I kristen litteratur er bønn et vedvarende tema, med rette. I mangfoldet av betraktninger omkring temaet er det imidlertid noen elementære spørsmål som sjeldent besvares. Det snakkes om hva bønn er, men ikke hvordan bønn egentlig skjer. Hvordan blir bønn til?
I denne artikkelen skal vi se nærmere på dette spørsmålet. Før vi går direkte inn på temaet, vil jeg gjerne si litt om mine egne utfordringer i bønnelivet. Dernest vil vi gå inn på det falne menneskes evne til å be, eller snarere mangelen på denne evnen. I del tre skal vi se på den gjenfødte kristne og hans og hennes evne til å be. Etter å ha gått gjennom de ovennevnte punktene, vil vi se på spørsmålet omkring bønnens opphav.
Er bønn å dele mine egne tanker?
Min reise i bønnens grunnprinsipper startet på ordentlig da jeg var 17 år gammel. Jeg husker at jeg måtte bekjenne: «Jeg er ikke særlig god til å be».
Jeg hadde lengtet etter en dypere mening med livet i noen år. I min søken etter svar hadde jeg studert verdensreligionene. Midt i en forvirret tid skjedde to bemerkelsesverdige ting: Først møtte jeg min framtidige kone. Dernest inviterte denne vakre unge kvinnen meg med til et bibelstudium for unge voksne.
Det var fascinerende å delta på disse ukentlige samlingene. Jeg skal være den første til å innrømme at min primære oppmerksomhet var rettet mot den fantastiske unge damen som hadde invitert meg med. Etter hvert begynte jeg i tillegg å bli oppmerksom på temaene som ble drøftet: viktigheten av å lese i Bibelen og å be.
På slutten av samlingene var det satt av tid for bønn. For meg var dette en banebrytende oppdagelse. For første gang i livet forstod jeg at de åndelige rikdommene jeg hadde vært på søken etter var akkurat der; i Bibelen foran meg. Jeg fikk et ønske om å lære mer om Gud og jeg ville lære å snakke til Ham i bønn.
Det første ønsket ble oppfylt over all forventning. Jeg fikk mye mat for sjelen på bibelstudiene. Jeg lærte om Gud og Hans nåde for meg. Ønsket mitt om å lære å be forble imidlertid uoppfylt.
Jeg hadde villet lære å be i henhold til Guds vilje, men ingen kunne forklare meg hvordan dette ble gjort. Fra mine nye kristne venner fikk jeg inntrykk av at bønn var så naturlig at det ikke trengte noen forklaring.
Overlatt til meg selv satt jeg alene med forsøk på å kopiere bønneskikkene til mer erfarne trossøsken. Enkelte kristne så ut til å legge vekt på deres eget initiativ i bønnen. For deres del var bønnens utgangspunkt å komme sammen og å helt enkelt begynne å snakke til Gud om hva som enn falt dem inn. Jeg deltok på mange slike bønnesamlinger. Denne metoden levnet meg imidlertid med enda flere spørsmål enn jeg allerede hadde. Hvis jeg begynte å snakke med Gud om alle forskjellige innfall, hvordan kunne jeg vite at jeg ba i henhold til Guds vilje? Hvordan kunne jeg lære meg å be på den måten Herren ville?
Er bønn å lytte til Den Hellige Ånds stemme?
Andre kristne praktiserte den såkalte «kunsten å be lyttende». For disse var bønnens utgangspunkt å stå for Gud og prøve å høre hva Den Hellige Ånd ville de skulle be for samtidig som de konsentrerte seg om sine egne hjerter.
Dette var også en metode jeg prøvde å lære meg. Etter noen minutters lyttende stillhet og jakt på Åndens budskap, spurte møtelederen om noen av oss hadde fått et ord eller bilde av Den Hellige Ånd. Mange rakte opp hånden og delte tankene sine med resten.
Selv var jeg aldri i stand til å høre Ånden eller se bilder fra Gud og jeg forstod ikke hvordan dette systemet fungerte. Hvordan skulle jeg bli stille overfor Gud om jeg ikke engang visste hvor Gud var? Jeg lengtet etter å oppleve Gud på nært hold, noe de andre kristne omkring meg så ut til å oppleve og omtale som en selvfølgelighet. Merkelig nok kunne ingen fortelle meg hva som måtte til for å komme inn for Guds ansikt. Jeg ble sittende igjen med spørsmål om hvorvidt jeg skulle lete etter Guds nærhet i hjertet, i følelsene eller i opplevelsene mine.
Mens vi ba dukket selvfølgelig mange forskjellige temaer opp i tankene mine. Jeg hadde imidlertid ingen anelse om hvorvidt dette var bønneemner som Den Hellige Ånd minnet meg på.
