Publisert

Det ondes problem Hvorfor løsningen på det ondes problem er at det ikke finnes noen løsning


Ca leselengde:
22 min

Ondskap som allmenn erfaring

Ondskap er noe vi alle har erfaring med. Vi skiller gjerne mellom to ulike former for ondskap, som vi kaller moralsk og naturlig ondskap.

Moralsk ondskap er det som på en aller annen måte har med menneskelig svik og synd å gjøre. Også den møter vi i to forskjellige former; den ondskap jeg rammes av fordi andre feiler, og den ondskap som sitter i mine egne holdninger og handlinger.

Naturlig ondskap er det vi rammes av i form av naturkatastrofer og naturens gjenstridighet. Noen ganger er grensene mellom moralsk og naturlig ondskap utydelig; vi rammes av naturkreftene fordi vi ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til dem.

Når fattige bønder har fått dårlige avlinger fordi de bare får dyrke der jorden er dårlig, er ikke det bare et naturskapt problem. Klimaendringer og deres konsekvenser ser også ut til å være eksempel på menneskers misbruk av naturen.

Men noen ganger rammes vi av naturkatastrofer vi ikke med rimelighet kan laste mennesker for. Jordskjelv, eventuelt med påfølgende tsunami, er ett eksempel på det. Slikt kan ramme hardt og uventet, og være like ødeleggende som krig. Men i motsetning til krig, som alltid er et menneskeskapt problem, er ikke alltid naturkatastrofer det.

Det ondes problem

Ondskap ødelegger, og er slik sett alltid et problem. Men når vi snakker om det ondes problem i den sammenheng vi møter det her, tenker vi på noe mer presist.

En del av den kristne trosbekjennelse er troen på Gud som Skaper. I den nikenske trosbekjennelse sier vi det slik:

Jeg tror på én Gud, den allmektige Far, skaperen av himmel og jord, alt synlig og usynlig.

Den Gud vi slik bekjenner vår tro på, har vi lært å kjenne som kjærlig og god. Her sier vi også at Gud er opphav til alt som finnes. Da må jo Gud på en eller annen måte også være det ondes opphav. Hvordan skal vi forstå det? Hvordan kan Gud være både god og skaper av alt som finnes, når det blant det som finnes er både godt og galt, både det oppbyggelige og det totalt ødeleggende?

Det er det vi mener når vi snakker om det ondes problem. Hva er det som er løsningen på det problemet?

Teksten som ikke er der

Når vi skal løse et teologisk problem slik som dette, vil kristne i utgangpunktet gå til en bibeltekst, slå opp i den og stille spørsmålet: Hva sier den?

Problemet i dette tilfellet er imidlertid at når vi slår opp der denne teksten skulle ha stått, så står det ingenting der. Det er nemlig svært lett å si hvor den teksten som skulle ha gitt løsningen på det ondes problem skulle ha stått. Den skulle ha stått mellom 1 Mos 2 og 1 Mos 3. Men slår vi opp der, så ser vi at det står ingenting mellom de to kapitlene. Det ser ut som det mangler det kapittelet; den eller de som skrev 1. Mosebok, skrev rett og slett ikke det kapittelet.

Det gir oss en vanskelighet. For vi har et klart teologisk problem, nemlig spørsmålet etter hvordan vi skal forstå forholdet mellom Gud og det onde. Og vi vet nøyaktig hvor i Bibelen løsningen på det problemet skulle ha stått. Problemet er bare at akkurat der står det ingen ting. Ikke en eneste linje. Hvordan skal vi da løse det ondes problem?

I 1 Mos 2 er alt i orden. De to første menneskene er skapt og har fått sitt forhold velsignet av Gud, de har fått en hage å leve i hvor de fritt kan spise av alle trær med ett unntak, men det gjør de ikke noe problem av, for de befinner seg i en tilstand hvor tillit og lydighet er to sider av samme sak.

