I den forrige artikkelen tegnet vi opp bakgrunnen til tilblivelsen av Luthers lille katekisme og sa litt om dens utforming. Vi skal nå ta en nærmere titt på hvem Den lille katekismen var tiltenkt, hvor den skulle brukes, samt hvordan.
Behovet
At det var et stort behov for en god utgave av en katekisme, hadde Luther sett lenge før visitasene i Sachsen. Dette ble, som tidligere nevnt, tydelig i og ved hans appell i Deutsche Messe (den tyske messen) om at andre skulle utforme en katekisme som også var passende for barn.
Det ble imidlertid ikke et resultat som Luther ønsket og da han et par år senere deltok i visitasene i Sachsen i 1528, stod det klart for ham at det ikke var mulig å vente lenger ettersom behovet var altfor stort. Mangelen på kunnskap var skrikende stor ute i menighetene, både blant prester og lekfolk.
Om fedrenes rolle
Selv om reisene ble påbegynt allerede året før, var det først i oktober i 1528 at Luther deltok i visitasene. Og allerede den påfølgende måneden, etter å ha kommet tilbake til Wittenberg, annonserte han årets siste gjennomgang av katekismen (det vil si de ti bud, trosbekjennelsen og Fadervår; ikke Den lille katekismen, skrevet av ham selv, utgitt sammen med forklaringer).
Luther rettet en pekefinger mot alle husfedre og la ansvaret for at deres barn og husfolk skulle komme og få del av prekenene på dem. Påfølgende dag holdt han den første katekismeprekenen i serien og la trykk på at hver far er en biskop i sin husholdning og at hustruen er bispinne, med ansvar for å hjelpe prestene gjennom å fortsette forsamlingens kristne undervisning i hjemmet.
Katekismen skulle altså ha sin plass i kirkens forkynnelse og undervisning og her skjerpet Luther prestenes ansvar. Men trosopplæring skulle også skje i hjemmet. Hjemmet ble ansett for å være en forsamling der ektefellene var ansvarlige for den kristne undervisningen. Dette var et ansvar som mor og far skulle ha sammen, men det ytterste ansvaret hvilte på familiens overhode; far i huset.
På Luthers tid var det vanlig med storhusholdninger der også tjenestefolk ble medregnet. Det er ikke så veldig lenge siden det så slik ut hos oss også. Et velkjent eksempel, også for yngre generasjoner, er et visst hushold i Lønneberget, der vi for øvrig møter et eksempel på husforhør i katekismen. Far i huset, Anton, hadde ikke bare ansvar for barna sine, inkludert i husholdningen var også tjenestepiken Lina og drengen Alfred.
I innledningen til hvert hovedstykke i katekismen blir vi minnet om dette innskjerpende ansvaret: «Hvordan en familiefar på en enkel måte skal lære sine husfolk». Dette speiler hvor viktig temaet var for Luther i den innledende prekenen over katekismen i november i 1528.
I de fleste oversettelser på svensk har man imidlertid utelatt denne undertittelen. Årsaken til dette kan nok delvis ha å gjøre med at katekismen gjennom flere tiår har blitt redusert til en konfirmantbok, og ikke synes å være dét engang i dag. Men i nyere oversettelser kan det nok i tillegg ha å gjøre med det «umoderne» synet på mannen i familien, som kommer til uttrykk.
På tross av tidsånden har det vist seg i studier at pappa spiller en veldig avgjørende rolle for hvorvidt barna kommer til å fortsette å gå i kirken når de blir eldre[1]. Hvordan dette kan ha seg, kan vi ha forskjellige tanker om, men med tanke på den undervisningen vi møter i Bibelen gjeldende mannens rolle i familien burde vi kanskje ikke bli altfor overrasket.
Det er betydningsfullt å la undertittelen bli værende, både som en oppfordring men også en oppmuntring til fedre, for at de skal innse hvor betydningsfulle de er. Formuleringen trenger nok å tilpasses noe i oversettelsen ettersom den storhusholdningen som ble forutsatt er veldig uvanlig i dag; «husfedre» har blitt pappaer og «husholdning» eller «husfolk» betyr nå «familien».
Pedagogikken
Å lære utenat
Det første som trenger å behandles under denne overskriften er kanskje spørsmålet om å lære seg noe utenat. Vi kan anta at Den lille katekismen nær sagt er synonymt med utenat-pugging.