Jeg turte aldri å verbalisere tankene jeg hadde «mottatt» under bønn. Det var åpenbart flere av dem som ikke var oppbyggelige. Mange av innfallene mine var alt annet enn gudfryktige åpenbaringer som ble gitt av Ånden.
Fra tid til annen foreslo noen at alt som kom i tankene våre under bønn skulle prøves på Bibelen. På denne måten ville det bli tydelig om tankene kom fra Herren eller ikke. Denne prøvingen var en trøstende tanke for meg, men det var ingen som kunne undervise meg i hva en slik type prøving betydde eller innebar, eller hvordan den skulle gjennomføres.
Situasjonen min var todelt; på den ene siden gledet jeg meg stort over bibelstudiene og jeg ble inspirert til regelmessig bibellesning. Jeg var entusiastisk med tanke på oppdagelsene som Herren ga meg gjennom Sitt Ord.
På den andre siden følte jeg meg allikevel usikker med tanke på bønnelivet mitt. Jeg sammenlignet meg med venner som ikke ga uttrykk for å ha lignende problemer. De så ut til å vite noe om bønn som jeg ikke gjorde. På grunn av dette anså jeg meg selv for å være ganske dårlig til å be.
Uansett hvor mye jeg prøvde, stolte jeg ikke på at bønnene mine var velbehagelige for Gud og at de var et utspring av Den Hellige Ånds arbeid. Mens vennene mine tilsynelatende mestret bønnens kunst, var det en tanke som ofte slo inn: «Jeg kan ikke bare være dårlig til å be, jeg må også være en dårlig kristen». Jeg lurte på om jeg var en troende i det hele tatt.
Utgangspunkt: Det naturlige mennesket er ute av stand til å be
Heldigvis opplever ikke alle kristne de samme vanskelighetene i bønnelivet som jeg gjorde. For mange troende er bønn en fantastisk mulighet og kilde til sann glede. Hvis dette er hva du føler omkring temaet, pris Gud! Men også for dem som opplever vanskeligheter i bønnelivet, er det håp. Det finnes hjelp å få.
Før vi ser på hva denne hjelpen er, vil jeg imidlertid understreke at du ikke kommer til å finne hjelpen i deg selv. For så lenge mennesket er i sin falne, syndige tilstand, kan det faktisk ikke be i det hele tatt.
La meg forklare hvorfor det er sånn: I sin dypeste mening er bønn kommunikasjon med Gud. For å forstå hvordan bønn blir til, er det to ting vi må vite. Først må vi vite hvordan Gud er, det vil si Han som mottar bønnene våre er. Dernest må vi vite hvordan mennesket som ber er.
Skriften forteller oss at Gud er hellig (3 Mos 11:44, 45; 19:2; 20:7; 1 Pet 1:16). Han er allmektig (1 Mos 17:1; 35:11) og evig (1 Mos 21:33; Jes 41:4; 43:10; 44:6; Kol 1:17; Åp 21:6). Mennesket, derimot, er skapt av Gud, i Guds bilde.
Gud har skapt oss for å ha fellesskap med Ham selv (1 Mos 1:26-27, 31). Dessverre gjorde menneskene opprør mot vår Skaper og Hans vilje. Som falne skapninger har synden tatt overhånd (1 Mos 3:1-19). Den augsburgske bekjennelsen (artikkel II) beskriver vår tilstand etter syndefallet slik:
... alle mennesker, etter Adams fall blir født med synd, det vil si uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med begjær.
I sin falne tilstand er mennesket adskilt fra Gud og uvitende om Ham. Det er ute av stand til å tro på Gud, nærme seg Ham og det er umulig for mennesket å finne Gud i sitt hjerte. I den falne natur har ikke mennesket engang et ønske om å være nær Gud. Tvert imot; mennesket vil selv være gud.
Med andre ord vil mennesket lete etter alt godt i seg selv og ta tilflukt til seg selv i all slags nød, som Luther formulerer det i utleggelsen om det første bud i den store katekismen. For en slik fallen skapning har den levende Gud blitt fullstendig utilnærmelig. Kort fortalt finnes det ingen mulighet for et menneske i seg selv å nærme seg Gud eller be til Gud, og mennesket har ikke engang et naturlig ønske om å gjøre det.
