Mennesket som skapning

Skal vi bli i stand til å tenke rett om mennesket som skapning, er det helt avgjørende at vi først får klarhet i hva forskjellen mellom Gud og menneske består i.

I 1 Mos 2:7, leser vi at mennesket ble dannet av jordens støv, og at Gud gjorde mennesket til en «levende sjel». Dette viser at mennesket er en del av det øvrige skaperverket. Det er derfor lite, uanselig og avmektig i forhold til Gud. Menneskets eksistens ligger i Guds hånd, og mennesker er ikke, og kan ikke bli, i besittelse av guddommelige egenskaper eller krefter.

Mennesket er likevel hevet høyt over den øvrige jordiske skapning. Bare mennesket er skapt i Guds bilde. I det følgende skal vi særlig se nærmere på hva dette vil si.

Mennesket skapt i Guds bilde

I vår tid er kristne vant til å begrunne menneskets verdi med at det er skapt i Guds bilde. Dette er også i samsvar med Bibelen. Likevel må det føyes til at læren om menneskets gudbilledlighet omfatter mer enn dette. Det er utviklet forskjellige og til dels sprikende oppfatninger om hva Guds bilde i mennesket består i.

For å få oversikt, har den amerikanske teologen Millard Erickson foretatt en klassifisering av forskjellige typer syn på dette. Denne klassifiseringen er ikke fullstendig, men gir hjelp til å forstå noen oppfatninger som gjør seg gjeldende.

Erickson skjelner mellom det substansielle, det relasjonelle og det funksjonelle syn på menneskets gudbilledlighet.

Substansielle oppfatninger preges av at Guds bilde i mennesket knyttes til egenskaper som vilje, evne til å elske Gud, og etisk bevissthet.

Relasjonelle oppfatningene preges av at menneskets gudbilledlighet forstås sosialt, med utgangspunkt i menneskers forhold til Gud og hverandre.

Funksjonelle syn preges av at Guds bilde i mennesket defineres med utgangspunkt i en hersker- og forvalterrolle over det øvrige skaperverket.

Disse oppfatningene er sjeldent rendyrkede. I teologiske fremstillinger finner vi at flere eller alle aspekter er med, men at hovedvekten legges på ett av dem. Dette er i samsvar med Bibelen, som taler om flere sider ved menneskets gudbilledlighet.

Noe vi sjelden ser i nyere teologiske fremstillinger, er det vi kan kalle en trinitarisk og kristussentrert forståelse av menneskets gudbilledlighet. Det vil si en forståelse av Guds bilde i mennesket som settes i forhold til Jesus Kristus og læren om treenigheten. Dette finner vi imidlertid både i oldkirken, i middelalderteologi og i reformatorisk-evangelisk teologi. Her møter vi en tenkning om mennesket som både er bestemt av dets forhold til den treenige Gud og til læren om Jesus Kristus. Én av dem som er representativ for dette synet, er oldkirkens Ireneus. Vi skal gi noen glimt inn i hans tenkning i det følgende, og bruke det som springbrett for videre refleksjon.

Ireneus

Ireneus var en av oldkirkens viktigste teologiske tenkere. Han vektla at Guds bilde ikke bare viser seg i menneskets åndsside, men også i at det har en kropp. Dette har sammenheng med at han tok oppgjør med gnostisismen, en bred religiøs retning som betraktet den skapte virkelighet som ond, og kroppen som noe mennesker må frigjøres fra.

Dette aspektet ved Ireneus tenkning er aktuelt i vår tid fordi oppfatninger som ligner gnostisismen på dette punktet dominerer menneskets selvforståelse i stadig større grad. Det kommer blant annet til uttrykk i tanker om at mennesket i prinsippet skal kunne frigjøre seg fra sine biologiske forutsetninger.

I møte med dette er Ireneus tanker om at mennesket er skapt i Guds bilde, både med hensyn til kropp og sjel, aktuell. Som vi skal se, tenker Ireneus menneskets sjel og kropp sammen, som en helhetlig integrert størrelse. At mennesket er skapt i Guds bilde, både med kropp og sjel, betyr at menneskets gudbilledlighet skal komme til uttrykk i deres liv og handlinger, altså det de gjør med kroppen. Vi utdyper dette i det følgende, fortsatt i dialog med Ireneus.

Skapt i Guds bilde

Når Ireneus skriver om hva det betyr at mennesket er skapt i Guds bilde, knytter han dette både til treenighetslæren og til læren om at Guds evige Sønn ble gud-mennesket Jesus Kristus, ved inkarnasjonen.

Ifølge Ireneus, forble Guds Sønns status i den treenige Gud uforandret, også etter inkarnasjonen. Han var og er hele tiden «Guds bilde», som evig utgår fra (fødes av) Gud Fader. Da Jesus levde på jorden, var han derfor åpenbaringen av «Guds bilde», i menneskekropp. (Kol 1: 15: «Han (Jesus Kristus) er et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte fremfor enhver skapning»).