I denne sammenhengen kan vi nevne at det utspilte seg en voldsom strid i kirke og samfunn i Sverige på 1800-tallet om nettopp dette: kravene til barna hadde blitt så store at man i mange tilfeller ikke bare forventet at de skulle lære seg Luthers lille katekismen utenat, og ikke heller bare Lindbloms katekismeforklaring (og før det, Svebilii) med over 300 spørsmål og svar, samt dertil hørende bibelspråk. Nei, i blant annet Göteborgs stift ble det mange ganger krevd at man i tillegg lærte seg Schartaus katekismer utenat (noe Schartau aldri hadde tenkt). Mange ganger kunne skoletiden fylles helt med memorering av katekismeforklaring ettersom denne kunnskapen var et minstekrav for mange ulike ting i samfunn og kirke.
Misbruken og de negative konsekvensene var så åpenbare at den svenske riksforsamlingen Riksdagen, med unntak av prestestanden, skrev brev til kongen og krevde et forbud mot memorering av katekismeforklaringen i skole og kirke.
Luther presiserte at katekismen skulle læres utenat, noe som framgår av fortalen til både Den lille og store katekismen. Men som nevnt tidligere, hadde Luther framfor alt budene, trosbekjennelsene og Herrens bønn i tanke, og litt senere ble også sakramentenes hovedtekster lagt til. Det var ikke mange og lange stykker, som i senere tiders forklaringer. Luther så for seg undervisningen i fire steg, hvorav de tre første er tydelig redegjort for i fortalen til Den lille katekismen.
Katekismeundervisningens fire steg
Først skulle katekismetekstene memoreres. Dette var liturgiske tekster, ordlyder som allerede var kjent fra gudstjenestelivet, og de skulle også brukes i den daglige andakten, noe man kan se i Den lille katekismens anvisninger for de daglige bønnene. Derfor var det også viktig at disse ikke ble endret, men hadde en fast formulering. I denne sammenheng får vi også huske på at lese- og skrivekunnskapene ikke var så utbredt, noe som gjorde memorering mer nødvendig.
Når formuleringen hadde lagt seg på minnet ord for ord skulle man dernest fokusere på innholdet, forståelsen av det man hadde lært seg. Å lære utenat var ikke et mål i seg selv, men et hjelpemiddel for en fortsatt bruk av katekismen, for eksempel i selvransakelse, bønn og meditasjon.
Det er her Luthers egne bidrag kommer inn; forklaringene. Når det gjelder forklaringene, ligger fokuset på forståelsen av innholdet uansett om memorering også forutsettes. De skarpe formaningene mangler imidlertid, som vi kan finne i studeringen av katekismetekstene i seg selv. Tvertom oppfordrer Luther læreren til å gi seg selv god tid i undervisningen sånn at det ligger en forståelse der før man går videre til neste stykke.
Her kommer også bilder inn som et pedagogisk hjelpemiddel, ikke minst når målgruppen er barn og andre som ikke har lært seg å lese. Bildene forbinder katekismetekstene med bibelfortellinger slik at forskjellige hendelser i Skriften skulle bidra til en økt forståelse, og bildene blir i seg selv en slags forklaring.
I lys av dette kan vi også se Luthers bruk av spørsmål-svar, en undervisningsmetode som går helt tilbake til Sokrates. Når Luther i Deutsche Messe gir eksempler på hvordan katekismen kunne utformes, bruker han spørsmål og svar som metode, men da med en stor variasjon i spørsmålene. I den ferdige Lillekatekismen er det imidlertid nesten utelukkende dette enkle spørsmålet som stilles: «Hva er det?» Det er barnets spørsmål, og man kan tenke seg hvordan bildene fører til et slikt nysgjerrig spørsmål. Samtidig unngår spørsmålet, som tidligere nevnt, tanken på en hemmelig betydning i katekismeteksten.
Det tredje steget i katekismeundervisningen er en ytterligere fordypning av forståelsen. Her henviser Luther foreldre og prester til Den store katekismens utleggelser. Her forventes det ikke lenger memorering, men nettopp en økt innsikt og forståelse.
Det handler imidlertid ikke om abstrakt troslære, men kristenlivet. Budenes krav skal påføres konkret, som at for eksempel det syvende budet særskilt skal innskjerpes hos blant andre håndverkere(!).