Det er ikke helt umulig for et vanlig menneske å anta at Gud eller noe guddommelig finnes ett eller annet sted. Hun eller han kan også spørre seg om det er mulig å kommunisere med det guddommelige. Dette går an fordi vi er skapt i Guds bilde:
Evigheten har han (Gud) lagt i deres hjerte. Fork 3:11
Ut fra dette kan vi forstå at også ikke-kristne kan gjøre forsøk på å be til Gud – eller guder – om de enn skaper gudebildet i sitt eget bilde! Det er heller ikke uvanlig å se at ateister, i livets store kriser, kan vende seg til Gud (eller guder) i bønn – det vesenet de benekter.
Hvis vi beveger oss over til å snakke om bønn i den kristne betydningen av ordet, strømmer ikke bønn ut fra menneskets naturlige evner, lengsler eller egne ønsker. Borte fra troen på den levende Gud, som har åpenbart seg i Kristus og i Skriften, kan ingen falne mennesker komme i kontakt med Gud og langt mindre bli stående i Guds hellige nærvær (2 Mos 19:21; 33:20; Heb 11:6).
Ut fra disse skriftstedene kan vi se at et menneske uten tro faktisk ikke kan be til Gud slik som en kristen kan. Apostelen forklarer saken slik:
Men han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet, som drives og kastes av vinden. Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren. Jak 1:6-7
Uten tro på Gud og Hans barmhjertige løfter er våre bønner nytteløse uansett hvor hellige eller gudfryktige de kan fremstå. Dette betyr selvfølgelig ikke at Gud ikke kjenner tankene og ønskene til hver eneste ikke-troende. Gud er allvitende! Men fordi et menneske uten tro på Gud ikke kan være i fellesskap med Gud, vil bønnene ikke komme gjennom til Gud.
Uten et ordentlig gudsforhold kan det ikke være noen kommunikasjon med Gud!
Dette er grusomme nyheter! Men det er sant. Det er derfor jeg er nødt til å skrive det. Kort fortalt, i fallen tilstand og med sine menneskelige evner, er mennesket ikke bare dårlig til å be. Det kan umulig be til den levende Gud.
Hvordan blir man en person som kan be?
Spørsmålet blir pressende: Hvis vi mennesker, i den tilstand vi blir født i, ikke er i stand til å be, hvordan skal vi da bli sånne mennesker som kan be? Vi kan stille det samme spørsmålet på en litt annen måte: Hvordan blir en ikke-kristen en kristen?
Bibelen lover at hver den som påkaller Herrens navn skal bli frelst (Joel 3:5, Rom 10:13). Dette løftet gjelder alle, også dem som ennå ikke har kommet i fellesskap med Gud og Hans menighet.
Å påkalle Guds navn har imidlertid sitt utgangspunkt i å høre Guds Ord. Det er derfor overhengende viktig at kristne ikke bare hører Guds Ord selv, men også at de deler det med andre. For;
hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? Rom 10:14
En kristen menighet gjør rett i å be høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst (Luk 10:2). Gjennom sin kirke og ut fra sin flokk kaller og ordinerer Jesus biskoper og pastorer og Han sender dem ut for å forkynne og undervise i Hans ord, både til Guds menighet og til dem som står utenfor.
Når menighetens lemmer har blitt næret ved Guds ord, sender Herren hele sin menighet ut i verden. Dette gjør Han for at de troende skal være vitner overfor mennesker de møter i sin hverdag. Når det hellige og livgivende Guds Ord når nye mennesker, verbalt så vel som i dåpens vannbad, utgyter Herren sin Hellige Ånd over nye mottakere.
Ved at Gud gjør dette, åpner Han døren for menneskene til seg selv og til at de kan ha fellesskap med Hans folk. På denne måten kan ikke-troende komme til tro, åndelig døde kan bli levende, gudløse kan bli Guds barn, hedninger kan bli kristne og, til syvende og sist; de som er ute av stand til å be, kan bli til slike som ber til Gud!
En kristen: en sann bedende og en som ikke er så flink til å be – samtidig!
Hva med en kristen da? Altså en som allerede har tatt imot troens gave og gjenfødelse i ordet og dåpen? Hvilke evner har en slik person til å be? Kort fortalt, ypperlige på én måte og stusselige på en annen måte. Med andre ord er et kristent menneske i sannhet en som ber, men samtidig ikke særlig flink på området. La oss se nærmere på hva det betyr.
Når det gjelder bønn, står en kristen i en fullstendig annen situasjon enn det naturlige, troløse mennesket. For:
Gud, som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser. Av nåde er dere frelst. Han reiste oss opp sammen med ham og satte oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus. Ef 2:4-6
Hvordan har Han gjort dette da? I dåpen har Han begravet vår gamle natur ved dåpen til døden (Rom 6:4). Vi får syndenes forlatelse i dåpen (Apg 2:38) og gjenfødelsens gave (Joh 3:5; Tit 3:5). I dåpen har Han kledd oss med Kristi rettferdighet (Gal 3:27). Slik har Herren vasket bort syndene våre (Apg 22:16), de syndene som tidligere skilte oss fra Gud og gjorde oss ute av stand til å ha samfunn med Ham. Etter å ha fått del i Kristi hellighet og rettferdighet, har vi nå blitt gjenoppreist til den stilling Adam og Eva hadde før fallet: et nært samfunn med vår Skaper og Herre.