For dem er ikke det å gjøre det gode et alternativ som krever beslutning og viljestyrke. Det gode er for dem rammen om hele virkeligheten; for dem finnes det ikke noe annet. De lever under forutsetninger vi bare kjenner av omtale og ikke av erfaring; de lever i en verden der noe annet enn det gode ikke lar seg forestille, en verden der det onde ikke en gang er en tenkt mulighet.

Og så med ett var slangen, fristelsen, vantroen, ulydigheten og fallet der, ikke bare som en mulighet, men som en realitet. Spranget er så brått og brutalt at det framstår som ubegripelig.

I det ene øyeblikket er tilliten så total at muligheten for at de skulle være noe å skjule, overfor Gud eller overfor hverandre, ikke en gang kan tenkes; man lever i en spontan, total tillitsrelasjon. I neste øyeblikk er vi midt i fristelsen: «Har Gud virkelighet sagt?» Og dermed er også ondskapen der.

Men hvor er redegjørelsen for overgangen? Hvorfor gir ikke forfatteren av 1. Mosebok oss fortellingen om det som skjedde mellom 1 Mos 2 og 1 Mos 3? Hvorfor må vi her leve i uvisshet? Hvordan skal vi, som fromme og gode lutheranere, løse et teologisk problem når vi må gjøre det på egenhånd, uten noen bibeltekst?

Det er bare én måte å gjøre det på, og det er å konkludere med at svaret på spørsmålet er og må være: Jeg vet ikke.

Grunnen til at Bibelen ikke har noe kapittel mellom 1 Mos 2 og 3 er at de som skrev 1. Mosebok, enten ikke visste hva som skulle stå der, eller så visste de at det ikke kunne stå noe der. Dermed lar de kapittelet stå uskrevet. Og har de gjort det slik, bør vi også gjøre det.

Løsningen på det ondes problem er at problemet har ingen løsning. Ikke-kapittelet mellom 1 Mos 2 og 3 forteller oss det med all mulig klarhet.

Et praktisk problem

Men hvorfor har det ondes problem i Bibelen ikke noen løsning? Det henger sammen med at på Bibelens premisser er ikke dette et teoretisk, men et praktisk, problem.

Teorien er relativt enkel. Gud har skapt alt og dermed også det onde. Han har ikke skapt det gode og det onde på samme måte, og det kan sies mye om det, men til syvende og sist er Gud opphav til alt om finnes, altså også det onde.

Det er imidlertid den praktiske konsekvens dette stiller oss overfor, som Bibelen er interessert i, og det har den ganske mye å si om.

Gud er opphav til alt som finnes. Slik er det bare. Det fins ingen rasjonelle, velbegrunnede alternativer til den påstanden.

Klarer vi likevel å tro på Guds godhet og kjærlighet? Klarer vi likevel å leve et liv forankret i det apostoliske løfte i Rom 8,28 om at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud? Det er nemlig dette som er målsettingen for den bibelske framstilling: Å gjenopprette tilstanden fra 1 Mos 2 hvor det er det gode som setter ramme og grense for livets muligheter.

Vi skal gjennom møtet med, og erfaringen av, det onde tilbake til den tilstand hvor det ikke finnes noe utenfor Guds grenseløse godhet.

Det er ingen enkel vei tilbake dit; dette er den teologiske og filosofiske versjonen av å få kaviaren tilbake på tuben etter at den er klemt ut. I den prosessen er spørsmålet etter den teoretiske løsningen på det ondes problem bare en avsporing. For det er ikke den løsningen som er interessant. Antagelig ville vi ikke kunne forstå den, og om vi forstod den, ville det antagelig ikke hjelpe oss det aller minste med de reelle utfordringer ondskapen stiller oss overfor i livet.

