekt på at Skriften vitner om at Gud har fullført gjerningene som menneskenes frelse avhenger av, og at dette er virkelige, historiske hendelser. Skapelsen og frelsen henger nært sammen, da begge har samme grunn, nemlig at menneskene skulle bli Gud lik.

I sin helhetlige bibelteologi har Ireneus to sentrale dogmer: Syndefallet ved den første Adam og gjenopprettelsen ved den andre Adam, Kristus. Kristus er en motpart til den første Adam. Den første Adam brakte død inn i skaperverket på grunn av hans ulydighet, mens Kristus gjenopprettet skaperverket til dens rene tilstand gjennom sin lydighet. Frelsen gjennom Kristus sikter på en rekapitulatio, altså en gjenopprettelse av forholdet til Gud. Til å understreke dette peker han på Ef 1:10:

Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham.

De to sentrale dogmene

Hele hans kristologi og begrunnelse for inkarnasjonslæren hviler på denne helhetlige bibelteologi, og særlig disse to sentrale dogmene om Adams fall og gjenopprettelsen ved Kristus. Dette skal vi forklare i det følgende: Frelsesverket forutsetter at Kristus var både sant menneske og sann Gud. Slik som han leste evangeliene og Skriftene fant han at det var det evige Logos som ble inkarnert. Dette poengteres flere ganger, med et klart soteriologisk motiv. Det var bare dersom det guddommelige Logos fullt ut ble menneske at forløsningen kunne bli fullført.

Derfor undrer Ireneus seg: «How can they be saved unless it was God who worked out their salvation upon earth? Or how shall man pass into God, unless God has [first] passed into man?». Ireneus konkluderer med at et reelt menneske måtte gå lydighetens vei for å gjenopprette det som ble knust ved Adams ulydighet. Samtidig var det Gud alene som kunne utføre forløsningen. Det ville intet menneske være i stand til.

I sin front mot en doketisk kristologi argumenterer Ireneus for realiteten av Kristi legemlige natur. Han påpeker at hvis Kristi kjøtt hadde vært annerledes en kjøttet til vanlige mennesker ville ikke parallellen til den første Adam vært gyldig. Da kunne ikke menneskets syndefulle natur blitt forsonet med Gud, fordi Kristus som den andre Adam måtte være identisk med hva han skulle frelse.

"Inkarnasjonens nødvendighet"

Det vi kort skal poengtere helt til slutt er hvordan det tydelig blir talt om inkarnasjonens nødvendighet, særlig hos Justin og Ireneus. Det var nødvendig at Gud ble mennesker lik for å reversere Adams fall. Det var kun ved at Ordet ble kjød han kunne fullføre frelsen for vår skyld. Vi ser altså at det er et underliggende soteriologisk motiv når de begrunner læren om inkarnasjonen.

Vi koster på oss å lese sitatet til Ireneus en gang til: «How can they be saved unless it was God who worked out their salvation upon earth? Or how shall man pass into God, unless God has [first] passed into man?». For at hele menneskeslekten skulle bli forsonet med Gud, kunne det ikke være noen annen enn Gud selv som kom med frelsen. Derfor kan Paulus si i Rom 5:18:

Altså: Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle.

Og siden vi mennesker ikke kunne nærme oss Gud, kom Gud til oss først. Han steg ned til oss, da vi ikke var i stand til å stige opp til Ham.

Inkarnasjonens under er virkelig noe å grunne på, holde fast ved og å takke og ære Gud for. Vi avslutter med versene fra Kristushymnen i Filipperbrevet 2:6-11:

Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset. Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn. I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!

Kilder/videre lesing:

Skarsaune, Oskar: Inkarnasjonen - myte eller faktum?

Hägglund, Bengt: History of Theology

Kelly, J. N. D.: Early Christian doctrines


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
16 min
Ressurstype

  Hva Tror Vi

Skrifthenvisning

  Filipperbrevet  2: 6-11

Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.