«Når dere kommer sammen…» (1 Kor 11 og 14), kaller vi vanligvis for gudtsjeneste eller møte. Disse to begrepene brukes i en bestemt kontekst, og om samlinger som kan være ganske ulike. Med denne korte artikkelen ønskes det å si noe prinsipielt om gudstjeneste generelt, uavhengig av denne distinksjonen. Først med noen beskrivende, normative punkter. Deretter ved en oppstilling av motsetninger av hva gudstjeneste er og ikke er.
Om gudstjenesten
- Alt i gudstjenesten skal tjene til å bygge opp (1 Kor 14.26)
- Det skal ikke foregå noe annet i kirken enn at Gud taler til menigheten ved sitt Ord og at den svarer med bønn og lovprisning (Luther, Torgau-formelen[i])
- Alt i gudstjenesten skal være innrettet på at Ordet skal ha fritt løp (Luther, om offentlig gudstjeneste[ii])
I gudstjenesten er Gud aktiv og mennesket passivt
Hovedsaken i gudstjenesten, i både universell (1 Mos 2:15) og spesiell (Matt 26:26) forstand, er at den treenige Gud gir seg selv til mennesket utenfra, til liv og frelse. I gudstjenesten møter Gud mennesket med et personlig løfte. Dette er ikke en grunnlov, et prinsipp eller et aksiom, men spesifikt et løftesord som gir det det sier (verbum efficax). Gud handler med mennesket, ved sin Ånd, i lov og evangelium, til død og nytt liv. Loven slår ihjel og løftet (favor) skaper troen og det nye livet (donum). Gud er aktiv og mennesket er passivt i skapelse og gjenfødelse. Her får mennesket sin identitet. Luther sier at Rom 3:28 er definisjonen på mennesket: «For vi hevder at mennesket blir rettferdig ved tro, uten lovgjerninger.» (2011).[iii]
Gudstjenesten etableres ikke på menneskets initiativ og er ikke basert på dets lengsel eller søken etter Gud. Mennesket verken søker Gud eller har noe å komme til han med. Det kan ikke nærme seg Gud med verken fornuft, følelser eller vilje. Gudstjenesten forstås ikke, verken helt eller delvis, som teori/praksis.
Gudstjenesten er virkelig, spirituell og sakramental – ikke abstrakt, spiritualistisk eller sakramentalistisk
I gudstjenesten, universell og spesiell, gir Gud seg selv til mennesket i ytre, konkrete ting (virkelig). Etter fallet gir Ånden mennesket syndenes forlatelse vunnet ved Kristi død og oppstandelse, gjennom nådens ytre, konkrete, håndgripelige midler (sakramental). På denne måten åpner Ånden øynene for Faderens skapelse og livsoppholdelse gjennom nettopp også ytre ting (spirituell). Kun her kan vi gripe Gud.[iv] Dette er korsteologi og gudstjenestens orienteringspunkt, og dette er det vakre i gudstjenesten.
Guds Ord og sakramentene peker ikke på noe bakenforliggende som mennesket skal forsøke å få tak i (abstrakt). Det skapte er ikke en representasjon av noe annet, høyere som appellerer til fornuft, følelser eller vilje, og på den måten et middel til å oppnå frelse (spiritualistisk). Vann, brød og vin er ikke frelsesbringende adskilt fra løftet (sakramentalistisk). Estetisk skjønnhet er ikke formidler av Kristi evangelium. Dette er herlighetsteologi.
Gudstjenesten er foregripende («proleptisk») – ikke formålsdrevet («teleologisk»)
Guds Ord i lov og evangelium gitt i nådens midler virker død og nytt liv; det er effektivt. Kristus loves og gis til mennesket i nådemiddelets løfte om syndenes forlatelse (Gal 1:4). Dette løftet gjelder og føder på ny her og nå (Ef 1:1-14). Den siste dag foregripes og mennesket settes fri fra både fortid og fremtid og i en rett relasjon til Gud og hele skapningen (Fork 2).
Gudstjenesten er ikke bestemt av en tenkt fremtidig måloppnåelse, for eksempel etablering av karakter gjennom repetisjon. Gudstjenesten er ikke å forstå som transformerende over tid. Kristi gjerning for mennesket frelse er ikke en lov, slik at man skulle tilegne seg frelsen med menneskelige forutsetninger.
Gudstjenesten gjør mennesket fritt – ikke servilt
Som frigjort og gjenskapt takker mennesket sin skaper og frelser for alt han gir (Rom 8:15, Sal 118), ber for sine medmennesker (1 Tim 2:1ff), og gir seg selv for nesten (Rom 12:1).
Gudstjenesten er ikke en tvungen tjeneste for Gud for å oppnå nåtidig, fremtidig eller evig velsignelse (Rom. 8:15).