Jobs bok

Den boka i Bibelen som tydeligst tematiserer spørsmålet etter det ondes opphav, og dermed også tydeligst begrunner at spørsmålet ikke har noe svar, er Jobs bok. Saklig sett kan man dermed si at det er Jobs bok som hører hjemme der det manglende kapittelet mellom 1 Mos 2 og 3 skulle ha stått, men litterært sett er det helt greit at 1. Mosebok hopper over dette og overlater den utdypende refleksjon til andre.

Job rammes både av moralsk og naturlig ondskap; overfall og naturkatastrofer gjør at han mister sin rikdom, sin familie og sin helse.

Tre av hans venner stiller opp og skal prøve å komme med trøst, men det er ikke rare trøsten de har. Det de har med seg, er nemlig en teoretisk løsning på det ondes problem som de insisterer på at Job vil ha utbytte av å tilegne seg. Deres utgangspunkt er at mennesker rammes av ondskap som straff for synd. De vil derfor at Job skal innrømme det og gjøre bot; da vil hans skjebne snu, mener de. Det er moralismens løsning; det gjelder å leve et godt liv, så går det deg godt.

Job har ingen ting til overs for en slik løsning; den er feil på to punkter, mener han. For det første er livet ikke så enkelt at det er et enkelt og entydig forhold mellom investering og resultat; det er ikke slik at gjør du det gode, er du sikker på at det går deg godt, og opplever du motgang, er det straff for synd. Her har Job utvilsomt rett; det er noe som bekreftes både av andre bibeltekster (Salme 73), av Jesus selv (Joh 9:3) og av våre egne erfaringer; det går ikke alltid godt for de snille og gode.

Hans andre argument er mer tvetydig; han vet at han selv ikke har gjort noe galt, og derfor kan han ikke ta sine erfaringer av ondskap som noe det er noen form for rettferdighet i. Her kan vi nok som gode lutheranere som av Paulus, Augustin og Luther har lært å ta menneskets syndighet på alvor, synes at Job iblant går litt langt (f.eks kap. 31).

Det er dette den fjerde av vennene, Elihu, tar opp i sitt innlegg. Han er yngre enn de andre, og har derfor ventet med å ta ordet. Men når vi kommer til kapittel 32, orker han ikke sitte stille lenger, men kommer med sine synspunkter.

Han er enig med Job når det gjelder avvisningen av de andre vennenes løsning på det ondes problem; det er ikke slik at all ondskap er straff for menneskers synd. Men det er heller ikke slik at vi kan pukke på egen fortreffelighet overfor Gud. Vi feiler alle, og vårt møte med verdens ondskap i oss og rundt oss kan derfor også lære oss noe om ydmykhet og egen begrensning.

Sine unge år til tross taler Elihu som en vis mann som forsøker å skille mellom rett og galt både hos Job og hans venner. Ingen av dem har helt rett, og ingen tar helt feil. Noe av våre problemer i livet skyldes faktisk egne feilgrep. Så langt har vennene rett, selv om de ikke har rett i at dette er en løsning på det ondes problem. Men i den grad de har rett, bør vi vise vilje til å lære av egne feil. Akkurat det er noe Elihu savner i Jobs kamp for egen uskyld og rettferdighet.

Vi får ikke høre hva Job og vennene mener om dette, for når Elihu er ferdig med å tale, går teksten rett videre til Guds eget svar til Job. Også han setter Job på plass. Job har talt om ting han ikke har greie på. Han var ikke der da Gud skapte verden; han har ikke innsikt i det hele. Her legger teksten opp til det Paulus i Rom 11 sammenfatter slik:

Å, dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, hvor ufattelige hans veier! Hvem kjente Herrens sinn, og hvem var hans rådgiver? Hvem ga ham noe først så han skulle få noe igjen? Rom 11:34-35

Job har altså gått for langt i å framheve seg selv overfor Gud; i større grad enn det Job selv har innsett, er det «jeg vet ikke» som er det rette svaret når vi konfronteres med mysteriene i Guds verdensstyre.

Men Job har utvilsomt rett når det gjelder kritikken av vennenes lettvinte og overfladiske forsøk på å gjøre all ondskap om til menneskers selvpåførte straff for egen ondskap. Så enkelt er ikke livet.