I fortalen møter vi også et utførlig eksempel på hvordan man skal oppfordre til å søke Herren i alterets sakrament. Generelt sett kan man notere seg at Luther ofte dveler ved formaninger, noe som er tydelig i den store katekismens utleggelser, samt det store talerommet han gir til de ti bud. Luther taler ikke eksplisitt om lovens tre bruk, men han regner definitivt med det på tross av hva enkelte vil hevde.
Fjerde steg møter vi nærmest i den store katekismen. Forståelse av katekismen skulle også skje ved sang og gudstjenestens preken. Oppfordringen til å synge møter vi i instruksjonen for morgenbønn og her forutsetter Luther at katekismens tekster også er tilgjengelige for å tonesettes, i alle fall de ti bud.
I den store katekismen ser man også at salmesang bidrar til en økt forståelse for katekismens hovedstykker i en utvidet betydning, og at man gjennom oppbyggelig sang ledes dypere inn i Skriften. Når det gjelder forholdet til prekenen, kommer et perspektiv lengre ned om «katekismen som en pose».
Å vokse seg inn i ordene
For å oppsummere kan man betrakte den pedagogiske metoden som at katekismens ord er noe å vokse inn i – man lærer seg den utenat og med tiden vil forståelsen for den bli dypere ved undervisning, salmesang, bønn og feiring av gudstjeneste. Dersom man begynner i forståelsen, risikerer man å begrense seg til det nivået som er mulig å oppnå i hvert individuelt tilfelle. Om ordene derimot allerede er på plass, kan man fortsette å oppdage ting, nyanser og dyp som man ikke så til å begynne med.
Dette gjelder også når man studerer katekismen på egen hånd. Med et slikt pedagogisk utgangspunkt kan også katekismens språk tillates å ha en noe større forankring i eldre tiders fromhet, likesom bibelsk språkbruk, slik at man senere kan oppdage enda flere koblinger, noe man ville risikert å miste om man hadde benyttet et enklere språk.
Katekismen som en pose
Koblet til det fjerde steget ovenfor var det ikke kun sånn at katekismen skulle læres ut til barnene i kirken av presten og i hjemmet av faren, og så fikk nok være nok. Katekismen skulle også være en hjelp i oppfyllelsen av det tredje budet, som Luther utlegger det: «Vi skal frykte og elske Gud så vi ikke forakter prekenen og Guds ord, men holder det hellig, gjerne hører og lærer det».
Hvis vi vender oss tilbake til Luthers anvisninger i Deutsche Messe, altså tiden før Luther selv hadde ferdigstilt den lille katekismen, finner vi en interessant beskrivelse av hvordan han tenkte seg at en slik katekismeutgave han jobbet på skulle brukes når den var godt innlært. Etter å ha gitt et kort eksempel på hvordan katekismens spørsmål og svar kunne blitt formulert, fortsetter Luther:
Man kan ta disse spørsmålene fra vår Lille bønnebok (Betbüchlein, 1522), der de tre stykkene forklares kortfattet, eller formulere andre, til hjertet kan gripe hele summen av kristen sannhet i løpet av to deler eller, om man vil, to poser: tro og kjærlighet. Troens pose har to lommer. I ei lomme har vi den delen som tror at vi alle er fordervede, syndere og under fordømmelse på grunn av Adams synd – Rom 5(v12) og Sal 51(v5). I den andre lommen er den del av troen som stoler på at vi, gjennom Jesus Kristus, alle er gjenløste fra dette fordrevet, synd og fordømmelse – Rom 5(v15-22) og Joh 3(v16-18). Kjærlighetens pose har også to lommer. I den ene finnes delen at vi skal tjene og gjøre godt imot alle, så som Kristus har gjort imot oss, Rom 13. I den andre finnes delen at vi med glede skal utholde og lide alle slags ondt. Når barn begynner å forstå dette, skal de oppmuntres til å ta med seg vers fra Skriften hjem, fra prekenen, og å gjenta dem til foreldrene ved måltidene slik som de bruker å resitere sin latin. Og siden skal disse versene legges i posene og lommene, akkurat som småpenger, sølv og gullmynter legges i en portemone. La for eksempel troens portemone være for gullmynten, og i den første lommen hører Rom 5(v12, 18) hjemme: «synden kom inn i verden ved ett menneske, én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker». Også