Den samme tingen kan uttrykkes på følgende måte: Når et menneske er døpt til Kristus og kommer til tro på Ham, Guds egen sønn som ble menneske, har Jesus ikke bare blitt hans eller hennes herre, men også hans eller hennes bror. Kristus har med andre ord gitt sine disipler samme tilgang til Guds trone som Han selv har.
Jesu himmelske Far har altså nå blitt den kristnes sanne himmelske Far og den kristne har blitt et ekte barn av Gud. Dette barneforholdet er selvsagt ikke identisk med den enbårne Sønnens barneforhold til Gud. Jesus er i sannhet «født av Faderen før alle tider» (Den nikenske trosbekjennelse).
Vi vanlige mennesker har falt i synd og har dermed mistet det naturlige barneforholdet til Gud, men vi har blitt adoptert som Guds ekte sønner og døtre (Rom 8:14-17; Gal 4:4-7) og Gud tar nå imot de kristne som sine rette barn (Luthers lille katekisme, om Fadervår).
Nettopp i bønnen som Jesus selv har lært oss, blir vi instruert til å be til vår himmelske Far. Denne bønnen er imidlertid mer enn bare undervisning i bønn; i Fadervår inviterer Kristus alle trossøsken til å be sammen med Ham når Han ber til sin himmelske Far. Ettersom den kristne nå også er Guds barn, kan han og hun be sammen med Sønnen: Fader vår! Vår egen Far! (Matt 6:9). Dette får vi gjøre som et hjelpeløst, lite barn som ber sine foreldre om alle ting.
Kristen bønn i ordets rette betydning er basert på et rett gudsforhold. På samme måte som barn (forhåpentligvis!) har talerett i familien sin, har Gud gitt Sine barn rett til å heve sine røster i bønn, for å diskutere alle slags saker med Ham.
Ikke bare det, Herren lærer sine barn å be selv; tenk på et lite barn som hører pappa snakke og selv lærer å snakke ved å gjenta ordene det hører. På samme måte lytter Guds barn til sin himmelske Fars stemme når Han taler til dem i Sitt ord og ved å gjenta disse hellige ordene lærer de å be.
Ett spørsmål vi fremdeles må prøve å besvare er dette: hvis kristne har blitt gjenoppreist til et åpent forhold med sin himmelske Far, hvordan kan det ha seg at de fremdeles kan føle at de er elendige på å be?
Svaret er faktisk ganske enkelt: I dette nåværende livet […], påvirket av sitt hjertes tanker, lever de troende i en konstant kamp mot kjødet (Konkordieformelens sammendrag 6.4).
Så lenge den troende fremdeles er i denne verden, kan hun og han ikke be til Gud i sin egen makt (Rom 7:15; 8:7; 1 Kor 2:14). Vår syndige natur motsetter seg bønn. Den leter til enhver tid etter unnskyldninger til ikke å be akkurat nå. «Jeg har ikke tid. Jeg har andre, viktige ting å gjøre. Hjertet er ikke godt nok forberedt. Det vil nok passe bedre litt senere.» Unnskyldningene når herfra og til månen.
Med en rekke unnskyldninger vil en kristen ta for seg mange andre ting, gjerne viktige og verdifulle ting i seg selv, men sette bønnen til side. Ja, så lenge vi er i vår skrøpelighet, vet vi ikke hva vi skal be om slik vi burde (Rom 8:26b).
Når dét er sagt, trenger en kristen ikke å bli overrasket over å komme til kort i bønnelivet. Det er ingenting oppsiktsvekkende ved saken. For gjennom hele livet er nemlig hver eneste kristen simul iustus et peccator – samtidig rettferdig i Kristus og en synder i seg selv.
På samme måte som at et sunt åndelig liv ikke er basert på menneskelige muligheter eller handlinger, er heller ikke bønnelivet det. Bønn må være basert på Guds verk i den kristne. Hvis Gud ikke hadde kalt oss til å bli Hans egne i Kristus og hvis Han ikke hadde fortsatt å kalle oss til fellesskap med Seg i Den Hellige Ånd, ville ingen av oss noen gang påbegynt en eneste bønn.
