For en tid siden så jeg en dokumentar om vekkelsen i Kina. Én av mange ting som berørte meg var et intervju med et eldre par som med tårer i øynene vitnet om den kristne troens kjærlighetsbudskap.
Ut fra sin tidligere bakgrunn og kultur var de ikke vant med den plass som dette har i den kristne kirken, og det var oppfriskende å møte to personer som hadde nyoppdagelsens glede på dette området.
I vår egen kultur er forholdet det motsatte. Mye takket være den kristne troens innflytelse er kjærlighet et sentralt begrep i den vestlige kultursfæren – så sentralt at det iblant kan kjennes tømt for innhold.
Et enda større problem er likevel at det har blitt forvrengt. Langt fra alt som går under betegnelsen «kjærlighet» er nemlig kjærlighet, i alle fall ikke ut fra en bibelsk definisjon av ordet.
Forfatteren og retreatlederen Magnus Malm skriver i sin bok «Veivisere»:
[Vi kan] inte utan vidare tala om att älska och förutsätta att vi förstår vad det betyder. Vi är så grundligt infekterade av samhällets syn på kärlek, att vi ofta befinner oss mycket långt från vad Gud menar. När man kan använda ordet ’älska’ om en bil eller en semla och som synonymt med samlag och häftig förälskelse, då är det inte konstigt att även kristna människor blir förvirrade inför vad det hela handlar om. Ordet har ju förvrängts 180 grader: från den ursprungliga betydelsen att ge sitt liv för någon, till den känsla som uppstår när något tillfredsställer det egna livet.
I en kultur som hele tiden beveger seg mot begreper og holdninger som vil bekrefte og stryke med hårene er det vanskelig å få gehør for Det nye testamentets kjærlighetsdefinisjon.
Ikke fordi bibelsk kjærlighet ikke skulle være bekreftende – men fordi kjærlighetens vesen defineres av noe annet enn det.
I alle fall om vi skal ta Jesus og apostlene på alvor. Dette viser seg i Bibelens kobling mellom kjærligheten og Jesu korsdød.
Johannes skriver:
Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus ga sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for våre søsken. 1 Joh 3:16
Og senere i samme brev:
Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. 1 Joh 4:10
Jesu korsdød, der han i lydighet mot Faderens vilje ga sitt liv for vår skyld, skal altså sees som selve symbolet på hva sann, bibelsk kjærlighet er. Kjærlighetens vesen åpenbares i det selvutslettende – i tjenesten, og faktisk også i lydigheten.
Ikke i den blinde lydigheten, men i den som med åpne øyne gir sitt liv for verden. Jesus sier:
Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine. Joh 15:13
Spørsmålet melder seg om det ikke er denne formen for kjærlighet verden vår egentlig lengter etter? I alle fall tror jeg det er denne definisjonen av kjærlighet som fikk det kinesiske parets øyne til å bli fylt av tårer.
Vår egen kulturs definisjon – som i praksis er en dyrking av våre egne (og ofte tilfeldige) følelser – kan nemlig ikke være noe annet enn «å gjete vinden» (Fork 1:14).
Til forskjell fra vår Herres kjærlighet er det en «kjærlighet» som tenderer mot å svikte når den trengs som mest.
La oss altså holde Bibelens kjærlighetsbudskap høyt. Både vi og omverdenen vår trenger det!
Teksten er først publisert i Dagen og oversatt fra svensk av dem.