denne, Salme 51(v7) «jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd». Disse versene er rhinske gylden (gullmynter) for den første lommen. Legg den ungarske gullmynten i den andre lommen, for eksempel denne tekst, Rom 4:24-25 «Jesus, vår herre, ble gitt for våre overtredelser og reist opp til vår rettferdiggjørelse». Og, Joh 1:29 «Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd!». Disse vil være to gode, ungarske gullmynter for den andre lommen. Kjærlighetens portemone er for sølv. I den første lommen hører tekstene om å gjøre godt hjemme, sånn som Gal 5: «tjen hverandre i kjærlighet» og Matt 25:40 «Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg». Disse to er sølvmynter for den første lommen. I den andre lommen hører vers som dette hjemme, Matt 5:11 «salige er dere når de (…) forfølger dere (…) for min skyld» og Heb 12:6 «For den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av». Slike vers er store sølvmynter for den andre lommen. Og la ingen tenke at han er for vis for en slik barnelek. Kristus måtte selv bli menneske for å dra til seg mennesker. Om vi ønsker å nå ut til barn, må vi bli barn sammen med dem. Gud gi at en slik barnelek ble tatt imot både vidt og bredt. I løpet av kort tid ville vi hatt en stor skatt av kristne mennesker som hadde sjeler så beriket av Skriften og kunnskapen om Gud at de av egen vilje hadde lagt til enda flere lommer, akkurat som Loci Communes (Melanchtons lærebok i dogmatikk), og de ville forstå skriften i denne. Ellers kan mennesker dra til kirken daglig og gå derfra akkurat likedanne som de var da de kom. For de tror at de bare trenger å lytte der og da, uten noen tanke på å lære seg eller huske noe. Mange hører på prekener i tre eller fire år men beholder ikke nok til å kunne gi et eneste svar gjeldende deres tro (noe jeg daglig opplever). Det som har blitt skrevet ned i bøker er tilstrekkelig, men det har ikke nådd inn til hjertene.
Her ser vi hvordan katekismen er tenkt å bli brukt som en sammenfatning av Skriften, men også hvordan den er ment å bli en hjelp inn i Skriften, å tilegne oss de ulike måtene som Bibelen taler til oss. Det handler blant annet om de to forskjellige formene for rettferdighet; den passive og den aktive.
Den passive rettferdigheten er troens rettferdighet, den rettferdigheten som gjelder vårt forhold til Gud: at vi er frelst av nåde gjennom troen, ikke på grunn av noen gjerninger. Her får vi hvile i at Kristus har gjort, for oss, det som vi selv ikke kunne gjøre på grunn av vår synd. Vi er altså passive.
Den aktive rettferdigheten er kjærligheten til vår neste, en rettferdighet i møte med mennesker, som en følge av troen. Det er denne rettferdigheten Jakob taler om i det andre kapittelet i brevet sitt. Denne rettferdigheten fortjener ikke frelse når den står for Gud, men dens formål er å være til støtte og hjelp for vår neste. Her er Kristus virksom i oss gjennom troen, og vi er aktive.
Katekismen som håndbok for kristenlivet
Lov og evangelium i budene, troen og Herrens bønn
Det var et stort spørsmål under reformasjonen nettopp hvordan man skulle se på gode gjerninger. Når det gjaldt de to typene rettferdighet som vi nevnte ovenfor; den aktive og passive, holdte kirken i middelalderen fast ved at det krevdes en aktiv rettferdighet hos oss innfor Gud for å fortjene frelse.
Den aktive rettferdigheten bestod av gode gjerninger som vi skulle holde opp for Gud, som for eksempel Koldes katekisme. Men budene, som kommer først i Luthers katekisme, overbeviser oss om at vi ikke har holdt loven men fortjener Guds rettferdige straff. Isteden lærer troen oss at det er Gud som handler og det er Gud som gir. Når «jeg» nevnes, er det for å understreke at vi ikke har fortjent eller er verdige Guds store nåde og at vi heller ikke av oss selv kan tro på Kristus eller komme til ham. Det eneste vi kan, er å være passive, når det gjelder frelsen, er det Gud som er aktiv og gjør gode gjerninger. I Herrens bønn ber vi om disse gode Guds gjerninger mot oss.