På bakgrunn av det vi her har påpekt, må vi forstå Ireneus’ lære om at mennesket er skapt i Guds bilde, og til likhet med Gud. Ifølge Ireneus vil det si at mennesket ble skapt til likhet med den inkarnerte Guds Sønn, Jesus Kristus. Mer presist betyr dette at mennesket ble skapt til å ligne Guds Sønn slik han i fremtiden skulle være som menneske, i Jesus Kristus.

Fordi Ireneus forstår menneskets gudbilledlighet som likhet med Jesus Kristus, blir det å ha en kropp betraktet som en vesentlig side ved det å være skapt i Guds bilde. I så måte sammenligner Ireneus Guds skapelse av mennesket med en håndverker som former etter en modell (Gud formet mennesket av jordens støv):

Nå vel, Gud skal bli herliggjort i hans håndarbeid, som gjorde det slik at det [hans håndarbeid] ble tilpasset til og modellert etter, Sin egen Sønn. For ved Faderens hender, det vil si, ved Sønnen og Den hellige Ånd, ble mennesket, og ikke bare en del av mennesket, laget i Guds likhet. Nå vel, sjelen og ånden er visselig en del av mennesket, men visselig ikke [hele] mennesket; fordi det perfekte mennesket består i sammenblandingen og foreningen av sjelen som mottar Faderens ånd, og blandingen av denne kjødelige naturen som ble formet etter Guds bilde.
(St. Irenaeus. Against Heresies (s. 578). Veritatis Splendor Publications). (red.oversettelse)

Ifølge Ireneus er likheten med Jesus Kristus målet med menneskets skapelse, også etter at syndefallet ødela evnen til å utvikle likhet med Gud. Forutsetningen for at det igjen kan gjøres mulig, er Jesu inkarnasjon og frelsesgjerning. For Ireneus er Jesus Kristus derfor den som ved sin død og oppstandelse gjorde det mulig å gjenopprette det ødelagte Guds bilde i menneske. Samtidig er han fortsatt det bildet som det forløste menneske skal utvikle likhet med.

Fordi, for tider langt tilbake, ble det sagt at mennesket ble skapt etter Guds bilde, men det ble ikke egentlig vist; for Ordet, som mennesket ble skapt etter, var fortsatt usynlig, derfor mistet han [mennesket] lett likheten. Når, likevel, Guds Ord ble kjød, bekreftet han begge disse: for Han viste både frem bildet [på en] troverdig [måte], siden Han selv ble det som var Hans bilde; og Han reetablerte likheten på en troverdig måte, ved å gjøre menneske lik den usynlige Fader, ved [å bruke] det synlige Ordet.
(Ibid, s. 608)) (red.oversettelse)

Helhetlig forståelse av menneskets gudbilledlighet

Det vi her kort har skissert fra Ireneus, behøver ikke komme i konflikt med de forskjellige aspektene ved menneskets gudbilledlighet som jeg kort gjorde rede for ovenfor.

Ireneus tenkning tydeliggjør en side ved menneskets gudbilledlighet som i liten grad kommer til uttrykk i nyere teologi. Fordi mennesket opprinnelig ble skapt til likhet med Guds Sønn Jesus Kristus, må Guds bilde i mennesket forstås med utgangspunkt i ham. Guds bilde i menneske må forstås som en likhet med Gud, slik han viser seg på jorden, i Jesus Kristus. I så måte skulle Guds bilde opprinnelig prege hele mennesket. På den ene side dets tanker, vilje, kjærlighet og begjær. På den andre side skulle gudbilledligheten vise seg i hvordan mennesker bruker sin kropp, i tjeneste for Gud og medmennesker.

Det ødelagte guds-bilde

Dersom Guds bilde i mennesket blir forstått i henhold til kristologien, får vi en viss forståelse av hva det innebærer at det, som følge av syndefallet, er ødelagt. Dypest sett innebærer dette at likheten med Jesus Kristus er borte. Det er oppstått et hulrom i menneskets eksistens. Selve relasjonen til den treenige Gud, som etableres ved Guds evige Sønn, er tapt.

Menneskets væremåte preges derfor ikke lenger av Guds Sønns evige kjærlighet til menneskene. Mennesket har ikke evne til å leve etter Guds vilje og bud, slik Jesus gjorde. Likevel er mennesket fortsatt skapt til å ha ansvar over skaperverket, til å leve i gode relasjoner med hverandre, og til å ta vare på hverandre. Det er gitt moralsk ansvar, fordi det er hevet over alle andre levende vesener.