Det vi ikke får i Jobs bok, er Guds kommentar til det Elihu sa. Han avviser uttrykkelig synspunktene fra de tre andre (42:7-8), men Elihu får stå uten noen annen kommentar enn den som indirekte ligger i at også hans svar trenger den utdyping som ligger i at Gud selv må tale til Job for at han fullt ut skal kunne innse sin egen stilling. Forskjellen mellom det Elihu sier og det Gud sier, ligger slik sett antagelig mer i hvem det er som sier det enn i hva som sies.

Fordi det ondes problem er et praktisk og ikke et teoretisk problem, kan vi til syvende og sist ikke få et rett forhold til det ved å studere det andre har sagt. Vi trenger som Job et møte med Gud selv som viser oss hans makt og hans omsorg og hans kjærlighet i og gjennom de erfaringer med det onde vi selv gjør.

Problemet lar seg ikke redusere til formuleringer, hvor riktige de enn er – og Elihus formuleringer er ganske riktige. Vi må møte Gud selv gjennom det som sies og erfares. Bare da kan vi bæres helt fram til den urokkelig tillit som er utgangspunktet og målsettingen for det hele:

Alt tjener til det gode for den som elsker Gud. Rom 8:28

Alt, altså også våre erfaringer med, og våre mislykkede forsøk på, å løse det ondes problem. Alt lar seg fange opp av Guds allmektige kjærlighet.

1 Mos 22

Men den teksten i Bibelen som sterkest vitner om Guds kjærlighet som det som bærer også gjennom vårt møte med den ondskap Gud selv er opphav til, er 1 Mos 22, fortellingen om hvordan Gud satte Abraham på prøve ved å be ham ofre Isak, sin eneste sønn. Her kortslutter det for oss; vi ser ikke hva godt det skulle komme ut av å ta livet av Isak, løftets sønn.

Det ser ikke Abraham heller, men han går i tro, og løfter kniven for å sette inn støtet. Hva tenkte Isak da? Det sier teksten ingen ting om. Smittet farens trostrygghet også over på ham? Det vet vi ikke.

Men vi vet at det var det som skjedde da denne fortellingen gjentok seg som fortellingen om Gud Fader og hans Sønn på vei til retterstedet. I den fortellingen er oppmerksomheten helt konsentrert om Sønnen, han som nå har tatt Isaks plass. Han syntes veien til det offersted Far hadde pekt ut, var tung og vanskelig, og han bad om å få slippe. Men så føyde han til, og i den bønnen er det vi ser løsningen på det ondes problem så langt det er gitt oss å se den:

Ikke som jeg vil, bare som du vil. Matt 26:39

Løsningen ligger i troens tillit også der vi ikke ser at det er dette som er den gode løsningen. Vi vandrer i tro, uten å se.

Isak slapp unna kniven. Det gjorde ikke Jesus. Men de fikk begge oppleve løsningen som lå bortenfor erfaringen av den totalt uforståelige ondskapen. For Isak kom den i form av væren som ble ofret i hans sted. For Jesus kom den i form av oppstandelsen påskemorgen, når den evige fred var sikret i en form som lot seg gi videre:

Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, er de tilgitt. Dersom dere fastholder dem for noen, er de fastholdt. Joh 20:22-23

Den praktiske løsningen på det ondes problem er realisert. Den består i å tømme kalken til bunns og gå veien til ende, og så finne at det som åpenbares ved veiens ende, er Faderens kjærlighet som har båret oss hele veien, selv der ondskapen var den eneste realiteten vi selv klarte å fange.

Det er ikke enkelt å få kaviaren tilbake på tuben. Det er ikke enkelt å finne veien tilbake til paradishagens uskyld når veien dit er voktet med kjeruber med flammende sverd. Men Jesus gjorde det. Og han har sagt at det han da gjorde, det tilregnes også oss.