Lovens tredje bruk og kallslæren i budene og på hustavlen
Spørsmålet om gode gjerninger gjorde seg ikke bare gjeldende med tanke på hvilken rolle de spilte med tanke på frelsen, men også hvilke gjerninger som kunne kalles gode. Ikke minst i den store katekismens utleggelse av budene blir det tydelig at Luther vender seg mot hva som i middelalderens kirke ble oppfattet som særskilt gode og hellige gjerninger, som ulike former for ydmykelser, pilegrimsreiser, ærbødighet for relikvier, frambæring av messeofferet, rabling av ulike bønner og så videre.
Det var ikke alltid at handlingene i seg selv var problematiske selv om de ofte var det, men framfor alt ble det ansett som at man fikk fortjeneste for Gud ved å gjøre slike ting. Om du virkelig skulle egne deg til slike typer gode gjerninger, var det nærmest en nødvendighet å tre inn i de forskjellige «hellige ordenene» ved å bli munk, nonne eller prest.
Ikke minst la man stor vekt på selve løftene som da ble avlagt. Som en vanlig arbeider eller ektefelle kunne man vel klare å gjøre en del gode gjerninger, men hverdagens alle krav og forpliktelser ble ansett for å være hindringer for virkelig hellige liv.
I sine katekismer og også på mange andre steder tar Luther et oppgjør med denne forståelsen, både når det gjelder gjerningenes plass og gjerningenes art. Han løfter opp gjerninger som Guds Ord kaller gode i møte med selvvalgte gjerninger som mangler støtte i Skriften. Her har vi de forskjellige tingene vi oppfordres til i utleggelsen av budene, kjærligheten mot vår neste. Gjerningene rettes ikke mot Gud for å fortjene noe, men mot vår neste, som en frukt av troen.
Luther holder opp sin kallslære mot tanken på at man må forlate det vanlige livet i verden og gå i kloster eller tilsvarende for å virkelig bli hellig. Gud virker i oss gjennom våre kall og det er i dem vi tjener vår neste.
Å få være mor eller far er en gudegitt og velsignet oppgave som Herren elsker og sørger for barnets behov gjennom. På samme måte sørger Gud for fred i folket og holder ondskap i sjakk gjennom lov og rett, samt makthavere som følger lovene, som Han har innstiftet. Om de ikke gjør det, hviler Guds dom over dem.
Til og med barna har et kall som Gud handler gjennom – til glede, stolthet og ære for foreldrene. Det er bibelvers gjeldende disse kallene som Luther har samlet i det som kalles hustavlen: bibelske oppfordringer for «alle slags hellige stender og stillinger» (på tysk: "Heilige Orden", det vil si ordensvesenet). Dette ordvalget er en skarp kritikk, rettet mot samtidens syn på hvem det var som levde et virkelig hellig liv. Det var ikke munkene og prestene med sine messeoffer, men barna, tjenestejenta, arbeideren ute på feltet, arbeidsgiveren – alle tjener Gud i sine hellige kall når de gjør sine oppgaver vel, som Luther avslutter hustavlen: «når hver sitt gudsord lære vil, da står det godt i huset til».
Den daglige omvendelsen og behovet for Jesus i sakramentene
Men i våre kall kjenner vi også vårt syndige kjød. Uten å forringe mye godt som hører til det katolske ordensvesenet, kan det nok være forlokkende å dra seg bort fra verden og gå i kloster eller lignende; det er lettere å unngå situasjoner der det onde hjertet kommer til syne. Foreldrerollen og ekteskapet har i mitt eget tilfelle definitivt hatt med seg en større syndserkjennelse enn jeg tror jeg ellers hadde hatt.
Når Luther tar for seg dåpens betydning i det fjerde hovedstykket, løfter han fram det den daglige omvendelsen, den daglige drukningen av den gamle Adam og den daglige framtredenen av det nye mennesket. Når så avsnittet om skriftemålet kommer etter dåpen uten å få et eget hovedstykke, skal dette ansees som en del av den daglige omvendelsen, å leve i dåpspakten. Også dette hører til livet som kristen.
I avsnittet om skriftemålet binder Luther budene sammen med hustavlen når han gir råd om hvordan man skal prøve seg selv. «Her skal du tenke på din stand og sammenligne deg med de ti bud, om du er far, mor, sønn, datter, husbond, hustru eller tjener». De påfølgende skriftemålseksemplene har samme utgangspunkt og konkretiserer vanlige synder som hører til de forskjellige stendene.
