I den jødiske kalenderen er det seks store fester som tar utgangspunkt i Det gamle testamentet: purim, pesach, det vil si påske, shavout, det vil si pinse, rosh hashanah, det vil si nyttårsfest, yom kippur, det vil si den store forsoningsdagen, og sukkot, det vil si løvhyttefesten.
Det merkelige er at da Gud sendte Messias, Jesus, gjennomførte han sin frelsesgjerning ved samtidig «å følge» denne jødiske festkalenderen. Med andre ord: Den dypereliggende betydningen av den jødiske kalenders fester kan anses som virkeliggjort gjennom de store frelsesgjerningene som Jesus, Messias, utfører.
Den første festen, purim, feires til minne om hvordan Gud har frelst sitt folk fra dets fiender. Da Jesus ble født, forsøkte Herodes å slå ham i hjel slik man i sin tid hadde forsøkt å myrde Moses eller hele det jødiske folk på Esters tid. Purim-festens betydning ble «oppfylt» i Jesu liv da Gud frelste sin sønn fra Herodes hånd.
Neste fest er pesach, påske. Jesus døde i påsken. Deretter oppsto han fra de døde som «førstegrøden av dem som er sovnet inn», som Paulus lærer (1. Kor 15:20). Dette tilsvarer det som sies i 3. Mos 23 om å bringe det første neket:
Tal til Israels barn og si til dem: Når dere kommer inn i det landet jeg vil gi dere, og dere høster landets grøde, da skal dere komme til presten med det første kornbåndet av deres høst, han skal svinge kornbåndet for Herrens åsyn, for at Herren kan ha velbehag i dere. Dagen etter sabbaten skal presten svinge det. 3. Mos 23:10
Denne festen feires ved å svinge med det første neket av bygghøsten for Herrens ansikt i tre dager etter påske, i forbindelse med de usyrede brøds høytid.
Femti dager senere kommer shavuot, det vil si pinse, da Den hellige ånd utgytes som en oppfyllelse av profetien i Joels bok (Joel 3:1–5). I den jødiske festkalenderen feires pinsefesten til minne om overdragelsen av loven i Det gamle testamentet. Kort etter at israelittene fikk loven, gjorde mange seg skyldig i avgudsdyrkelse, og 3000 av dem døde (2. Mos 32:1–28). Da Peter forkynte pinsedag, kom 3000 jøder til tro (Apg 2:1–41).
Det er også verdt å merke seg at man ved jødenes pinsefest alltid leser i Ruts bok der det fortelles om hedningenes opptakelse i Guds folk. På samme måte ble frelsens dør åpnet for alle verdens hedningefolk på den første kristne pinsefesten.
Etter denne festen, som fikk sin oppfyllelse i Jesu, Messias’, første komme, er det i den jødiske festkalenderen en nesten fire måneder lang pause inntil vi kommer til den neste avdelingen med fester. Denne pausen tilsvarer Kristi menighets tid i verden.
Deretter kommer de store frelseshistoriske begivenhetene som Bibelen forutsier: Jesu annet komme, den siste dommen og den nye himmel og jord. Igjen knytter vi disse hellige festene sammen med frelseshistorien.
Rosh hashanah, altså nyttårsfesten, da det i alle jødiske synagoger blåses i basun, kan man tenke seg blir virkeliggjort ved Jesu annet komme. Nettopp slik underviser Paulus oss om Jesu annet komme:
… brått, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal bli reist opp uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet. 1. Kor 15:52
Neste fest er yom kippur, den store forsoningsdagen. Dens betydning oppfylles ved den endelige dommen og ved den endelige forløsning av Guds folk. Deretter skjer en forflytting til det nye Jerusalem der alle frelste fra alle folkeslag lovpriser Herren. Som beskrevet foran kan hele Messias’ virksomhet sies å følge den jødiske festkalenderen, og det gir kalenderen dens endelige betydning og fylde.
Teksten er et utdrag fra boken Bibelens røde trådav Leif Nummela.