Vår erfaring med den fullkomne tillitens gjenopprettelse er svært stykkevis og delt. Men vi får gå den sammen med en som alt er kommet helt fram, og hans seier tilregnes også oss som om det var vi selv som hadde vunnet den.

Det er det som er den bibelske løsningen på det ondes problem.

Oppsummering

Det er tid for en liten oppsummering. Det ondes problem blir til når vi setter sammen Guds makt og godhet på den ene siden, og vår opplevelse av ondskapens overveldende makt på den andre siden.

Vi står altså i et krysspress mellom Guds godhet og ondskapens realitet, og det ondes problem skapes av spenningen mellom de to.

Prøver vi å tenke oss en teoretisk løsning, må den ene av de to motpolene reduseres, slik at spenningen mellom de to blir håndterbar. Vi må altså enten redusere Guds makt og/eller Guds godhet, eller ondskap må oppfattes som reduserbar til menneskelige feilgrep.

Reduserer vi Guds makt og/eller Guds godhet, faller den bibelske tanke om Gud som Skaper og opphav til alt som finnes. Da blir Gud en sterk makt ved siden av andre sterke krefter og makter, og all gudstro blir en form for avgudsdyrkelse.

Alternativet er en form for moralisme, hvor det onde er menneskets ansvar, og problemets løsning består i at vi bestemmer oss for å være gode.

Hverken avgudsdyrkelse eller moralisme er gode løsninger, heller ikke om de kombineres, noe som også er ganske vanlig.

Bibelens vei er å fastholde spenningen mellom Guds godhet og ondskapens makt, erklære problemet for teoretisk uløselig og så søke etter andre løsninger. Den praktiske løsning ligger i å nekte å se godhetens og kjærlighetens muligheter som oppbrukt også der hvor det onde tilsynelatende har vunnet fullstendig seier.

«Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt» (1 Kor 13:7), også der alle muligheter for det gode menneskelig talt er borte. For den guddommelige kjærligheten har en evighet å gjøre det på. Og da blir håpet aldri borte.

Den praktiske vei gjennom møte med radikal ondskap er derfor alltid å holde for øye de bilder og de fortellinger som vitner om Guds vei gjennom det onde til seieren på den andre siden. Det gjelder helt uavhengig av om den ondskap vi opplever er vårt eget eller andres, eventuelt naturens ansvar. Løsningen er uansett den bibelske mulighet for å hvile i Guds kjærlige makt også der alle muligheter menneskelig talt er oppbrukt.

Det er ikke lett å tenke seg helt tilbake til 1 Mos 2 og den uforstyrrelige tillit som preget de to vi hører om da. Men Jesus har gått den veien, og han holder porten åpen for oss. Etter påskedag er det faktisk mulig å gå forbi kjerubene og tilbake inn i paradishagen.

Bønnens vei

For oss er denne veien bønnens vei. Salmenes bok er stappfull av bønner fra mennesker som møtte ondskap i form av ulykker eller andres eller egne svik og feighet, og vender seg til Gud med sine erfaringer. I dette finner de trygghet; det er det sterke vitnesbyrd fra Salmenes bok. Den veien står åpen også for oss.

Og så finner vi bønnens erfaringer fra mennesker som har strevd med den praktiske tilnærming til det ondes problem i Salmeboken. For mange av salmedikterne våre kjenner denne praktiske kampen med det ondes problem svært godt.

La meg slutte med noen eksempler derfra. Et av de sterkeste har vi i «Lær meg å kjenne dine veie» av den danske presten Jakob Pauli. Der heter det i siste vers om Guds grenseløse kjærlighet: «Den tørrer tåren som den skapte, og leger såret som den slo». Her er den uforståelige spenning mellom kjærligheten og ondskap utholdt uten noen forsøk på å redusere den. Gud, som er kjærlighet, er også bak erfaringen av livets katastrofer.