La oss reflektere videre over dette, ut fra noen av de bibeltekstene som vi må legge til grunn for læren om menneskets gudbilledlighet. Disse tekstene vil vise oss at en helhetlig forståelse av menneskets gudbilledlighet må etableres både på grunnlag av Det gamle og det Nye testamentet. Mens tekstene i Det gamle testamentet legger grunnlag for en generell forståelse av mennesket som skapning, viser de nytestamentlige tekstene hva det innebærer at Guds bilde, forstått som likhet med Kristus, gjenopprettes i det troende menneske.

Menneskets gudbilledlighet i lys av noen bibeltekster

Alle tekstene i Det gamle testamentet som bruker utrykket (sammenstillingen) Guds bilde, eller Guds lignelse, finnes i de ni første kapitlene i 1. Mosebok. Til sammen er det tre tekster. Den første finner vi i 1 Mos 1:26-28, den andre i 1 Mos 5:1, og den tredje i 1 Mos 9:6.

Teksten i 1 Mos 1:26-28 har gjennom kirkens historie vært helt grunnleggende for læren om at mennesket er skapt i Guds bilde. Her benyttes to forskjellige hebraiske ord, nemlig tzelam, som oversettes med bilde, og damut, som kan oversettes med lignelse/likhet.

Betydningen av disse to ordene diskuteres. Begge har romlige konnotasjoner, og kan brukes om det å lage et bilde av noe, eller utforme en skulptur: Tselem brukes i andre deler av Det gamle testamentet om skulpturer, for eksempel i 1 Sam 6, også om falske guder (3 Mos 26:1), men altså ikke sammen med Gud. At ordene brukes om størrelser som lar seg lokalisere i fysiske størrelser, støtter tanken om at mennesket er skapt i Guds bilde, både med hensyn til sjel og kropp.

Enkelte tolker ordene bilde og lignelse som synonymer. Andre har ment at de har forskjellige og kompletterende mening. Atter andre, blant annet Johann Gerhard, har tolket det siste ordet (lignelse) som en forklaring, eller presisering/eksplisering, av det første (bilde). I sistnevnte tilfelle går meningen i retning av at Gud skapte mennesket i sitt bilde, for at det skulle ligne Gud, eller utvikle likhet med ham.

En vanlig oldkirkelig tolkning, som vi bl. a. finner hos Ireneus, er at ordet lignelse viser til hva mennesket skal utvikle, mens bilde viser til forutsetninger for det å kunne utvikle den aktuelle likheten. Vi skal komme tilbake til dette nedenfor, etter å ha reflektert noe mer på den siste forståelsen.

Det første ordet i 1 Mos 1:26-27, altså bilde, viser til det som Gud har lagt ned i mennesket som en forutsetning for det som skulle komme til uttrykk i menneskers liv, det vil si likheten med Gud, åpenbart i Jesus Kristus. Tolker vi det slik, får vi en viss forståelse av hva det vil si at kroppen hører med til Guds bilde i mennesket. Guds bilde i mennesker, skulle komme til uttrykk i deres liv og handlinger. Her har vi å gjøre med hva som var og er Guds opprinnelige intensjon med alle mennesker.

Alle mennesker er skapt i Guds bilde

Alle som er av menneskeslekt, er altså skapt i Guds bilde. Guds bilde er ikke grads-bestemt av menneskers mer eller mindre utviklede ferdigheter, intelligens, handlekraft eller lignende. Mennesket er ved unnfangelsen skapt i Guds bilde og har med det status og verdi fastsatt av Gud selv. Samtidig er mennesket også skapt til å utvikle likhet med Guds Sønn Jesus Kristus.

Dette siste betyr ikke at mennesket er skapt til å bli guddommelig slik Jesus var og er. Det ble heller ikke skapt til å disponere guddommelige krefter, på samme måte som Jesus (slik det hevdes for tiden i nyere karismatisk teologi). Ordet likhet, betyr at noe ligner på noe annet, samtidig som det også er forskjellig. Også dette poengteres i eldre teologi. Mennesket er skapt av jordens støv. Det er derfor kvalitativt annerledes enn Guds Sønn, med hensyn til hans guddommelighet. Det kan derfor bare nå en ufullkommen likhet med Jesus Kristus, slik han var som menneske.

Ifølge den kristne tro er mennesket gudbilledlighet ødelagt som følge av syndefallet. Hva dette innebærer kan ikke behandles her, men tas opp et annet sted. Vi nevner likevel at menneskets status som den skapning Gud har satt over alle andre skapninger, og som Gud elsker høyere enn andre skapninger er uforandret på tross av at gudbilledligheten er ødelagt.

Derfor ønsker Gud også å gjenopprette sitt bilde i mennesker. Han vil skape og forme enkeltmennesker på ny. Men det er bare mulig dersom menneskers forhold til Jesus Kristus, Guds levende bilde, gjenopprettes.

