Denne artikkelen er en fortsettelse av en tidligere artikkel der vi så på skriftlesningen i Gudstjenesten. Apostelen Paulus skrev til sin medarbeider Timoteus om hvordan han skulle møte falsk lære i menigheten. I 1 Tim 4:13 skriver han:
Ta deg særlig av skriftlesningen, formaningen og undervisningen, helt til jeg kommer. 1 Tim 4:13
I forrige artikkel konkluderte vi at opplesningen direkte fra Skriften er noe som hører til i de helliges samling. Selv om vi nå er velsignet med at Bibelen er tilgjengelig over alt, og at mange har opptil flere bibler i bokhyllen, erstatter ikke det opplesningen i menigheten. Det er i den konteksten Skriften er gitt. Én av grunnene er det som kommer etter, nemlig formaningen og undervisningen ut fra Skriften. Selv om dette kan skje på mer enn én måte, vil det i praksis sikte til prekenen eller forkynnelsen i gudstjenesten.
Guds ord skal forkynnes
Guds ord i Bibelen skal ikke bare leses som et brev, men det skal også forkynnes og proklameres. Det innebærer først at ordet blir forstått i sin sammenheng (Matt 13:23) og deretter at det bærer troens frukt. Den Hellige Ånd bruker forkynnelsen av Kristi ord til å skape troen i hjertene til dem som hører (Rom 10:17; Gal 3:2). Guds ord er nemlig ikke bare talt til dem som først hørte det, men også til hver og en av oss, her og nå.
Den lutherske kirken har derfor lagt vekt på at forkynnelsen tar med seg to sider av Guds ord. På den ene siden finner vi i Guds ord bud, forbud og diverse regler for hvordan vi skal leve og handle. Disse reglene har også løfter om belønning for dem som holder dem, og trussel om straff for dem som bryter mot dem. Utover i det gamle testamente finner vi så mange historier om mennesker og hele nasjoner som på ulike måter har feilet i å holde lovene, og pådrar seg Guds vrede. Derfor finner vi også både forkynnelse av Guds dom, og konkrete eksempler, som Israels eksil i Babylon.
I det nye testamente finner vi budene gjentatt både av Jesus og apostlene. Apostelen Paulus bruker siste delen av sine brev til å formane sine lesere til å handle etter Guds vilje. Forkynnelsen skal understreke at budene og formaningene uttrykker Guds gode vilje for våre liv, og at å bryte mot dem er synd mot Gud, som fører til hans vrede og dom. Vi kaller dette å forkynne loven.
På den andre siden finner vi i Skriften, historien om ett menneske som har lykkes i alle ting, og gjort alt rett: Det eneste mennesket som har vært lydig mot hele loven, og er uskyldig overfor Gud. Dette mennesket er Jesus Kristus, Guds sønn. Ikke bare har han lykkes i dette, men han har gjort det på vegne av oss alle. Ikke nok med det, men så har han også gått inn i straffen som ble tilmålt alle dem som har brutt mot Guds vilje. Han har altså både positivt oppfylt loven, og negativt tatt konsekvensene av å bryte mot den – på vegne av alle mennesker.
Men Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse da han kom under forbannelse for vår skyld. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre. Gal 3:13
Forkynnelsen skal ikke bare fortelle denne historien, men erklære at det skjedde for oss! Det vil si, for hver og en av oss. Det er nettopp av denne grunn, Paulus skrev til Korinterne:
For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet. 1 Kor 2:2
Vi kaller dette å forkynne evangeliet.
I sum er prekenen det å forkynne både lov og evangelium.
Opplæring i kristen tro og liv
I lys av dette skal forkynnelsen lære opp menigheten i det kristne liv: Først å lære hva som er Guds gode vilje. Deretter at en ikke skal gjøre Guds gode vilje av frykt for Guds straff, men av kjærlighet til Gud og nesten. Derfor må forkynnelsen vise menigheten at det ikke lenger er noen straff å frykte, fordi denne straffen allerede er sonet av Kristus. Først når en innser at det ikke er noen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus (Rom 8:1) kan andre grunner slippe til. Når en ikke har noen straff å frykte, kan en gjøre gode gjerninger av kjærlighet til Gud og til nesten. Det er faktisk slik, at når en tror og håper på Kristus, finnes det ikke lenger noen annen grunn igjen. Forkynnelsen skal derfor lære menigheten å forstå dette mysteriet.
Videre skal forkynnelsen vise rett vei når Guds ord trues av vrang lære. Her menes ikke bare falske læresetninger om enkeltsaker, men alt som taler Guds ord imot. Også utfordringer utenfor, f.eks. de som avviser at Bibelen er Guds sanne ord. Mot dette skal forkynnelsen holde det sanne og troverdige ord i Skriften (Tit 1:9; 3:8), for alt dette fører vekk fra frelsen.
I vår tid er det mange forkynnere som vegrer seg for å tale imot vrang lære, og vil heller gi et hyggelig og underholdende kåseri om dagligdagse temaer som oppleves relevante for sekulære lyttere. Noen tenker at forkynnelsen skal gi råd og tips til hvordan en kan få et bedre liv, mens andre helst bruker talerstolen for å fremme politiske idéer. Men forkynnelsens mål skal alltid være det samme som Skriftens: «for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.» (Joh 20:31) Det innebærer også å motsi vrang lære, som kan hindre at så skjer.
Å forkynne for seg selv?
Til slutt er vår tid preget av individualisme, noe som også gjelder innenfor menighetens vegger. Det er lett å tenke på den kristne menigheten som lite mer enn en klubb, hvor man kan møte likesinnede, samt motta enkelte tjenester ved behov. Da kan man i prinsippet like godt være kristen alene, og finne Gud i sofaen på hytten eller ute i naturen.
Men menigheten er mer enn en slik klubb. Den er først og fremst samlingen av de kristne der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltes rett. Dette er noe en ikke kan gjøre alene, fordi en verken kan forkynne effektivt for seg selv, eller holde seg selv ansvarlig dersom en skulle vandre bort fra den sunne lære. Derfor har Gud gitt oss menigheten, forkynnelsen og sakramentene. Derfor fikk Timoteus klar beskjed fra Paulus om å ta seg særlig av skriftlesningen, formaningen og undervisningen.