Gudstjenesten er fri og fast – ikke løs eller bundet
Det skjelnes mellom fast og fritt, og analogt, mellom liturgi og ordning, hvor liturgi spesifikt er den offentlige tjeneste med nådens midler, ikke generelt kirkens ordning for gudstjeneste.[v] Tjenesten med nådens midler (liturgi) er sentrum i gudstjenesten og er derfor fast. For tilretteleggelse av gudstjenestens ordning gjelder frihet og kjærlighet: Det som tjener evangeliet til nestens beste (1 Kor 10:23). Dette er kontekst og forutsetning for det som kalles «mellomting» (adiafora). «Kirkeskikker» er utelukkende pedagogisk motivert.[vi] Gudstjenestens ordning er derfor gjennomarbeidet og forutsigbar. Kirkens gudstjeneste er i kraft av inkarnasjonen for alle mennesker i alle aldre og livssituasjoner og skal gi rom for alle Guds Ords former, som proklamasjon, lovprisning og klage. De klassiske leddene – Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus – er hentet fra Skriften, er del av kirkens historiske arv, og reflekterer kirkens lære: Gud skaper ved sitt ord bønnen om nåde (Kyrie). Mennesket takker Gud for syndenes forlatelse (Gloria), og bekjenner troen etter å ha hørt Guds løfte (Credo). Det priser Den treenige Gud (Sanctus) og ber Kristus om miskunn (Agnus Dei).
Ordningen for gudstjenesten kan på den ene siden ikke være så løs at den fremstår som kaotisk og ikke kommuniserer nådens midler, eller på den andre siden så bundet at den ikke kan endres dersom den ikke kommuniserer nådens midler på en måte som tjener nesten. Gudstjenestens ordning kan ikke betraktes uavhengig av evangeliets løfte, da den er en tjener for dette. Dersom ordninger («kirkeskikker») betraktes som nødvendige for gudstjenesten, er de ikke lenger frie (adiafora) og gagnlige, men skadelige for troen.[vii]
Gudstjenestens gir Guds løfter i nådens midler – ikke i ordningen
I evangelisk gudstjeneste gir den treenige Gud seg selv til mennesket, i sitt Ord og løfte i ytre ting. Dette er gudstjenestens sentrum og finner sted når Guds løfte gis i liturgien, dvs. i en rett forvaltning av sakramentene. Bare slik, ved sitt løfte om syndenes forlatelse for Jesu skyld, etablerer og opprettholder Gud kirken.[viii]
Ingen bestemt ordning for gudstjeneste er sanksjonert i Skriften, og ingen bestemt ordning for gudstjeneste har Guds løfte knyttet til seg.
Gudstjenesten er åpnende – ikke lukkende
Gudstjenesten åpner skapelsen for oss ved at Gud gir seg selv til mennesket i det skapte (1 Mos 2:15 og Matt 26:26). Dette understrekes ved at alt som skjer i gudstjenesten skjer i og med det skapte. Den inkarnerte Kristus korsfestet er både gudstjenestens sentrum (1 Kor 2:2) og er den alt er skapt ved (Joh 1). Gudstjenesten er altså for mennesket med sine forutsetninger, der det befinner seg. Mennesket – synderen – er mottaker (Rom 3:28) og Gud – Fader (skaper), Sønn (frelser), Ånd (trøster) – er giveren. Gud er aktiv, mennesket er passivt. Ordet – lov og evangelium – som verden er skapt og opprettholdt ved og historien er skrevet ved, gir, åpner og tolker den til og for oss.
Gudstjenesten etablerer ikke en egen «trossfære» som er fremmed overfor eller fremmedgjør oss overfor det skapte. Gudstjenesten er heller ikke for en bestemt, lukket gruppe mennesker, men for alle mennesker (1 Mos 2:15 og Matt 26:26).
[i]«Martin Luther’s Works», Volume 51, s. 333. Sml. Martin Luther i «Store katekisme, del II, pkt. 54f, «Konkordieboken» Mæland, Jens Olav (red.), s. 349
[ii]«Martin Luther’s Works», Volume 53, s. 14
[iii]Disputasen om mennesket, 1536, i «Martin Luther, Verker i utvalg», bind VI, s. 337
[iv]«Martin Luther’s Works», Volume 1, s. 15 og «Store katekisme», del IV, pkt 29, Konkordieboken, s. 368
[v]«Apologi for Den augsbugrske bekjennelse» art. XXIV, pkt. 80f, Konkordieboken, s. 215
[vi]«Den augsburske bekjennelse» art. XXIV, pkt 2f, «Konkordieboken», s. 43
[vii]Mathias Flacius, «A Book about True and False Adiaphora, wherein Almost the Entire Business of Adiaphora Is Explained, against the Pernicious Band of Adiaphorists» i «Adiaphora and Tyranny», Wade R. Johnston (red.), s. 166
[viii]«Den augsburske bekjennelse» art. VII, pkt. 1, «Konkordieboken», s. 31