Guds Ord påvirker bønn
I lys av det vi har vært gjennom ovenfor, vil vi nå ta en kikk på det første spørsmålet igjen: hvordan blir bønn til?
Svaret er at bønn bare er mulig gjennom Den Hellige Ånds virkning. Derfor, om noen ønsker å be, må de gå dit Gud lover å være virksom i Ånden.
Dette skjer i Kirken, gjennom Guds ord. Bibelen er Guds åpenbarte ord tvers igjennom. Hele Skriften er innåndet av Gud (2 Tim 3:16a). Guds ord er levende og virksomt. I dette ordet – om det blir lest, hørt eller talt – er Kristus til stede og taler til oss, Han som er selve Ordet.
På samme måte lover Gud å arbeide gjennom Sitt synlige ord; de sakramentene Jesus selv innstiftet. Gjennom Sitt ord er Kristus til stede i dåpens vann. Gjennom Sitt ord er Hans sanne legeme og blod til stede i nattverdens brød og vin. Og der Kristus er, er også hans Ånd virksom i sitt arbeid med å bringe Golgatas skatter ut til menneskene.
Guds hellige lov vil uten tvil vise deg at du er svak og inkompetent i deg selv når det gjelder bønn. Men det finnes hjelp for deg! Bekjenn syndene dine for Gud. Bekjenn din kjødelige tilbøyelighet til å motsette deg kommunikasjon med Gud. I det du gjør det er Jesus der, klar til å gi deg sin barmhjertighet og nåde gjennom de gode nyhetene om frelse for syndere.
Du kan for eksempel få tilsagt syndenes forlatelse i privat skriftemål. Dette er en ordning som Jesus selv har ordnet (Matt 16:18-19; 18:18; Joh 20:21-23). Der, gjennom prestens munn, tilgir Kristus dine synder og løser deg som er en botferdig synder fra ditt tunge åk. På denne måten druknes den gamle Adam i deg og dør med sine synder og onde lyster.
Et nytt menneske skal daglig stige fram og leve evig for Gud i rettferdighet og renhet for alltid. (Luthers lille katekisme, om dåpen, 4.7)
Kristus gir også sin barmhjertighet og nåde til deg når Guds Ord forkynnes og du tar del i nattverdens sakrament. Gjennom disse midlene, kalt nådemidlene, øser Kristus ut sin Hellige Ånd over deg. Ånden, i sin tur, holder deg oppe og styrker deg, troen din og fellesskapet med Herren.
Vi har sett ovenfor at Guds ord og nattverden er dyrebare gaver og en god hjelp for oss, ikke bare for å håndtere våre synder, men også når det føles vanskelig å be.
På bakgrunn av dette er det overordnet viktig at vi som tror på Jesus ikke forsømmer å møtes (Heb 10:25a), men at vi regelmessig tar del i den offentlige, ukentlige bønnen i menighetene våre, nemlig gudstjenesten.
Når vi begraver den gamle Adam i en daglig omvendelse og når vi tar del i ordet og nattverden, der Den Hellige Ånd er virksom, kommer vi tilbake til livet ifølge Ånden. Vi vandrer etter Ånden (Rom 8:4-5). Dermed settes vi i stand til å kunne be til Gud.
Kristen bønn er altså en gave fra Gud. Bønn er Guds gjerning i oss. Han gjør dette arbeidet gjennom sitt hellige ord. Ved Guds ord gjenføder Herren syndere til Kristus og tar dermed imot ham og henne som et rettferdig og hellig barn av Gud. På denne måten åpner Han veien til kommunikasjon mellom seg selv og mennesket.
I tillegg renser Herren oss igjen og igjen fra våre synder ved det samme ordet. Dette er måten som han bevarer oss som sine kjære barn i fellesskap med seg selv på. Det er altså Gud som holder veien åpen mellom seg selv og oss mennesker.
I mange av verdens Lutherske kirker begynner bønnesamlingene med et sitat fra Salme 51:
Herre, lat opp mine lepper! Så skal min munn kunngjøre din pris. Sal 51:17
Hvis Herren ikke hadde åpnet våre lepper, ville våre bønneforsøk vært forgjeves. Men Herren vil gjerne åpne våre lepper og hjerter for å be. Han gjør det gjennom sitt ord, ved Den Hellige Ånd.
La oss derfor med frimodighet gå fram for Herrens trone!
Denne artikkelen er et sammendrag av en bok om bønn med den finske tittelen «Jumala vaikuttaa rukouksen: Apuneuvoja huonolle rukoilijalle». Sammendraget er oversatt fra engelsk av Silje Kiil i samarbeid med forfatteren.
Teksten ble først publisert i 2021.