Denne innsikten om synd og behovet av Kristus driver oss da til å søke tilgivelsen og nåden i alle dens former, og ikke bare i vår egen daglige omvendelse og skriftemål. Vi ledes videre inn i det femte hovedstykket, alterets sakrament, der vi med vår munn helt konkret får ta imot Jesus, hans tilgivelse og nåde. «Der syndenes forlatelse er, der er også liv og salighet».
Luthers lille katekisme som bønnebok
Det er tydelig at Lillekatekismen også er en bønnebok ved at det finnes et avsnitt med morgen- og aftenbønn, samt bønn før og etter måltid. Det vi kan notere oss her, er at Luther ordnet bønnetilfeller etter hverdagens naturlige rytme, i motsetning til oldkirkens tidebønner, som var fastlagt etter klokken.
Her ser vi til dels hvordan han går bort fra "de hellige ordenenes" tankebaner som norm men samtidig tar med seg noen av de gode elementene derfra inn i hjemmene, «for alle slags hellige stender og stillinger» (ordensvesenet) å følge. Ikke minst blir dette tydelig gjennom måltidsbønnene som i den tyske utgaven har beholdt sine latinske navn, benedicte (velsignelsen) og gratias (takksigelsen), og selve bønnene består av utdrag fra en katolsk bønnebok som heter Breviarium Romanum.
På tross av sin kritikk av tidebønnenes «oppramsing» i klostrene, var Luther veldig glad i Salmenes bok og kalte den Pselterlein – sin lille Psalme. Å bruke Luthers lille katekisme som en bønnebok var ikke tenkt å utelukke bønn ut fra Salmenes bok og andre steder i Skriften, men samtidig som få hadde råd til å kjøpe en Bibel eller Salmenes bok, kunne Lillekatekismen enkelt spres til alle hushold, ikke minst gjennom memorering i en tid som var preget av utbredt analfabetisme.
Det var imidlertid ikke bare de særskilte avsnittene med bønner som var tenkt som underlag for bønn. Allerede før Lillekatekismen ble til, anså Luther katekismens hovedstykker å være underlag for bønn, noe som forekommer i Luthers Betbüchlein fra 1522. Dette kan vi også merke som instruksjonene for morgenbønnen, der de tre primære hovedstykkene i katekismen regnes opp som en del av bønneliturgien.
En klarere undervisning i hvordan dette kunne utføres, får vi et drøyt tiår etter at den omtalte bønneboken ble utgitt og seks år etter at Lillekatekismen ble utgitt: I 1535 skriver Luther et brev til barbereren sin, Peter Beskendorff, som hadde bedt Luther om råd om hvordan han skulle be. Luther svarer ham gjennom å beskrive sitt eget bønneliv. Underlaget er katekismen. Han ber ut fra katekismens hovedstykker.
Under Fadervår stanser han opp ved hver enkelt bønn og brer ut bønnen ut fra hva hvert enkelt ledd berører. Når det gjelder budene og trosbekjennelsen, beskriver Luther hvordan han deler dem opp i en «firfoldig bunden krans», noe som sannsynligvis peker på rosenkransen, et bønneredskap som framfor alt er koblet opp mot bønn til Maria. Luthers bønnekrans bestod imidlertid av 1) instruksjon/lærdom 2) takksigelse 3) skriftemål og 4) bønn. Eller som spørsmål: Ut fra det jeg nå har lest. 1) hva krever Gud av meg og hva får jeg lære meg? 2) Hva har jeg å takke Gud for? 3) Hvilke synder trenger jeg å bekjenne? 4) Hva får jeg be til Gud om?
På denne måten forankres bønnen i Guds ord og trosbekjennelsen, som er en sammenfatning av Guds ord. Dette passer godt sammen med vår egen bibellesing; bønnen flyter ut av Guds ord og løfter. Gud taler først og så taler vi med Ham ut fra eller gjennom de ordene Han selv har gitt oss.