Skal vi forstå hva Bibelen sier om dette, må vi gå til Det nye testamentet, nærmere bestemt til tekster som handler om hvordan mennesker skapes på nytt, for å utvikle den opprinnelige likheten med Gud. Ved troen, gjenfødelsen og fornyelsen skal nemlig det som ble ødelagt ved syndefallet gjenetableres. På foreløpig måte i denne verden, og fullkomment i den kommende.

Det nye testamentet

Leser vi Paulus’ brever, vil vi se en anvendelse av ordet bilde som ligner den vi har påpekt ovenfor hos Ireneus. Guds bilde i mennesket blir forstått i forhold til læren om Jesus Kristus. Samtidig forutsettes det at dette bildet i mennesket er ødelagt, og derfor må gjenopprettes og fornyes.

Denne gjenopprettelsen er noe Gud gjør med mennesker som har kommet til tro på Jesus Kristus. Samtidig er det noe den troende selv skal legge vinn på å gjøre. Å forstå forholdet mellom hva vi skal gjøre og hva Gud gjør med oss for å fornye oss er viktig, og må utdypes i læren om kristne menneskers gode gjerninger (helliggjørelsen). Her begrenser vi oss til kun å skissere hvordan noen tekster i Det nye testamentet taler om dette.

I Rom 8:29, leser vi at målet for de som tror på Jesus er å bli «likedannet» med det bildet av Gud som Jesus Kristus er. Det sies rett ut at det mennesket som kommer til tro er forutbestemt nettopp til dette. I og for seg bekrefter dette at Gud vil gjenskape likhet med Jesus Kristus i det troende mennesket:

De han forut kjente, forutbestemte han til likedannelse med hans (Jesu) bilde, for at han (Jesus) skulle bli den førstefødte av mange brødre. Rom 8:29

Det ordet som her er oversatt med å bli likedannet, betyr å bli formet til likhet med en annen. I denne teksten er ikke poenget at mennesket former seg selv, men at det blir formet av Gud, slik pottemakeren former leiren. Likedannelsen gjelder hele mennesket, både ånd og kropp. Det troende menneske skal fornyes i sitt sinn, og det skal føre til at de stiller seg frem for Gud, med sine «lemmer», altså med sine hender, føtter, hode, kropp osv. (Rom 12:1).

Dette bekrefter at Guds bilde og likhet med Kristus ikke bare skal vise seg i tanker, sinn og følelser, men omsettes og vises i handlinger. Det troende mennesket skal i så måte ligne Jesus Kristus i sitt liv og i sine gjerninger. La oss se på en annen tekst som taler om samme sak:

Vi ser Herrens herlighet som i et speil, og blir forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet. 2 Kor 3:18

Uttrykket som brukes her betyr å forandre på gresk (metamorfeo). Det forutsettes at bildet av Jesus Kristus, som den troende ser inn i, er subjekt for forvandlingen. Det samme kommer til uttrykk i Kol 3:10, der kristne formanes til å bli forvandlet etter sin skapers bilde.

Ut over dette finner vi i Det nye testamentet også at «Guds bilde» brukes om Jesus Kristus selv. Det gjelder for eksempel 2 Kor 4, Kol 4 og Kol 1:15. Det samme kommer til uttrykk i Hebreerbrevet 1:2-3, dog med andre ord. Dette viser at Jesus Kristus er åpenbart i Skriften, som det bildet av Gud som mennesker kommer til tro ved, og blir forvandlet av, ved troen. Dette kan som sagt ikke utdypes her, men vi kan komme tilbake til hva det innebærer ved en annen anledning.

Avslutning

Så langt kan det sies at læren om Guds bilde videreføres i Det nye testamentet. Det nye testamentet forutsetter at menneskets gudbilledlighet er ødelagt, ikke borte. Gudbilledligheten skal derfor formes på nytt i det menneske som tror på Jesus Kristus.

Dette gir grunnlag for å skjelne mellom det vi kan kalle en formal og material bruk av begrepet Guds bilde i Bibelen. Med uttrykket formal menes her at mennesket er tildelt en bestemt status av Gud selv, i og med at det er skapt i Guds bilde. Uavhengig av kjønn, utviklingsnivå, utseende, utrustning, intelligens osv. er ethvert menneske skapt i Guds bilde og har derfor verdi og verdighet som menneske. Det betyr at kristen teologi må støtte påstanden om at mennesket er skapt i Guds bilde fra unnfangelsen av.

Gudbilledlighetens innholdsmessige (materiale) side må forstås i forhold til kristologien. Da forstår man at mennesket er skapt til å utfolde likhet med Kristus. Dette bekrefter noe Johann Gerhard en gang skrev; nemlig at Guds bilde i Jesu Kristi godhet skulle avspeiles og reflekteres i menneskets indre, i dets væremåte og deres liv.