Men nettopp derfor er det også mulig å tro på den helende mulighet uten å måtte fornekte radikaliteten og det totalt uforståelige i den ondskap en har erfart. Kjærlighetens vei «går gjennom det vi tapte, den gir oss mere enn den tok.»

Det er ikke alltid vi ser det da, at livets kjærlighetsregnskap går opp i pluss. Men det er mulig å tro og erfare det likevel.

Det Herren gir, er alltid godt

Både Svein Ellingsen og Eyvind Skeie har sterke salmer om dette. Tenk på «Vær sterk, min sjel, i denne tid, når du har tungt å bære» og «En dag skal Herrens skaperdrømmer møte den jord som slektens ondskap har lagt øde».

Men salmebokens sterkeste vitnesbyrd om den praktiske løsningen på det ondes problem har for meg lenge vært Alfred Hauges salme «Når stride stormar mot deg jagar» som han skrev allerede som en ung mann i 1940; kanskje det er erfaringene med krigens ondskap som har skaper klangbunnen.

Jeg avslutter derfor dette foredrag med å lese denne salmen i sin helhet slik den er gjengitt i Norsk salmebok på nr. 477, og kommenterer noen av formuleringene der:

Når stride stormar mot deg jagar
og mørke hausten synest nær,
dei øydest dine rike hagar,
i molda morknar blad og bær,
då har du livsens fullnad nått:
Det Herren gjer, er alltid godt.

Når allmakts-handa lyfter riset,
når du lyt tøma ut di skål
og ingen stad finn livd og lise,
då fyller Gud sitt miskunns-mål.
Det gyller sol mot uvêrsgrått:
Det Herren gjer, er alltid godt.

Og syner han deg djupe grunnar
av natt i dine sjele-hav,
i angst du opp mot dagen stundar
og takkar han som dragnad gav
og lengt mot lys og himmelblått:
Det Herren gjer, er alltid godt.

Det kjem ein dag då kvar ei tåre
som rann på tunge røyningsveg,
skal bytast ut i perler klåre,
når du mot paradiset dreg.
Di gåte har si løysing fått:
Det Herren gjorde, det var godt.

(Norsk Salmebok, nr. 477)

Her er det både ytre og indre årsaker til erfaringen av ondskap: De stride stormene, allmakts-hånden som løfter riset, grunner av natt i egne sjelehav (dette trenger ikke være syndproblematikk; det kan også være erfaringer av psykiske problemer, som Hauge hadde sin del av).

Her er det ingen forsøk på teoretisk løsning: Det er allmakts-hånden som står bak. Forventningen om en løsning er der nok, men det er en løsning som tilhører det evige gudsrike, og derfor må gis av Gud selv: «Det kjem ein dag då kvar ei tåre . . . skal bytast ut i perlar klåre.»

I og gjennom alt dette har salmen sitt insisterende refreng: «Det Herren gjer, er alltid godt.» Er det dekning for å si det? Ikke som en teoretisk løsning. Heller ikke som en forsikring om «det er nok en mening med det». Slike billige løsninger hjelper ikke dem som kjemper med reelle problemer. Men med referanse til Rom 8:28 er det grunnlag for å si det Hauge her sier:

Alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud. Rom 8:28

Noen annen løsning på det ondes problem har vi ikke.

 

Foredraget ble holdt første gang på Lutherske fordypningsdager i Bergen 29. august – 1. september 2019.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
22 min
Ressurstype

  Hva Tror Vi

Serie

  Det ondes problem Hvorfor løsningen på det ondes problem er at det ikke finnes noen løsning (vises nå)

  Fristelsens fare

  Forfølgelse som kirkens kjennetegn

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Knut Alfsvåg.
  Knut Alfsvåg er professor i systematisk teologi under Seksjon for historisk og systematisk teologi ved VID vitenskapelige høgskole, Misjonshøgskolen, Stavanger. Han har også bakgrunn som mangeårig misjonær i Japan for NMS.
   Ressurser av Knut Alfsvåg
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.