En avsluttende oppfordring
Etter denne historiske redegjørelsen av Luthers lille katekisme med dens tilblivelse og formål, får vi vende blikket til vår egen tid. Formålet med disse artiklene er at de skal lede til en økt bruk av Lillekatekismen, denne perlen som kom ut av reformasjonen. Håpet er at den skal bli brukt mer flittig i forsamlingene men kanskje enda mer i hjemmene. Som vi har sett, ble Lillekatekismen i hovedsak til for hjemmet, selv om den med tiden framfor alt ble en lærebok for skole og konfirmantundervisning.
I løpet av de siste hundre årene har den også stort sett forsvunnet også fra de stedene. Dette er en stor skade og vår generasjon trenger igjen å få opp øynene for denne store skatten. Som min bror, litt undrende, uttrykte det: «kan man si at den er litt som en Swiss Army-kniv?» Ja, det er en passende beskrivelse! Katekismen er så mye mer enn en lærebok i den kristne troens hovedstykker, noe jeg håper har kommet tydelige fram i disse artiklene.
Med tiden er det mange ting som har blitt revidert og utelatt fra katekismeutgavene. På 1800-tallet forsvant hele avsnittet om skriftemålet men har blitt gjeninnført i flere senere utgaver. Hustavlen har blitt utelatt mange ganger på tross av at det eneste som ikke er rene bibelord, er overskriftene. Formuleringer i forbindelse med Luthers morgen- og aftenbønner røsker opp i det faktum at enkelte gjerne unngår å gjøre korsets tegn eller å nevne engler og djevelen.
Mer alvorlig er det at nesten alle utgaver mangler hovedstykkenes undertitler. Vi trenger å gjenoppdage betydningen av disse. Foreldrenes, og særlig fedrenes gudegitte ansvar å oppdra barna i Herren (Ef 6:4) har mange ganger blitt flyttet over på menighetene og lengre tilbake i tid, på skolene. Men hjemmet trenger igjen å bli en plass for katekismen og en aktiv kristen barneoppdragelse: Samfunnets utfordringer for en kristen kommer neppe til å avta og da gjelder det å utruste barna!
Koblet opp mot dette kan vi avslutningsvis nevne illustrasjonene som opprinnelig var med, men som nå mer eller mindre alltid utelates. Allerede fra begynnelsen fulgte det med bilder til tekstene i katekismen, noe som hører sammen med den pedagogikken som Luther promoterte.
Bilder og katekismeutleggelser skulle begge være til hjelp for å forstå bibelfortellingene de var hentet fra. Men ut over det som får plass innenfor katekismens permer, trengs også gode ressurser for bruk av katekismen som hjelpemiddel og inspirasjon, og her vil jeg oppfordre forsamlinger og enkeltindivider til å tipse hverandre, samle og dele materiell (men ta hensyn til åndsverkslov og copyrights).
Katekismen er til for å brukes, så la oss bruke den! I menighetene, i våre hjem, som grunnleggende troslære, som basis for lesing av Skriften, som et speil i skriftemålet, som veiledning til det kristne livet og som andakts- og bønnebok. Dette er en utfordring som går ut til alle aldersgrupper!
Teksten er oversatt fra svensk av Silje Kiil.
Kildeliste:
Andersson, N., 1878 års katekes: Debatten om katekesens form och innehåll 1810-1878, 1973.
Bengtson, V.; Putney, N. M., Harris, S., Families and Faith: How Religion is Passed Down across Generations, 2013.
Haemig, M. J., Little Prayer Book, 1522, and a Simple Way to Pray, 1535: The Annotated Luther Study Edition, 2017.
Haug, W. & Warner P., "The demographic characteristics of the linguistic and religious groups in Switzerland" i The Demographic Characteristics of National Minorities in Certain European State – Population Studies No. 31 (Vol. 2), 2000.
Jensen, O., Katekismens teologi, 1997.
Lange, D. G., "The German Mass and Order of the Liturgy 1526" i The Annotated Luther vol. 3: Church and Sacraments, 2016.
Luther, M., Martin Luthers Lilla katekes, 2020.
Luther, M., Hur man ska be: Luthers brev till barberarmästaren Peter Beskendorf, 2010.
Pless, J., Praying Luther’s Small Catechism: The Pattern of Sound Words, 2016.
Svenska kyrkans bekännelseskrifter, 1944.
Wengert, T. J., "Forming the Faith Today Through Luther’s Catechism" i Lutheran Quarterly vol. X1, 1997.
[1] Se f.eks. Haug & Warner samt Bengtsson under kilder
